Kategori: Fordypning

• en tekst av Ole Mads Sirks Vevle

Jødedom, kristendom og islam omtaler alle Abraham som en sann monoteist. En person som tror på én eneste Gud, eller på Guds enhet – uten avguder, uten flere guder, uten å sette noe ved Guds side. Det er den klassiske, leksikale definisjonen, slik Encyclopaedia Britannica formulerer den: «Monotheism is the belief in the existence of one God, or in the oneness of God. As such, it is different from polytheism, which is the belief in many gods.» I jødedommen er det Shema – «Hør, Israel, Herren er vår Gud, Herren er én». I islam er det tawhid – Guds absolutte enhet. I kristendommen er det troen på én Gud, selv om treenighetslæren gjør det mer komplekst.

Abraham anerkjennes således av jødisk, kristen og islamsk tradisjon som en monoteist som selv hverken var jøde, kristen eller muslim. Første Mosebok 14:22: Abraham sverger til «Herren, Gud den høyeste, himmelens og jordens skaper». Det nye testamente kaller ham «troens far» – han Abraham som trodde på den ene Gud før loven (Rom 4; Gal 3). Koranen 3:67 kaller ham hanif, den rene monoteisten som verken var jøde eller kristen.

Abraham som monoteist før noen religioner

I jødisk tradisjon er Abraham den universelle monoteisten som sto alene mot hele verden. Midrashen i Bereshit Rabbah 42:8 forklarer navnet Ivri – hebreeren – med at «hele verden sto på den ene siden, og han på den andre». Maimonides formulerer det enda skarpere i Mishneh Torah, Avodah Zarah 1:3: Abraham vokste opp blant avgudsdyrkere, men «visste at det finnes én Gud … og at det blant alt som finnes, ikke er noen gud utenom Ham». Kilden er Sefaria.

I kristendommen er Abraham «troens far» – den som trodde på den ene Gud før loven og før Kristus. Paulus bruker ham som bevis på at rettferdighet kommer av tro, ikke av gjerninger: «Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet» (Rom 4:3, som siterer 1 Mosebok 15:6). I Galaterne 3:8 går Paulus lenger: han leser 1 Mosebok 12:3 – «i deg skal alle jordens slekter velsignes» – som et løfte om at hedningene skal rettferdiggjøres ved tro, altså før de ble kristne. Abraham blir dermed forbilde for alle som tror på én Gud, uavhengig av folkeslag.

I islam er Abraham den opprinnelige monoteisten – hanif – som sto før både jødedom og kristendom. Koranen 3:67 slår fast: «Abraham var verken jøde eller kristen, men han var hanif, en som underkastet seg Gud, og han hørte ikke til dem som setter noe ved Guds side.» Koranen 2:135 lar Muhammed si: «De sier: Bli jøder eller kristne, så blir dere veiledet. Si: Nei, heller Abrahams religion, hanif, og han var ikke av dem som setter noe ved Guds side.» Det er den islamske versjonen av en sann monoteist: én som trodde før religionene fikk navn, og som Muhammed senere gjenopprettet.

Abraham var en sann monoteist før noen religion fantes. Han tilhørte ingen av dem – likevel anerkjenner både jødedom, kristendom og islam ham som en som trodde på én Gud og tilba ham. Det er det universelle i ham. Enigheten gjelder hvem Abraham var. Den gjelder ikke automatisk hva som kreves etter ham.

Kan en person i dag være en monoteist slik som Abraham og følge Herrens vei uten å konvertere til jødedom, kristendom eller islam?

Første Mosebok knytter Abraham ikke bare til troen på én Gud, men til en vei. I 1 Mosebok 18:19 sier Herren at han har utvalgt Abraham «for at han skal pålegge sine sønner og etterkommere å holde seg til Herrens vei og gjøre det som er rett og rettferdig». I 1 Mosebok 26:5 begrunnes løftet med at «Abraham hørte på meg og holdt seg til det jeg har bestemt, mine bud, forskrifter og lover». Dette skjer flere hundre år før Toraen blir gitt på Sinai.

Rabbinsk tradisjon leser versene som et spor av den opprinnelige pakten mellom Gud og menneskeheten, ikke som jødisk lov før tiden. Talmud i Sanhedrin 56b utleder de universelle budene fra Guds tale til det første mennesket i 1 Mosebok 2:16 – «Herren Gud bød mennesket» – og bruker 1 Mosebok 18:19 som støtte: «befale» peker på rett og rettferdighet, ikke bare på Israel. Maimonides slår det fast i Mishneh Torah, Kongenes lover 9:1: Adam ble befalt seks ting – avgudsdyrkelse, gudsbespottelse, drap, seksuell umoral, tyveri og domstoler. Til Noa ble det sjuende lagt til. «Slik var det i hele verden inntil Abraham.» Rashbam, som holder seg til tekstens enkle mening, sier det samme til 1 Mosebok 26:5: budene Abraham holdt, var de som gjaldt før Toraen ble gitt, som forbud mot ran og blodutgytelse, rettsvesen og gjestfrihet. Først senere ble de fornyet og utdypet for Israel på Sinai. Abraham går altså ikke en jødisk vei i forkjøp. Han går den veien som, ifølge de samme kommentatorene, strekker seg tilbake til de første menneskene.

Spørsmålet er om de tre religionene i dag åpner for at et menneske kan gå den veien uten å konvertere.

Jødedommen svarer ja. Den inneholder kunnskap om en egen universell pakt for alle mennesker – de syv noahittiske budene – der monoteisme er en grunnleggende forutsetning. Ethvert menneske som holder disse budene fordi de er befalt av Gud, regnes som rettferdig. Maimonides formulerer det i Mishneh Torah, Kongenes lover 8:11: den som tar på seg de syv budene og overholder dem nøye, er blant «de rettferdige blant folkeslagene» og har del i den kommende verden. Konversjon til jødedommen kreves ikke.

Kristendommen svarer nei. Abrahams vei leses som en vei som peker mot Kristus. Å følge Herrens vei i dag er derfor, i kristen lære, å tro på Kristus.

I katolsk tradisjon knyttes dette til kirken. Den klassiske formelen extra ecclesiam nulla salus – «utenfor kirken ingen frelse» – går tilbake til Cyprianus og ble gjentatt av middelalderens konsiler. Den katolske katekismen sier at all frelse kommer fra Kristus gjennom kirken (KKK 846). Det finnes et smalt unntak. Etter Det andre Vatikankonsil sier Lumen gentium 16 og katekismen (KKK 847) at de som uten egen skyld ikke kjenner evangeliet, men søker Gud oppriktig og følger samvittigheten, kan nå evig frelse. Dette kalles uovervinnelig uvitenhet: unntaket gjelder den som aldri fikk budskapet, ikke den som har hørt det og vender seg bort.

I protestantisk tradisjon er svaret like nei, men begrunnelsen er en annen. Det er ikke kirken som sådan som frelser, men Kristus alene, mottatt ved tro. Confessio Augustana artikkel 4 slår fast at mennesket rettferdiggjøres ved tro på Kristus, ikke ved egne gjerninger. Calvin leser Abraham i Romerne 4 på samme måte: Abrahams tro er tro på løftet som oppfylles i Kristus, ikke en selvstendig monoteisme ved siden av ham. Reformatorene avviste at et menneske kan stå i rett relasjon til Gud uten Kristus, også når det bekjenner én Gud. Noen protestantiske teologer åpner for at Gud kan frelse dem som aldri hørte evangeliet, men da fortsatt gjennom Kristus, ikke gjennom en Abrahamsvei uten ham.

I begge tilfeller gjelder unntaket uvitende, ikke en parallell vei ved siden av Kristus.

Islam svarer nei. Abrahams vei er hanif-veien, og den gjenopprettes i islam. Etter at budskapet er kommet, kreves anerkjennelse av Muhammed som den siste profeten. Koranen 3:85 sier at den som søker en annen religion enn islam, får den ikke antatt. Den dominerende tolkningen, blant annet hos Ibn Kathir, er at vers som 2:62 og 5:69 – om jøder, kristne og sabiere som tror og gjør rett – gjaldt før Muhammed. Kristne treenighetslære regnes ofte som shirk – å sette noe ved Guds side.

Det finnes ett unntak: den som aldri hørte budskapet rettferdig fremlagt. Koranen 17:15 sier at Gud ikke straffer et folk før et sendebud er sendt. Al-Ghazali åpner i Faysal al-Tafriqa for at også den som bare har hørt en forvrengt utgave av islam, kan være uvitende. Unntaket gjelder uvitende, ikke en lære om at man i dag kan følge Herrens vei som Abraham uten islam.

De tre religionene er enige om at Abraham gikk Herrens vei før deres egne navn fantes. De skiller lag når spørsmålet stilles i dag. Jødedommen har en positiv lære om at et menneske kan være monoteist slik som Abraham og følge Herrens vei uten å bli jøde. Kristendommen og islam åpner et smalt vindu for dem som uten egen skyld aldri fikk budskapet, men krever tilhørighet når veien er kjent. Unntaket gjelder uvitende, ikke et sidestilt spor ved siden av kirken eller islam.

Avslutning

De tre religionene er enige om Abraham, men uenige om veien videre. Abraham står som den felles roten – en sann monoteist som fulgte Herrens vei før noen av dem fantes. Men når spørsmålet blir om et menneske i dag kan gå den samme veien uten å konvertere, trekker de tre ulike konklusjoner. Jødedommen åpner en dør gjennom de syv noahittiske budene. Kristendommen og islam lukker døren, men lar et smalt vindu stå åpent for dem som aldri fikk budskapet. Forskjellen ligger ikke i hvem Abraham var, men i hva som kreves etter ham.

Litteraturliste

Primærtekster

• Bibelen: 1 Mosebok 2:16; 12:3; 14:22; 15:6; 18:19; 26:5; Josva 24:2–3.
• Det nye testamente: Romerne 4; Galaterne 3; Hebreerne 11.
• Koranen: 2:62, 135; 3:67, 85; 5:69; 6:79; 17:15.
• Talmud Bavli, Sanhedrin 56a–56b.
• Rabbinsk litteratur: Bereshit Rabbah 38:13; 42:8. Rashbam (Samuel ben Meir) til 1 Mosebok 26:5. Maimonides, Mishneh Torah, Avodah Zarah 1:3; Kongenes lover 8:11; 9:1.
• Kirkelige dokumenter: Cyprianus, De unitate ecclesiae. Confessio Augustana artikkel 4. Johannes Calvin, kommentar til Romerne 4. Det andre Vatikankonsil, Lumen gentium 16. Katekismen til den katolske kirke (KKK) 846–847.
• Ibn Kathir, Tafsir al-Qur’an al-‘Azim (kommentar til Koranen 2:62; 3:85). Abu al-Fida’ Isma’il ibn ‘Umar ibn Kathir (d. 774/1373). Beirut: Dar al-Fikr.
• Al-Ghazali, Faysal al-Tafriqa bayna al-Islam wa al-zandaqa. Abu Hamid Muhammad al-Ghazali (d. 505/1111). Engelsk oversettelse: Sherman A. Jackson, On the Boundaries of Theological Tolerance in Islam. Karachi: Oxford University Press, 2002.

Oppslagsverk og forskning

• Encyclopaedia Britannica, oppslagsordene monotheism og hanif.
• Sefaria (sefaria.org) – rabbinsk tekstbase for Bereshit Rabbah, Rashbam, Talmud og Maimonides.

Teksten er utarbeidet med støtte fra Grok (xAI). Kilder, vurderinger og sluttredaksjon er forfatterens ansvar.

Jødedommen skiller seg fra andre religioner ved sitt syn på misjon. Mens religioner som kristendommen og islam har et uttalt mål om å spre sin tro og omvende hele verdens befolkning til sin religion, har jødedommen en annen tilnærming. Den hebraiske bibelen beskriver israelittene som mottok Guds åpenbaring på Sinai, som «et kongerike av prester og en hellig nasjon» (2 Mos 19:6).

Denne forståelsen innebærer en dobbel dimensjon i den jødiske tradisjonen: På den ene siden finnes de partikulære lovene gitt til israelittene ved Sinai, manifestert i de 613 budene som former det spesifikt jødiske livet. På den andre siden rommer denne samme åpenbaringen en universell dimensjon – en visdom og etisk veiledning som har relevans for hele menneskeheten, uttrykt gjennom de syv noahittiske bud som representerer grunnleggende moralske prinsipper gjeldende for alle mennesker.

Og på samme måte som de som tilhører en menighet ikke har en forpliktelse til å bli prester, tilsvarende har dem som ikke er jøder ikke en forpliktelse til å bli jøder. I rollen som prester har jødedommens lærde et ansvar for å formidle åpenbaringstradisjonen som de er forvaltere av. En tradisjon som således både har en partikulær og en universell gyldighet.

Denne prestelige funksjonen innebærer således et dobbelt ansvar: På den ene siden skal de bevare og etterleve den spesifikke åpenbaringen de mottok ved Sinai. På den andre siden har de et ansvar for å formidle den universelle visdommen og praktiske lære denne åpenbaringen inneholder til resten av menneskeheten. Det er en tradisjon som både har en personlig verdi for dem selv og samtidig en universell verdi for hele menneskeheten.

Denne forståelsen gir jødedommen en unik posisjon blant verdens religioner: Den kombinerer en dyp forpliktelse til sin partikulære tradisjon med et universelt ansvar for å formidle guddommelig visdom til alle mennesker. Dette representerer en sofistikert teologisk modell som unngår både religiøs isolasjonisme og påtvunget universalisme. I stedet tilbyr den en balansert tilnærming hvor det partikulære og det universelle ikke står i motsetning til hverandre, men tvert imot beriker hverandre gjensidig.

Den jødiske misjonen er rettet mot å omvende alle mennesker til kunnskap om Gud og Guds vilje for menneskeheten. Dette innebærer å oppmuntre alle mennesker til å leve etisk og moralsk i henhold til de syv noahittiske budene, som er de grunnleggende moralske lovene som gjelder for alle mennesker, uavhengig av tro eller bakgrunn. Jødedommen ser det som sin oppgave å veilede folk til en dypere forståelse av Gud og Hans vilje, og ikke til en konvertering til jødedommen som sådann (selv om denne veien er åpen for de som måtte ønske det).

Historien om den katolske presten Aimé Pallière (1875–1949), forfatteren av «The Unknown Sanctuary», illustrerer dette poenget. Pallière, som beundret jødedommen og som ønsket å konvertere, fikk råd fra den italienske rabbineren Eliezer Benamozegh om at det ikke er nødvendig for ham å bli jødisk. I stedet oppmuntret Benamozegh ham til å omfavne de syv noahittiske lovene. Han argumenterte for at disse lovene representerte en universell vei til rettferdighet og en forbindelse til det guddommelige, tilgjengelig for alle.

Eliezer Benamozeghs råd til Aimé Pallière om å følge de syv noahittiske lovene var ikke bare et praktisk råd om å leve et moralsk liv uten å konvertere til jødedommen. Det var også forankret i en dyp forståelse av jødedommens rolle i verden. Benamozegh så de syv lovene som mer enn bare et sett med regler, han knyttet dem til den aller første pakten mellom Gud og menneskeheten.

Ifølge Benamozegh, og tradisjonell jødedom, går de noahittiske lovene tilbake til Adam, Noah og generasjonene som fulgte. Disse lovene, som omfatter forbud mot mord, tyveri, seksuell umoral, blasfemi, avgudsdyrkelse og å spise kjøtt fra levende dyr, samt påbud om å opprette domstoler, representerer de mest grunnleggende moralske prinsippene som gjelder for alle mennesker, uavhengig av tid og sted. De er et uttrykk for Guds universelle vilje for menneskeheten, nedfelt i selve skapelsen. Disse universelle lovene – som er forut for de spesifikke israelittiske lovene – er kjent under Noah sitt navn fordi Gud innstiftet sin pakt med menneskeheten på nytt med Noah og hans etterkommere (1. mos 9:1-17).

Benamozegh forklarer til Pallière at jødedommen ble opprettet for å bevare og videreføre kunnskapen om denne eldgamle pakten. Jødene fikk rollen som forvaltere av denne kunnskapen, ikke for å monopolisere den, men for å være et lys for de andre nasjonene. Deres oppgave er å vitne om de tidløse moralske prinsippene som binder alle mennesker sammen og som er grunnlaget for et rettferdig og harmonisk samfunn. Jødedommen er altså ikke ment å være en eksklusiv frelsesvei, men en kilde til universell visdom som kan veilede alle mennesker i deres søken etter et meningsfullt liv.

Ved å følge de noahittiske lovene kunne Pallière knytte seg til denne opprinnelige pakten og leve et liv i tråd med Guds vilje for alle mennesker.

Den rabbinske litteraturen beskriver hvordan Abraham, som formelt sett ikke var jødisk, etterlevde de syv noahittiske lovene og også aktivt underviste andre om dem. Abraham blir fremstilt som en som perfeksjonerte etterfølgelsen av disse universelle lovene. Jødiske kilder forteller hvordan han og Sara etablerte et gjestfritt telt åpent fra alle fire himmelretninger, hvor de ikke bare ga mat og drikke til reisende, men også brukte disse møtene til å spre kunnskap om den ene Gud og de moralske forpliktelsene som følger med denne erkjennelsen. Dette kommer særlig til uttrykk i tolkningen av verset «og han plantet en tamarisk i Beer-Sheva og påkalte der Herrens, den evige Guds navn» (1. Mos 21:33), som rabbinerne forstår som at Abraham etablerte et lærested hvor han underviste om disse grunnleggende etiske og teologiske prinsippene.

Det blir også beskrevet hvordan «Abraham omvendte mennene» og «Sarah omvendte kvinnene». Ordet ‘omvendelse’ i denne sammenheng viser til hvordan Abraham og Sarah omvendte folk fra avgudsdyrkelse, troen på mange guder, til kunnskap om at det finnes kun èn Gud. Altså en omvendelse fra polyteisme til etisk monoteisme.

Det er også jødisk lære at Tempelet i Jerusalem har betydning for alle verdens nasjoner. Det fortelles i Talmud at under løvhyttefesten ble det ofret sytti okser, tilsvarende antallet nasjoner i verden ifølge den bibelske fortellingen. Rabbi Yochanan kommenterer dette ved å si: «Ve for nasjonene som mistet noe uten å vite hva de mistet. For da Tempelet sto, tjente alteret til forsoning for dem. Men nå – hvem skal skaffe dem forsoning?» En annen kilde utdyper dette og sier at hvis nasjonene hadde forstått hvor verdifullt Tempelet var for dem, ville de ha omringet det med væpnede vakter for å beskytte det, siden det sikret verdens fortsatte eksistens og velvære. Dette reflekterer den jødiske forståelsen av Tempelet som et universelt hellig sted som er ment å tjene hele menneskeheten, ikke bare det jødiske folk.