Noahs 7 Lover

Kategori: De Noahittiske Lovene

  • Gudsfryktere og fastboende innflyttere

    I både jødiske tekster og hellenistisk litteratur finner vi referanser til to spesielle grupper av ikke-jøder som har fascinert forskere i nyere tid: Fastboende innflyttere (hebr. gerei toshav) og Gudsfryktere (gr. sebomenoi ton theon).

    Gerei toshav, også kjent som «fastboende innflyttere,» er ikke-jøder som ifølge Talmud har bosatt seg i en jødisk stat og forpliktet seg til å følge de syv noahittiske lovene. Disse lovene betraktes som den opprinnelige pakt mellom Gud og menneskeheten. Prinsippene i lovene inkluderer anerkjennelse av Guds eksistens og etterlevelse av grunnleggende moralske prinsipper. En viktig oppgave for jødiske samfunn, som «nasjon av prester» og «lys for nasjonene,» er å opplyse om disse lovene.

    Gudsfryktere, også kjent som «sebomenoi ton theon,» er en terminologi som vi finner i hellenistisk litteratur og inskripsjoner. Disse var ikke-jøder som oppsøkte synagogene, trodde på én Gud og fulgte visse jødiske praksiser, men som ikke var jøder. Forskere har stått overfor utfordringer når det gjelder å forstå den offisielle tilknytningen mellom disse gruppene og i hvilken grad de har blitt anerkjent av jødedommen.

    Hovedperspektivet som jeg belyser i min masteroppgave (se lenke nederst i innlegget), er å betrakte både Gudsfryktere og fastboende innflyttere som tilhengere av de noahittiske lovene. Den viktigste forskjellen mellom begrepene er at «Gudsfrykter» er en ikke-juridisk terminologi som ble brukt i hellenistisk tid, mens begrepet «fastboende innflyttere» viser til en juridisk status som ble gitt i bibelsk tid og som gir spesifikke rettigheter og plikter til ikke-jødiske beboere i en jødisk stat.

    Hovedmålet med min masteroppgave er å vise at forvirringen knyttet til Gudsfryktere og fastboende innflyttere forsvinner når begge gruppene knyttes til de noahittiske lovene. Konklusjonen min er at de to gruppene kan betraktes som to sider av samme sak, da begge var tilhengere av de noahittiske lovene. Dette gir oss et mer komplett bilde av det mangfoldige og inkluderende aspektet ved jødisk religion.

    Ved å anerkjenne Gudsfryktere som tilhengere av Noahide-lovene, oppnår vi en bedre forståelse av deres rolle i det jødiske samfunnet. De var ikke-jøder som respekterte og praktiserte visse aspekter av jødisk tro og praksis uten å konvertere fullstendig gjennom omskjæring. Deres tilstedeværelse i synagogene og deres engasjement i det jødiske livet var et fascinerende fenomen som har utfordret forskere gjennom historien.

    Denne undersøkelsen har også bidratt til å løse gåten rundt begrepet «ger» i den hebraiske litteraturen. Ved å undersøke ulike kilder har jeg klargjort at «ger» kan referere til ulike kategorier av proselytter, inkludert fastboende innflyttere og Gudsfryktere. Dette gir oss en mer presis forståelse av begrepet og bidrar til å unngå mye av forvirringen som har preget forskningen på dette området.

    Det er viktig å merke seg at denne teorien ikke bare er av akademisk interesse, men den gir oss også innsikt i dagens verden. Den viser at det alltid har vært rom for ikke-jødiske tilhengere innenfor det jødiske samfunnet. Dette sender et sterkt budskap om inkludering og respekt for mangfold.

    Lenke til masteroppgaven: Resident Proselytes, god-fearers and the Noahide laws. Making a case for an identification between the ger toshav in traditional Judaism and the sebomenos ton theon in Hellenistic literature

  • Noah – et rettferdig menneske

    Nå når den episke filmen om Noah skyller over oss kan det være vel verdt å gjenoppfriske bibelkunnskapen, men denne gangen filtrert gjennom jødisk tradisjon som er opphavet til vår kunnskap om Noah og om syndfloden. Fokuset vil være på det universelle budskapet som denne historien rommer.

    «Noah var en rettferdig mann» (1 mos 6:9).

    Jødisk tradisjon understreker viktigheten av å være et rettferdig menneske. Det er dette som er det essensielle. Religiøse mennesker kan bli for opphengt i ritualer, de kan tilogmed bli for opphengt i Gud, dette kan virke mot sin hensikt da det kan bidra til å ta fokus bort fra det som er vår felles universelle forpliktelse, å være rettferdige mennesker.

    Jødedom, som ikke har noe munkevesen, fremhever at det er ikke meningen at vi skal utelukkende vie oss til det åndelige. Oppgaven vår er ikke først og fremst å komme oss til himmelen, men istedet å bringe himmelen til jorden. Fokuset vårt må være her og nå. Hensikten vår er å vie oss til den vanskelige oppgaven det er å gjøre våre samfunn rettferdige. Gjennom å etterstrebe å gjøre seg selv til et rettferdig menneske bidrar en til å gjøre samfunnet mer rettferdig.

    Jødisk tradisjon lærer dermed at det er ikke nødvendig å tilhøre en bestemt religion for å ha en forbindelse til Gud, for å bli «frelst». Det er ikke engang nødvendig å være jødisk. «Alle mennesker som er rettferdig gjør seg fortjent til en andel i den kommende verden» (Sanhedrin 105a). Noah ble reddet fra syndfloden, ikke fordi han tilhørte en bestemt religion, men fordi han var et rettferdig menneske.

    «Gud så jorden, og se, den var blitt ødelagt» (1 mos 6:12).

    Hvorfor iverksatte Gud syndfloden? Det var ikke fordi at menneskene ikke trodde på Gud, eller at de ikke oppførte seg religiøse nok. Men fordi de oppførte seg som urettferdige mennesker. Motsatt av det som er hensikten. De brøt de grunnleggende husreglene.

    En naturlig konsekvens av menneskenes urettferdige oppførsel var at «Hele jorden var fylt av vold» (1. mos 6:11). Det hebraiske ordet for vold, hamas, betegner også mord, ran, undertrykkelse og generell umoralsk oppførsel.

    Menneskene synd var at de begikk overgrep mot hverandre og mot naturen, med det resultat at hele den sosiale strukturen kollapset. I stedet for sosial rettferdighet så var det rå makt og lovløshet som regjerte. Selv uten Gud’s inngripen så lærer de jødiske lærde at menneskene, grunnet sin oppførsel, var på stø kurs mot sin egen selvutslettelse. Dette kan også leses ut ifra originalteksten. «Gud så jorden, og se, den var blitt ødelagt» (1 mos 6:12).

    Denne situasjonsbeskrivelsen er ikke helt ulik FN’s siste klimarapport. («FN la fram dyster klimarapport» VG. 31.03.14) Det advares tilogmed om at klimaendringene vil kunne skape storflom. Det finnes heller ikke mangel på de som hevder at menneskeheten som sådann står i fare for å utrydde seg selv. Om ikke gjennom klimaendringer, så gjennom global finansiell kollaps, matvaremangel, sosial uro, sivilasjonenes sammenstøt, god gammeldags krigføring ispedd terrorisme og nyere tiders masseødeleggelsesvåpen. Scenarioene er mange. Det finnes iallefall ikke mangel på våpenkapasitet, og den blodige krigen i Syria viser oss at det heller ikke er mangel på bestialitet og vilje til å drepe mennesker. Den voksende konflikten mellom Russland og Vesten viser oss også hvor skjør verdensfreden er.

    Sett i lys av ovenstående så kan vi bedre forstå hvorledes Gud’s handling på Noah’s tid var et helt nødvendig krisetiltak. Dersom Gud hadde latt være å gjøre noe, så ville menneskene klart å utslette seg selv og alt liv. Da ville ingenting vært tilbake. Gjennom Gud’s handling, som slik sett var en barmhjertig handling, så fikk menneskeheten en ny sjanse.

    Hva er et rettferdig menneske?

    «Noah var en rettferdig mann». Men, hvilke kriterier er det som definerer om noen er rettferdig eller ikke? Ifølge tradisjonell jødisk lære så er oppskriften på å være et rettferdig menneske å følge de Syv Noahittiske Lovene. Dette er syv universelle lovkategorier som først ble gitt til Adam, men som er kjent under Noah sitt navn siden disse lovene ble på nytt gitt til Noah og hans etterkommere etter syndfloden. «Og Gud sa til Noah, og til hans sønner sammen med ham, ‘Nå vil jeg opprette Min pakt med dere og etterkommerne deres’» (1 Mos 9:8-9).

    Den innflytelsesrike jødiske rabbineren Moses ben Maimonides (1135-1204) presiserer,

    Alle som forplikter seg til å oppfylle disse syv lovene og som er presise i sin overholdelse av dem regnes som en av ‘de rettferdige blant nasjonene’ og gjør seg fortjent til en andel i den kommende verden. Mishneh Torah, Hilchot Melachim 8:11

    De syv lovene er: 1) forbud mot å dyrke falske guder, 2) forbud mot å forbanne Gud, 3) forbud mot å myrde, 4) forbud mot seksuell umoral, 5) forbud mot tyveri, 6) påbud om å etablere rettsinstanser, 7) forbud mot å spise kjøtt fra et dyr mens det ennå lever (dyremishandling).

    Et rettferdig menneske er følgelig; en som ikke dyrker avguder, ikke forbanner Gud, ikke myrder, ikke stjeler, ikke er seksuellt umoralsk, ikke mishandler dyr og som bidrar til at disse lovene overholdes.

    Jødisk tradisjon regner de Noahittiske Lovene som bindende for alle mennesker i kraft av at de senere ble en integrert del av Torahen. Dette skjedde når de ble gjentatt av Gud når Han talte til Israelittene på Sinai. Tradisjonell jødedom lærer videre at Den Muntlige Torahen inneholder detaljene til disse lovene og kunnskap om hvordan de identifiseres.

    Torahen består således av to pakter mellom Gud og menneskene. En universell pakt som gjelder for alle Noah’s etterkommere og en særskilt nasjonal pakt som gjelder for alle jøder (Israel’s etterkommere) i deres rolle som Torahens forvaltere og formidlere. «For dere skal være en nasjon av prester» (2 mos 19:6).

    Overholdelse av disse lovene er ment som et vern mot at menneskeheten aldri mere vil forfalle til det lavnivået som regjerte i forkant av syndfloden, som et naturlig resultat av at lovene ikke ble overholdt. På et individullt nivå vil overholdelse av disse lovene raffinere den enkeltes personlighet og bidra til å etablere en forbindelse til Gud.

    Historien om Noah gir oss således oppskriften på hvordan vi kan redde verden og entre den messianske tidsalder. Ifølge jødisk tradisjon vil overholdelse av de Syv Noahittiske Lovene sikre oss stabile rettferdige samfunn, hvor ingen stjeler, ingen myrder, etc. Slike samfunn vil som en naturlig konsekvens bane vei for global verdensfred. «I den era vil det være hverken sult eller krig, misunnelse eller konkurranse, for alt som er godt vil finnes i overflod, og alle gleder vil være like tilgjengelig som støv» (Mishneh Torah, Hilchot Melachim 12:5).

    Denne teksten ble publisert som en kronikk i Bergens Tidende 6. april 2014 under tittelen «Det rettferdige mennesket«

  • Hva er et rettferdig menneske? – en definisjon

    Tradisjonell jødedom lærer at «alle rettferdige mennesker har en andel i den-kommende-verden» (Sanhedrin 105a).

    Spørsmålet som da melder seg er; «Men, hva er et rettferdig menneske?» Er det opp til enhver å selv bestemme hvem som er rettferdig og hvem som ikke er rettferdig? Hvordan kan vi vite hvem som er rettferdig? Hvilke kriterier er det som gjelder?

    Det er rimelig å anta at den samme tradisjonen som lærer oss ovennevnte informasjon, at den også inneholder en definisjon om hvilke kriterier som gjelder for å regnes som et rettferdig menneske.

    En slik definisjon presenteres av den innflytelsesrike jødiske rabbineren Moses ben Maimonides (1135-1204). I Mishneh Torah som er Maimonides’ kodifisering av lovene i Talmud, presiserer han,

    Alle som forplikter seg til å oppfylle disse syv budene og som er presis i sin overholdelse av dem regnes som en av ‘de rettferdige blant nasjonene’ og gjør seg fortjent til en andel i den kommende verden. Hilchot Melachim 8:11

    De syv budene som det her refereres til er de Syv Noahittiske Lovene. I Mishneh Torah, Hilchot Melachim 9:1 nummereres disse på følgende måte,

    1) forbudet mot å dyrke falske guder

    2) forbudet mot å forbanne Gud

    3) forbudet mot å myrde

    4) forbudet mot incest og utroskap

    5) forbudet mot tyveri

    6) påbudet om å etablere domsstoler og rettsinstanser

    7) Forbudet mot å spise kjøtt fra et dyr mens det ennå lever

    De Syv Noahittiske Lovene, sheva mitzvot benei Noach, er også omtalt som de Syv Universelle Lovene. De har sitt fundament i pakten som Gud først innstiftet med Adam (1 mos 2:16) og som ble inngått på nytt etter syndfloden med Noah og hans etterkommere:

    Og Gud sa til Noah, og til hans sønner sammen med ham, ‘Nå vil jeg opprette Min pakt med dere og etterkommerne deres’ (1 Mos 9:8-9)

    De Noahittiske Lovene regnes som bindende for alle mennesker i kraft av at de senere ble en integrert del av Torahen. Dette skjedde når de ble gjentatt av Gud når Han talte til Israelittene på Sinai. Tradisjonell jødedom lærer at Den Muntlige Torahen inneholder detaljene til disse lovene og kunnskap om hvordan de identifiseres.

    Torahen består således av to pakter mellom Gud og menneskene. En universell pakt som gjelder for alle ikke-jøder (i.e. Noah’s etterkommere) og en nasjonal pakt som gjelder for alle jøder (i.e. Israels etterkommere) i deres rolle som Torahens forvaltere og formidlere. Den jødiske rollen bidrar dermed til å sikre at alle mennesker har pålitelig tilgang til Torahens lære slik den gjelder for den enkelte, enten som en benei Noach (‘etterkommer av Noah’) eller som en benei Yisrael (‘etterkommer av [patriarken] Israel’). Den jødiske rollen sikrer på denne måten vår tilgang til presise definisjoner. Eksempelvis, en presis definisjon av hva som er et rettferdig menneske.

    Vi kan nå derfor vende tilbake til vår definisjon: 

    Et rettferdig menneske er en som ikke dyrker avguder, som ikke forbanner Gud, ikke myrder, ikke bedriver seksuell umoral, ikke stjeler, som bidrar til at lov og orden blir opprettholdt, og som ikke mishandler dyr.

    Dermed har vi gjort et viktig skritt nærmere en definisjon av hva som er et rettferdig menneske. Og det er en definisjon som bidrar til en viktig avgrensning og konkretisering av et stort og ofte udefinert spørsmål.

    Men selvsagt, det stopper ikke der. Ovennevnte definisjon tvinger frem minst syv nye spørsmål som vi trenger å besvare;

    Hva er en falsk gud? Hva betyr det å forbanne Gud? Hva definerer å myrde? Hva definerer incest og utroskap? Hva definerer tyveri? Hva menes med å etablere domstoler og rettsinstanser? Hva menes med å spise kjøtt fra et dyr mens det ennå lever?

    Det presiseres i Talmud (Sanhedrin 74b) og annen rabbinsk litteratur at «de syv lovene er generelle kategorier, men de har mange detaljer» (Sefer HaChinuch, Mitzvah 416). I alle sine detaljer omfatter de Syv Noahittiske Lovene alle aspekter vedrørende det å leve et liv i overensstemmelse med Gud’s vilje for menneskene.

    Kun gjennom å studere de Syv Noahittiske Lovene i overensstemmelse med Torahens lære slik den gjelder for Noah’s etterkommere (i.e. alle ikke-jøder) får vi tilgang til detaljert innsikt i hva det er som definerer et rettferdig menneske.

    En ikke-jøde som studerer Torahen [i.e. de Syv Noahittiske Lovene] er som en høyesteprest. (Baba Kamma 38a; Sanhedrin 59a)

    Dette betyr at alle ikke-jøder kan legitimt henvende seg til den jødiske tradisjonen og dens lærere (i.e. rabbinerne) for å få innsikt i sine forpliktelser ovenfor Gud og sine medmennesker for således kunne bli et rettferdig menneske gjennom å studere og overholde Torahens universelle lære.