De syv noahittiske lovene

En pakt med hele menneskeheten

De syv noahittiske lovene er i jødisk tradisjon betegnelsen på syv grunnleggende kategorier av bud som gjelder hele menneskeheten. Lovene går forut for Toraens åpenbaring ved Sinai og føres tilbake til Adam, Noah og menneskehetens begynnelse. De uttrykker den opprinnelige pakten mellom Gud og menneskeheten – en pakt som ifølge jødisk tradisjon ble gitt allerede til Adam og de første menneskene, fornyet av Gud med Noah og hans etterkommere etter syndfloden, og som senere blir en del av Toraen når den gis på nytt gjennom Moses på Sinai.

Pakten kommer tydeligst til uttrykk i Første Mosebok 9, hvor Gud innstifter sin pakt med Noah og hans etterkommere. Pakten er universell: den omfatter menneskeheten som helhet. Les 1. Mosebok 9:8–17.

Mennesket er skapt i Guds bilde og stilles til ansvar for sine handlinger. Dette bibelske utgangspunktet leder oss inn i Toraens universelle lære, kjent under samlebetegnelsen «de syv noahittiske lovene». Lovene handler om menneskets ansvar overfor Gud, medmennesker og skaperverket. De legger et grunnlag for rettferdige samfunn og for et liv i relasjon til Gud.

Det er jødisk lære at den som tar imot og etterlever disse budene fordi Gud har befalt dem i Toraen og gjort dem kjent gjennom Moses, regnes blant verdens rettferdige og har en andel i den kommende verden. Et grunnleggende poeng er derfor at et menneske kan etablere en relasjon til Gud uten å bli en del av det jødiske folk eller konvertere til jødedommen. Se Maimonides, Hilkhot Melakhim 8:11.

De syv lovene

I den vanligste inndelingen omfatter de syv lovene følgende bud. Klikk på hver lov for en nærmere forklaring.

1. Forbud mot avgudsdyrkelse.
2. Forbud mot å spotte Gud.
3. Forbud mot drap.
4. Forbud mot visse seksuelle forbindelser.
5. Forbud mot tyveri.
6. Forbud mot å spise kjøtt som er tatt fra et levende dyr.
7. Påbud om å etablere rettsvesen og rettferdige domstoler.

I jødisk lov regnes brudd på de syv lovene, i lovens strengeste forstand, som kapitale forbrytelser. Ifølge Talmud (Sanhedrin 57a) og Maimonides (Mishneh Torah, Lover om konger 9:14) er hvert av de syv budene så grunnleggende at et brudd i prinsippet kunne straffes med døden. Dette viser hvor alvorlig Toraen ser på disse budene. De er selve grunnlaget for et menneskelig og rettferdig samfunn. Samtidig er det ikke opp til den enkelte å straffe. Budet om rettferdige domstoler pålegger hvert samfunn å opprette sine egne domstoler og håndheve lovene selv (Maimonides, Lover om konger 9:14). Ansvaret ligger altså ikke hos jødiske domstoler, men hos hvert folk og hvert samfunn, som selv står ansvarlig for sitt eget rettssystem.

Nachmanides (Ramban) forstår budet om domstoler enda videre. I sin kommentar (Ramban til 1. Mosebok 34:13) skriver han at budet ikke bare handler om å sette inn dommere, men at Noahs etterkommere er pålagt et helt lovverk om blant annet tyveri, bedrageri og utbytting, arbeidslønn, oppbevaring av andres eiendom, voldtekt og forførelse, skader, lån og handel, tilsvarende de lovene Israel ble pålagt. I tillegg skal de sette inn dommere i hver by. For Ramban er det altså et fullstendig og rettferdig lovverk som hvert folk og hvert samfunn skal bygge opp for seg selv.

Hvor kommer lovene fra?

Den skriftlige Toraen presenterer ikke de syv lovene som én samlet og nummerert liste. Grunnlaget for dem kommer likevel særlig til uttrykk i Første Mosebok, i fortellingene om Adam, Noah og patriarkene Abraham, Isak og Jakob.

Allerede i Første Mosebok blir enkeltmennesker og hele samfunn stilt til ansvar av Gud, lenge før Toraen blir gitt til Israel ved Sinai. Kain blir dømt for drapet på Abel (1 Mos 4), og generasjonen før syndfloden blir dømt for vold og fordervelse (1 Mos 6:11–13).

Etter flommen, når menneskeheten og samfunnet skal bygges opp på nytt, gir Gud Noah og sønnene hans bud om blant annet livets ukrenkelighet, blod og menneskets ansvar for drap (1 Mos 9:1–7). Deretter oppretter Gud sin pakt med Noah, hans etterkommere og alt levende (1 Mos 9:8–17).

Senere blir menneskene ved Babel spredt over jorden (1 Mos 11:1–9), mens Sodoma og Gomorra blir dømt for sin ondskap (1 Mos 18–19). Disse fortellingene forutsetter at menneskeheten er underlagt moralske forpliktelser, selv om den skriftlige Toraen ikke presenterer dem som én samlet lovsamling.

Den systematiske fremstillingen finnes i den muntlige Toraen, særlig i Den babylonske Talmud, traktaten Sanhedrin 56a–60a. Her blir lovene utledet fra bibelske tekster og fremstilt som forpliktelser for hele menneskeheten. Senere rabbinske autoriteter drøfter lovenes innhold og omfang. Maimonides beskriver overleveringen fra Adam og Noah i Hilkhot Melakhim 9:1.

Hva er en noahide?

Ordet «noahide» kommer fra navnet Noah. I jødisk tradisjon brukes betegnelsen i vid forstand om alle mennesker, ettersom hele menneskeheten regnes som Noahs etterkommere og dermed er omfattet av den universelle pakten og lovene som følger av den.

I vår tid brukes ordet også i en mer spesifikk betydning, om personer som bevisst anerkjenner de noahittiske lovene og søker å leve i samsvar med dem. Dette er en voksende bevegelse. Stadig flere mennesker rundt om i verden oppdager den opprinnelige pakten mellom Gud og menneskeheten og ønsker å leve i tråd med den. Mange av dem henvender seg til den jødiske tradisjonen for å lære mer om Gud og om de forpliktelsene pakten innebærer, og for å studere de delene av Toraen som gjelder for dem.

Gudsfryktere

I antikken ble betegnelsen «gudsfryktere» brukt (gresk phoboumenoi eller sebomenoi ton theon, «de som frykter/ærer Gud»). En gudsfrykter var en ikke-jøde som hadde vendt seg bort fra avgudsdyrkelse og trodde på Israels Gud, uten å konvertere til jødedommen. Gudsfrykterne kjente i større eller mindre grad til de syv noahittiske lovene og til jødedommens universelle lære, og de søkte til jødene for å lære om Gud og om sine egne forpliktelser. Å være gudsfrykter var å være monoteist – en positiv status i seg selv, ikke en mellomposisjon på vei mot konvertering. Les mer på siden Gudsfryktere – monoteister blant folkeslagene.

Å være noahide innebærer ikke å bli en del av det jødiske folk eller å konvertere til jødedommen. Den noahittiske læren uttrykker hvordan ethvert menneske kan etablere en relasjon til Gud og ta del i den universelle pakten gjennom et liv preget av ansvar, rettferdighet og respekt for skaperverket.

Trosgrunnlaget

En noahide deler det grunnleggende trosgrunnlaget med ortodoks jødedom: troen på én Gud og på Toraen som åpenbaring fra Gud. Forskjellen mellom noahide og jøde ligger ikke i hvem Gud er, eller i at Toraen er guddommelig åpenbart, men i hvilke bud man er forpliktet til å etterleve: jøden er forpliktet til Toraens 613 bud, mens noahiden er forpliktet til de syv universelle lovene.

Dette felles trosgrunnlaget er klassisk formulert av Maimonides (Rambam) i hans tretten trosprinsipper, i kommentaren til Misjna, Sanhedrin kapittel 10 (Perek Chelek). Se Maimonides’ formulering på Sefaria. Prinsippene lyder, i kort form:

1. Gud eksisterer.
2. Gud er én.
3. Gud er uten kropp.
4. Gud er evig.
5. Man skal bare tilbe Gud.
6. Gud taler gjennom profeter.
7. Moses’ profeti er den høyeste.
8. Toraen er gitt fra himmelen.
9. Toraen er uforanderlig.
10. Gud kjenner menneskenes gjerninger.
11. Gud belønner og straffer.
12. Messias skal komme.
13. De døde skal stå opp.

Les videre

Kilder og litteratur – samlet inngang til rabbinske kilder og bøker, forskning og videre lesning.

Innlegg – refleksjoner, intervjuer og faglige tekster om Toraens universelle lære.

The Divine Code – studie av rabbiner Moshe Weiners halakhiske oppslagsverk om de syv noahittiske lovene.