Jødedommen skiller seg fra andre religioner ved sitt syn på misjon. Mens religioner som kristendommen og islam har et uttalt mål om å spre sin tro og omvende hele verdens befolkning til sin religion, har jødedommen en annen tilnærming. Den hebraiske bibelen beskriver israelittene som mottok Guds åpenbaring på Sinai, som «et kongerike av prester og en hellig nasjon» (2 Mos 19:6).

Denne forståelsen innebærer en dobbel dimensjon i den jødiske tradisjonen: På den ene siden finnes de partikulære lovene gitt til israelittene ved Sinai, manifestert i de 613 budene som former det spesifikt jødiske livet. På den andre siden rommer denne samme åpenbaringen en universell dimensjon – en visdom og etisk veiledning som har relevans for hele menneskeheten, uttrykt gjennom de syv noahittiske bud som representerer grunnleggende moralske prinsipper gjeldende for alle mennesker.

Og på samme måte som de som tilhører en menighet ikke har en forpliktelse til å bli prester, tilsvarende har dem som ikke er jøder ikke en forpliktelse til å bli jøder. I rollen som prester har jødedommens lærde et ansvar for å formidle åpenbaringstradisjonen som de er forvaltere av. En tradisjon som således både har en partikulær og en universell gyldighet.

Denne prestelige funksjonen innebærer således et dobbelt ansvar: På den ene siden skal de bevare og etterleve den spesifikke åpenbaringen de mottok ved Sinai. På den andre siden har de et ansvar for å formidle den universelle visdommen og praktiske lære denne åpenbaringen inneholder til resten av menneskeheten. Det er en tradisjon som både har en personlig verdi for dem selv og samtidig en universell verdi for hele menneskeheten.

Denne forståelsen gir jødedommen en unik posisjon blant verdens religioner: Den kombinerer en dyp forpliktelse til sin partikulære tradisjon med et universelt ansvar for å formidle guddommelig visdom til alle mennesker. Dette representerer en sofistikert teologisk modell som unngår både religiøs isolasjonisme og påtvunget universalisme. I stedet tilbyr den en balansert tilnærming hvor det partikulære og det universelle ikke står i motsetning til hverandre, men tvert imot beriker hverandre gjensidig.

Den jødiske misjonen er rettet mot å omvende alle mennesker til kunnskap om Gud og Guds vilje for menneskeheten. Dette innebærer å oppmuntre alle mennesker til å leve etisk og moralsk i henhold til de syv noahittiske budene, som er de grunnleggende moralske lovene som gjelder for alle mennesker, uavhengig av tro eller bakgrunn. Jødedommen ser det som sin oppgave å veilede folk til en dypere forståelse av Gud og Hans vilje, og ikke til en konvertering til jødedommen som sådann (selv om denne veien er åpen for de som måtte ønske det).

Historien om den katolske presten Aimé Pallière (1875–1949), forfatteren av «The Unknown Sanctuary», illustrerer dette poenget. Pallière, som beundret jødedommen og som ønsket å konvertere, fikk råd fra den italienske rabbineren Eliezer Benamozegh om at det ikke er nødvendig for ham å bli jødisk. I stedet oppmuntret Benamozegh ham til å omfavne de syv noahittiske lovene. Han argumenterte for at disse lovene representerte en universell vei til rettferdighet og en forbindelse til det guddommelige, tilgjengelig for alle.

Eliezer Benamozeghs råd til Aimé Pallière om å følge de syv noahittiske lovene var ikke bare et praktisk råd om å leve et moralsk liv uten å konvertere til jødedommen. Det var også forankret i en dyp forståelse av jødedommens rolle i verden. Benamozegh så de syv lovene som mer enn bare et sett med regler, han knyttet dem til den aller første pakten mellom Gud og menneskeheten.

Ifølge Benamozegh, og tradisjonell jødedom, går de noahittiske lovene tilbake til Adam, Noah og generasjonene som fulgte. Disse lovene, som omfatter forbud mot mord, tyveri, seksuell umoral, blasfemi, avgudsdyrkelse og å spise kjøtt fra levende dyr, samt påbud om å opprette domstoler, representerer de mest grunnleggende moralske prinsippene som gjelder for alle mennesker, uavhengig av tid og sted. De er et uttrykk for Guds universelle vilje for menneskeheten, nedfelt i selve skapelsen. Disse universelle lovene – som er forut for de spesifikke israelittiske lovene – er kjent under Noah sitt navn fordi Gud innstiftet sin pakt med menneskeheten på nytt med Noah og hans etterkommere (1. mos 9:1-17).

Benamozegh forklarer til Pallière at jødedommen ble opprettet for å bevare og videreføre kunnskapen om denne eldgamle pakten. Jødene fikk rollen som forvaltere av denne kunnskapen, ikke for å monopolisere den, men for å være et lys for de andre nasjonene. Deres oppgave er å vitne om de tidløse moralske prinsippene som binder alle mennesker sammen og som er grunnlaget for et rettferdig og harmonisk samfunn. Jødedommen er altså ikke ment å være en eksklusiv frelsesvei, men en kilde til universell visdom som kan veilede alle mennesker i deres søken etter et meningsfullt liv.

Ved å følge de noahittiske lovene kunne Pallière knytte seg til denne opprinnelige pakten og leve et liv i tråd med Guds vilje for alle mennesker.

Den rabbinske litteraturen beskriver hvordan Abraham, som formelt sett ikke var jødisk, etterlevde de syv noahittiske lovene og også aktivt underviste andre om dem. Abraham blir fremstilt som en som perfeksjonerte etterfølgelsen av disse universelle lovene. Jødiske kilder forteller hvordan han og Sara etablerte et gjestfritt telt åpent fra alle fire himmelretninger, hvor de ikke bare ga mat og drikke til reisende, men også brukte disse møtene til å spre kunnskap om den ene Gud og de moralske forpliktelsene som følger med denne erkjennelsen. Dette kommer særlig til uttrykk i tolkningen av verset «og han plantet en tamarisk i Beer-Sheva og påkalte der Herrens, den evige Guds navn» (1. Mos 21:33), som rabbinerne forstår som at Abraham etablerte et lærested hvor han underviste om disse grunnleggende etiske og teologiske prinsippene.

Det blir også beskrevet hvordan «Abraham omvendte mennene» og «Sarah omvendte kvinnene». Ordet ‘omvendelse’ i denne sammenheng viser til hvordan Abraham og Sarah omvendte folk fra avgudsdyrkelse, troen på mange guder, til kunnskap om at det finnes kun èn Gud. Altså en omvendelse fra polyteisme til etisk monoteisme.

Det er også jødisk lære at Tempelet i Jerusalem har betydning for alle verdens nasjoner. Det fortelles i Talmud at under løvhyttefesten ble det ofret sytti okser, tilsvarende antallet nasjoner i verden ifølge den bibelske fortellingen. Rabbi Yochanan kommenterer dette ved å si: «Ve for nasjonene som mistet noe uten å vite hva de mistet. For da Tempelet sto, tjente alteret til forsoning for dem. Men nå – hvem skal skaffe dem forsoning?» En annen kilde utdyper dette og sier at hvis nasjonene hadde forstått hvor verdifullt Tempelet var for dem, ville de ha omringet det med væpnede vakter for å beskytte det, siden det sikret verdens fortsatte eksistens og velvære. Dette reflekterer den jødiske forståelsen av Tempelet som et universelt hellig sted som er ment å tjene hele menneskeheten, ikke bare det jødiske folk.