De syv noahittiske lovene er i jødisk tradisjon betegnelsen på syv ulike kategorier av lover som gjelder hele menneskeheten. Ifølge tradisjonen går disse lovene forut for Toraens åpenbaring ved Sinai og helt tilbake til menneskehetens begynnelse. De forstås som uttrykk for den opprinnelige pakten mellom Gud og menneskeheten, og begrepet omfatter alle de budene i den skriftlige Toraen – de fem Mosebøkene – som regnes som universelle.
Etterlevelsen av disse lovene legger grunnlaget for rettferdige og velfungerende samfunn. Jødisk tradisjon lærer samtidig at den som tar imot og etterlever lovene fordi de er befalt av Gud, regnes blant verdens rettferdige og har en andel i den kommende verden. Et grunnleggende poeng i jødisk lære er derfor at ethvert menneske kan etablere en relasjon til Gud, uten at dette forutsetter tilhørighet til det jødiske folk eller konvertering til jødedommen.
På dette nettstedet får du en innføring i lovene basert på tradisjonell jødisk lære, samt innsikt i kildene bak dem – både i den skriftlige og den muntlige Toraen. Du får også innblikk i antikke kilder og i hva den akademiske litteraturen skriver om emnet.
De syv lovene
I den vanligste inndelingen omfatter de syv lovene følgende bud:
- Forbud mot avgudsdyrkelse.
- Forbud mot å spotte Gud.
- Forbud mot drap.
- Forbud mot visse seksuelle forbindelser.
- Forbud mot tyveri.
- Forbud mot å spise kjøtt som er tatt fra et levende dyr.
- Påbud om å etablere rettsvesen og rettferdige domstoler.
Dette er korte samlebetegnelser. Hver av de syv lovene forstås i jødisk tradisjon som en egen kategori som rommer en rekke underliggende bud og detaljer.
Hvor kommer lovene fra?
Den skriftlige Toraen er primærkilden til de universelle lovene. Lovene og prinsippene de bygger på, kommer særlig til uttrykk i Første Mosebok, i fortellingene om Adam, Noah og patriarkene Abraham, Isak og Jakob.
Allerede i Første Mosebok blir enkeltmennesker og hele samfunn stilt til ansvar av Gud, lenge før Toraen blir gitt til Israel ved Sinai. Kain blir dømt for drapet på Abel (1 Mos 4), og generasjonen før syndfloden blir dømt for vold og fordervelse (1 Mos 6,11–13).
Etter flommen, når menneskeheten og samfunnet skal bygges opp på nytt, gir Gud Noah og sønnene hans et sett med bud om blant annet livets ukrenkelighet, blod og menneskets ansvar for drap (1 Mos 9,1–7). Deretter oppretter Gud sin pakt med Noah, hans etterkommere og alt levende (1 Mos 9,8–17).
Senere blir menneskene ved Babel spredt over jorden (1 Mos 11,1–9), mens Sodoma og Gomorra blir dømt for sin ondskap (1 Mos 18–19). Disse fortellingene forutsetter at menneskeheten er underlagt moralske forpliktelser, selv om den skriftlige Toraen ikke presenterer disse forpliktelsene som én samlet lovsamling.
Den systematiske fremstillingen av de syv lovene finnes i den muntlige Toraen, særlig i den babylonske Talmud, traktaten Sanhedrin 56a–60a. Her blir lovene utledet fra bibelske tekster og fremstilt som forpliktelser for hele menneskeheten. Senere rabbinske autoriteter, ikke minst Maimonides, drøfter lovenes innhold, omfang og betydning.
Hva er en noahide?
Ordet «noahide» kommer fra navnet Noah. I jødisk tradisjon brukes betegnelsen i vid forstand om alle mennesker, ettersom hele menneskeheten regnes som Noahs etterkommere og dermed omfattet av den universelle pakten og lovene som følger av den.
I vår tid brukes ordet også i en mer spesifikk betydning, om personer som bevisst anerkjenner de noahittiske lovene og søker å leve i samsvar med dem.
Å være noahide innebærer ikke å bli en del av det jødiske folk eller å konvertere til jødedommen. Den noahittiske læren uttrykker hvordan ethvert menneske kan etablere en relasjon til Gud og ta del i den universelle pakten gjennom et liv preget av ansvar, rettferdighet og respekt for skaperverket.
Kilder og videre lesning
Her kan du utforske kildene til de noahittiske lovene, forskjellige måter å systematisere lovene på og relevant rabbinsk og akademisk litteratur.
Noahs 7 Lover 