Kategori: Uncategorized

Når teknologene selv advarer

Vi lever i en tid hvor advarslene om kunstig intelligens ikke først og fremst kommer fra teknologikritikere, men fra dem som selv bygger systemene. Tonen er alvorlig.

Elon Musk har sagt: «If I had to guess at what our biggest existential threat is, it’s probably that.» Han har også formulert det mer dramatisk: «With artificial intelligence we are summoning the demon.»

Stephen Hawking uttrykte en lignende bekymring da han sa: «The development of full artificial intelligence could spell the end of the human race.»

Geoffrey Hinton, en av pionerene innen moderne KI-forskning, svarte «No» da han ble spurt om vi egentlig forstår hva vi er i ferd med å skape. Han la til at vi kan gå inn i en periode hvor vi «may have things more intelligent than us», og har omtalt det som «a serious worry» at systemer kan utvikle evne til å skrive og endre sin egen kode.

Dette er ikke bare enkeltutsagn. I 2023 publiserte Center for AI Safety en erklæring signert av en rekke ledere og forskere i bransjen, blant dem Sam Altman. Der heter det: «Mitigating the risk of extinction from AI should be a global priority alongside other societal scale risks such as pandemics and nuclear war.»

Mediene forsterker budskapet. Jobbene forsvinner. Mennesket blir irrelevant. Maskinene overtar. Når fremtiden beskrives som dyster for våre barn, får frykten en moralsk tyngde. Hva slags verden er det vi etterlater oss? Når slike formuleringer kommer fra mennesker som står midt i utviklingen av teknologien, er det forståelig at mange blir urolige. Frykten handler ikke bare om arbeidsplasser. Den handler om kontroll, makt og menneskehetens fremtid.

Hånden som styrer historien

Men historien kan også leses på en annen måte. Kanskje er ikke teknologisk utvikling bare et resultat av menneskelig ambisjon og tilfeldige gjennombrudd. Kanskje finnes det også en høyere hånd i menneskehetens historie, en styrende vilje som ikke opphever menneskets frihet, men som leder historiens strømmer mot et mål. Dersom den bibelske visjonen om en verden fylt av kunnskap om Gud er sann, kan det tenkes at selv våre teknologiske gjennombrudd inngår i en større bevegelse. Det betyr ikke at alt vi skaper automatisk er godt. Men det åpner for tanken om at historien ikke bare drives av frykt og makt, men også av en retning, en hensikt, en gradvis modning som kan gjøre det mulig å realisere de messianske visjonene de bibelske profetene taler om.

Og her er det nødvendig å løfte blikket. Ikke bort fra risikoen, men mot et mer grunnleggende spørsmål. Hva er mennesket til for? Er jobbene vi gjør et mål eller et middel? Hva er et godt samfunn? Hvis vi ikke har en klar forestilling om menneskets mål, vil enhver teknologisk omveltning oppleves som en trussel mot selve meningen.

Rambams universelle visjon

I slutten av Mishneh Torah, i Hilchot Melachim uMilchamot kapittel 12, beskriver Maimonides, Rambam, den messianske tidsalderen. Han skriver at alle delikatesser vil være like tilgjengelige som støv. Det vil ikke være sult eller krig. Misunnelse og konkurranse vil opphøre fordi det gode vil være i overflod. Så formulerer han det som er selve kjernen i den bibelske visjonen: Hele verdens beskjeftigelse vil utelukkende være å kjenne Gud.

Denne formuleringen er universell. Rambam sier ikke at det bare gjelder Israel. Han sier at det gjelder hele verden. Jødiske kommentatorer presiserer uttrykkelig at dette omfatter folk fra alle nasjoner. Det er altså en visjon som favner hele menneskeheten.

En verden fylt av kunnskap om Gud

Den fremtidige verden beskrives som fylt av kunnskap om Gud slik vannet dekker havbunnen, med henvisning til Jesaja 11,9. Det betyr at hele menneskeheten lever i en tilstand der gudserkjennelse er grunnleggende og gjennomgripende.

Når Rambam skriver at verden skal fylles av kunnskap om Gud, handler det ikke om at alle mennesker skal trekke seg tilbake i kontemplasjon. Hos Rambam betyr å kjenne Gud først og fremst å erkjenne Guds enhet og suverenitet med intellektuell klarhet. Gud er ikke en del av naturen. Gud er ikke et objekt blant andre objekter. Gud er Skaperen, den ene og udelelige. Å kjenne Gud innebærer å rydde bort avguderi i alle former, enten det er tilbedelse av bilder eller tilbedelse av makt, penger og kontroll.

Men denne kunnskapen er ikke bare teoretisk. I jødisk tradisjon innebærer gudserkjennelse at menneskets liv formes av den. Når verden er fylt av kunnskap om Gud, betyr det at moral, rettferdighet og ansvar ikke lenger er omstridte størrelser. Det betyr at menneskeheten i fellesskap har nådd et stadium der den lever i samsvar med en grunnleggende erkjennelse av at verden har en Skaper og en moralsk orden.

En ikke-mirakuløs fremtid

Det avgjørende hos Rambam er at denne fremtiden ikke beskrives som overnaturlig. Naturens orden oppheves ikke. Profetiske bilder om rovdyr og byttedyr som lever sammen forstås som metaforer for fred mellom nasjoner. Dette er ikke en verden av mirakuløse brudd med fysikken. Det er en verden som fungerer optimalt fordi menneskelige samfunn fungerer bedre, mer rettferdig og mer fredelig.

I århundrer kunne dette virke fjernt. Hvordan skulle man realistisk forestille seg en verden uten sult, uten krig og uten en evig kamp om ressurser? Hvordan skulle hele verdens beskjeftigelse kunne være å kjenne Gud når store deler av menneskeheten har vært bundet til overlevelse?

Her er vår tid annerledes.

Kunstig intelligens som middel, ikke mål

For første gang i historien kan vi konkret se for oss en verden der mye av den materielle byrden blir lettere. Ikke fordi naturens lover oppheves, men fordi menneskets redskaper blir kraftigere. Kunstig intelligens er ikke magi. Den er et instrument som forsterker analyse, planlegging, produksjon, logistikk og kunnskapsdeling.

Riktig brukt kan slike systemer bidra til mer presis ressursforvaltning, bedre helse og diagnostikk, raskere formidling av kunnskap og mer effektiv organisering av komplekse samfunn. Det betyr ikke at kunstig intelligens automatisk fører oss inn i en messiansk tidsalder. Teknologi er moralsk nøytral. Den forsterker menneskets hensikt, enten den er god eller dårlig. Kunstig intelligens kan misbrukes. Den kan konsentrere makt og forsterke ulikhet. Men muligheten for dramatisk redusert knapphet er ikke lenger utenkelig.

Bibelsk universalisme som etisk ramme

Her blir koblingen til bibelsk universalisme tydelig. Noahs syv lover er ikke etniske særregler, men universelle prinsipper for hele menneskeheten. De handler om å beskytte liv, etablere rettferdige domstoler, avstå fra vold og anerkjenne Skaperen. Når Rambam beskriver en verden der hele verdens beskjeftigelse er å kjenne Gud, ligger det implisitt at denne universelle etikken er blitt internalisert på globalt nivå.

De dystre spådommene om kunstig intelligens forutsetter ofte at menneskets verdi først og fremst ligger i lønnsarbeidet. Hvis arbeid forsvinner, forsvinner verdigheten. Men Rambams visjon peker et annet sted. Menneskets høyeste kall er ikke produksjon, men erkjennelse og rettferdighet.

En sivilisasjon som modnes

Spørsmålet er derfor ikke bare om kunstig intelligens er farlig. Spørsmålet er om vi vil bruke den i samsvar med en universell etikk. Hvis teknologien bidrar til å redusere lidelse, dempe krig og styrke rettferdige institusjoner, kan den være et redskap som gjør Rambams naturalistiske visjon mer historisk tenkelig enn den noen gang har vært.

Kunstig intelligens kan ikke erstatte moral. Men den kan være et viktig middel for å nå den visjonen Rambam tegner opp. Overfloden han beskriver har et formål. Den skal frigjøre mennesket fra den konstante kampen om overlevelse slik at menneskeheten kan vende seg mot sitt egentlige mål: å kjenne Gud. Dette peker mot en sivilisasjon der teknologi ikke erstatter mennesket, men tjener dets høyere kall.

Kildeliste

Center for AI Safety (2023). *Statement on AI Risk*. Omtalt av Reuters 30. mai 2023.

[https://www.reuters.com/technology/top-ai-ceos-experts-raise-risk-extinction-ai-2023-05-30/]

Hawking, Stephen (2014). Uttalelse om kunstig intelligens, sitert i The Guardian, 2. desember 2014.

[https://www.theguardian.com/science/2014/dec/02/stephen-hawking-intel-communication-system-astrophysicist-software-predictive-text-type]

Hinton, Geoffrey (2023). Intervju i *60 Minutes*, CBS News.

[https://www.cbsnews.com/news/geoffrey-hinton-ai-dangers-60-minutes-transcript/]

Jesaja 11,9. Hebraisk bibel.

Maimonides (Rambam). *Mishneh Torah*, Hilchot Melachim uMilchamot, kapittel 12.

Tekst tilgjengelig via Sefaria:

[https://www.sefaria.org/Mishneh_Torah%2C_Kings_and_Wars.12]

Musk, Elon (2014). Uttalelser om kunstig intelligens, sitert i The Guardian, 27. oktober 2014.

[https://www.theguardian.com/technology/2014/oct/27/elon-musk-artificial-intelligence-ai-biggest-existential-threat]

Jødedommen skiller seg fra andre religioner ved sitt syn på misjon. Mens religioner som kristendommen og islam har et uttalt mål om å spre sin tro og omvende hele verdens befolkning til sin religion, har jødedommen en annen tilnærming. Den hebraiske bibelen beskriver israelittene som mottok Guds åpenbaring på Sinai, som «et kongerike av prester og en hellig nasjon» (2 Mos 19:6).

Denne forståelsen innebærer en dobbel dimensjon i den jødiske tradisjonen: På den ene siden finnes de partikulære lovene gitt til israelittene ved Sinai, manifestert i de 613 budene som former det spesifikt jødiske livet. På den andre siden rommer denne samme åpenbaringen en universell dimensjon – en visdom og etisk veiledning som har relevans for hele menneskeheten, uttrykt gjennom de syv noahittiske bud som representerer grunnleggende moralske prinsipper gjeldende for alle mennesker.

Og på samme måte som de som tilhører en menighet ikke har en forpliktelse til å bli prester, tilsvarende har dem som ikke er jøder ikke en forpliktelse til å bli jøder. I rollen som prester har jødedommens lærde et ansvar for å formidle åpenbaringstradisjonen som de er forvaltere av. En tradisjon som således både har en partikulær og en universell gyldighet.

Denne prestelige funksjonen innebærer således et dobbelt ansvar: På den ene siden skal de bevare og etterleve den spesifikke åpenbaringen de mottok ved Sinai. På den andre siden har de et ansvar for å formidle den universelle visdommen og praktiske lære denne åpenbaringen inneholder til resten av menneskeheten. Det er en tradisjon som både har en personlig verdi for dem selv og samtidig en universell verdi for hele menneskeheten.

Denne forståelsen gir jødedommen en unik posisjon blant verdens religioner: Den kombinerer en dyp forpliktelse til sin partikulære tradisjon med et universelt ansvar for å formidle guddommelig visdom til alle mennesker. Dette representerer en sofistikert teologisk modell som unngår både religiøs isolasjonisme og påtvunget universalisme. I stedet tilbyr den en balansert tilnærming hvor det partikulære og det universelle ikke står i motsetning til hverandre, men tvert imot beriker hverandre gjensidig.

Den jødiske misjonen er rettet mot å omvende alle mennesker til kunnskap om Gud og Guds vilje for menneskeheten. Dette innebærer å oppmuntre alle mennesker til å leve etisk og moralsk i henhold til de syv noahittiske budene, som er de grunnleggende moralske lovene som gjelder for alle mennesker, uavhengig av tro eller bakgrunn. Jødedommen ser det som sin oppgave å veilede folk til en dypere forståelse av Gud og Hans vilje, og ikke til en konvertering til jødedommen som sådann (selv om denne veien er åpen for de som måtte ønske det).

Historien om den katolske presten Aimé Pallière (1875–1949), forfatteren av «The Unknown Sanctuary», illustrerer dette poenget. Pallière, som beundret jødedommen og som ønsket å konvertere, fikk råd fra den italienske rabbineren Eliezer Benamozegh om at det ikke er nødvendig for ham å bli jødisk. I stedet oppmuntret Benamozegh ham til å omfavne de syv noahittiske lovene. Han argumenterte for at disse lovene representerte en universell vei til rettferdighet og en forbindelse til det guddommelige, tilgjengelig for alle.

Eliezer Benamozeghs råd til Aimé Pallière om å følge de syv noahittiske lovene var ikke bare et praktisk råd om å leve et moralsk liv uten å konvertere til jødedommen. Det var også forankret i en dyp forståelse av jødedommens rolle i verden. Benamozegh så de syv lovene som mer enn bare et sett med regler, han knyttet dem til den aller første pakten mellom Gud og menneskeheten.

Ifølge Benamozegh, og tradisjonell jødedom, går de noahittiske lovene tilbake til Adam, Noah og generasjonene som fulgte. Disse lovene, som omfatter forbud mot mord, tyveri, seksuell umoral, blasfemi, avgudsdyrkelse og å spise kjøtt fra levende dyr, samt påbud om å opprette domstoler, representerer de mest grunnleggende moralske prinsippene som gjelder for alle mennesker, uavhengig av tid og sted. De er et uttrykk for Guds universelle vilje for menneskeheten, nedfelt i selve skapelsen. Disse universelle lovene – som er forut for de spesifikke israelittiske lovene – er kjent under Noah sitt navn fordi Gud innstiftet sin pakt med menneskeheten på nytt med Noah og hans etterkommere (1. mos 9:1-17).

Benamozegh forklarer til Pallière at jødedommen ble opprettet for å bevare og videreføre kunnskapen om denne eldgamle pakten. Jødene fikk rollen som forvaltere av denne kunnskapen, ikke for å monopolisere den, men for å være et lys for de andre nasjonene. Deres oppgave er å vitne om de tidløse moralske prinsippene som binder alle mennesker sammen og som er grunnlaget for et rettferdig og harmonisk samfunn. Jødedommen er altså ikke ment å være en eksklusiv frelsesvei, men en kilde til universell visdom som kan veilede alle mennesker i deres søken etter et meningsfullt liv.

Ved å følge de noahittiske lovene kunne Pallière knytte seg til denne opprinnelige pakten og leve et liv i tråd med Guds vilje for alle mennesker.

Den rabbinske litteraturen beskriver hvordan Abraham, som formelt sett ikke var jødisk, etterlevde de syv noahittiske lovene og også aktivt underviste andre om dem. Abraham blir fremstilt som en som perfeksjonerte etterfølgelsen av disse universelle lovene. Jødiske kilder forteller hvordan han og Sara etablerte et gjestfritt telt åpent fra alle fire himmelretninger, hvor de ikke bare ga mat og drikke til reisende, men også brukte disse møtene til å spre kunnskap om den ene Gud og de moralske forpliktelsene som følger med denne erkjennelsen. Dette kommer særlig til uttrykk i tolkningen av verset «og han plantet en tamarisk i Beer-Sheva og påkalte der Herrens, den evige Guds navn» (1. Mos 21:33), som rabbinerne forstår som at Abraham etablerte et lærested hvor han underviste om disse grunnleggende etiske og teologiske prinsippene.

Det blir også beskrevet hvordan «Abraham omvendte mennene» og «Sarah omvendte kvinnene». Ordet ‘omvendelse’ i denne sammenheng viser til hvordan Abraham og Sarah omvendte folk fra avgudsdyrkelse, troen på mange guder, til kunnskap om at det finnes kun èn Gud. Altså en omvendelse fra polyteisme til etisk monoteisme.

Det er også jødisk lære at Tempelet i Jerusalem har betydning for alle verdens nasjoner. Det fortelles i Talmud at under løvhyttefesten ble det ofret sytti okser, tilsvarende antallet nasjoner i verden ifølge den bibelske fortellingen. Rabbi Yochanan kommenterer dette ved å si: «Ve for nasjonene som mistet noe uten å vite hva de mistet. For da Tempelet sto, tjente alteret til forsoning for dem. Men nå – hvem skal skaffe dem forsoning?» En annen kilde utdyper dette og sier at hvis nasjonene hadde forstått hvor verdifullt Tempelet var for dem, ville de ha omringet det med væpnede vakter for å beskytte det, siden det sikret verdens fortsatte eksistens og velvære. Dette reflekterer den jødiske forståelsen av Tempelet som et universelt hellig sted som er ment å tjene hele menneskeheten, ikke bare det jødiske folk.

I rabbinsk tradisjon beskrives mennesket ofte som trukket mellom to tilbøyeligheter: yetzer ha-tov, tilbøyeligheten mot det gode, og yetzer ha-ra, tilbøyeligheten mot det onde.

I kabbalistisk og chassidisk tenkning forbindes disse gjerne med spenningen mellom menneskets guddommelige og dyriske sjel. Første Mosebok fremstiller mennesket som både jordisk og guddommelig:

«Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden og blåste livspust inn i dets nesebor. Slik ble mennesket en levende skapning.»
– 1 Mos 2:7

Mennesket er skapt av støv, men bærer samtidig Guds livspust i seg. Kroppen er ikke ond, og det kroppslige står ikke nødvendigvis i motsetning til Gud. Mennesket er skapt som en levende enhet av kropp og sjel.

Yetzer ha-tov trekker oss mot det som går ut over den umiddelbare behovstilfredsstillelsen: mot Gud, ansvar, sannhet og hensynet til andre. Yetzer ha-ra kommer blant annet til uttrykk gjennom trangen til å sette oss selv og våre egne behov i sentrum.

Det er ikke sulten som er ond. Det onde oppstår når jeg betrakter min egen sult som viktigere enn alt annet: «Jeg er sulten, derfor har jeg rett til å ta det som tilhører en annen.» Det er ikke temperamentet som er ondt, men det kan bli destruktivt dersom sinnet gir meg rett til å skade et annet menneske. Heller ikke seksuelt begjær er ondt, men det blir ondt når den andre reduseres til et middel for min egen tilfredsstillelse.

Det gode består derfor ikke i å utslette kroppens behov, men i å innrette hele livet etter Guds vilje slik denne kommer til uttrykk i Toraen. For det jødiske folk skjer dette gjennom den jødiske pakten og dens bud. For menneskeheten som helhet kommer Toraens universelle lære grunnleggende til uttrykk gjennom de syv noahittiske budene og de moralske forpliktelsene som følger av dem.

Det gode fremmer bevisstheten om Gud. Det onde tilslører denne bevisstheten ved å gjøre våre egne ønsker til virkelighetens sentrum.

Kan den onde tilbøyeligheten være god?

Selv om yetzer ha-ra kalles den onde tilbøyeligheten, betyr ikke dette at alle kreftene som er forbundet med den, er onde i seg selv. Tvert imot beskriver en midrash denne tilbøyeligheten som «svært god»:

«‘Se, det var godt’ viser til den gode tilbøyeligheten; ‘og se, det var svært godt’ viser til den onde tilbøyeligheten. Kan den onde tilbøyeligheten virkelig være svært god? Det ville være underlig! Men uten den onde tilbøyeligheten ville ingen bygge et hus, gifte seg eller få barn.»
– Bereshit Rabbah 9:7

Midrashens poeng er ikke at onde handlinger egentlig er gode. Poenget er at mange av kreftene som kan føre til det onde, også er nødvendige for at verden skal bestå.

Uten seksuelt begjær ville mennesker ikke søke sammen og danne familier. Uten sult og materielle behov ville vi ikke bli motivert til å arbeide og sørge for oss selv og andre. Uten ambisjon ville vi kanskje verken bygge hus, skape kunst, utvikle samfunnet eller kjempe mot urettferdighet.

Men de samme kreftene kan også misbrukes. Seksuelt begjær kan bli til utnyttelse. Ønsket om materielle goder kan bli til grådighet og tyveri. Ambisjon kan bli til maktbegjær. Sinne over urett kan selv utvikle seg til hat og urett.

Problemet er derfor ikke at mennesket har sterke drifter. Problemet oppstår når driftene får bestemme sin egen retning uten å bli prøvd mot en høyere moralsk målestokk.

Målet er ikke å utslette yetzer ha-ra, men å underordne og etter hvert forvandle den. Den onde tilbøyelighetens energi skal settes i det godes tjeneste. Mishnah tolker derfor budet om å elske Gud «av hele ditt hjerte» som at mennesket skal tjene Gud med begge sine tilbøyeligheter – både yetzer ha-tov og yetzer ha-ra (Mishnah Berakhot 9:5).

Før og etter kunnskapens tre

Ifølge en innflytelsesrik linje i jødisk fortolkning var Adam og Eva før syndefallet naturlig orientert mot Guds vilje. De manglet ikke forstand eller fri vilje, men forholdet mellom sannhet og løgn, godt og ondt, fremsto klarere for dem.

Maimonides beskriver forandringen etter syndefallet som en overgang fra en virkelighet bestemt av sannhet og løgn til en mer subjektiv virkelighet preget av forestillinger om godt og ondt. I senere kabbalistisk og chassidisk tenkning beskrives dette også som at det gode og det onde ble blandet sammen i menneskets indre.

Etter at mennesket spiste av kunnskapens tre, var ikke det onde lenger bare noe som befant seg utenfor mennesket. Begjæret var blitt internalisert. Mennesket kunne nå ønske det onde og samtidig oppfatte det som godt.

Rabbin­ske kilder er ikke enige om hvilket tre kunnskapens tre var. I Talmud nevnes blant annet vinranken, hveten og fikentreet (Berakhot 40a). En midrash nevner også etrogtreet (Bereshit Rabbah 15:7).

Ifølge en kabbalistisk tradisjon som tilskrives Rabbi Isak Luria, var ikke forbudet mot treet nødvendigvis ment å vare for alltid. Dersom Adam og Eva hadde ventet noen få timer, til sabbaten, ville de ha fått tillatelse til å spise av det.

I denne fortolkningen besto synden ikke i ønsket om frukten som sådan, men i at mennesket grep den på egne premisser og før tiden. Frukten var ikke ond. Begjæret etter den var heller ikke nødvendigvis ondt. Det avgjørende var om begjæret lot seg lede av Guds vilje.

Slik blir fortellingen også en fortelling om utålmodighet. Mennesket vil ikke vente på det gode, men forsøker å gripe det med en gang. Dermed kan selv noe som i utgangspunktet er godt, bli ødeleggende.

Sammenblandingen av godt og ondt

Etter syndefallet eksisterer godt og ondt i en forvirrende sammenblanding. Det kan finnes noe godt i det som hovedsakelig er ondt, og egoistiske motiver kan skjule seg i handlinger som ser gode ut.

Dette gjør den moralske oppgaven vanskelig. Vi kan kalle hevn for rettferdighet, grådighet for ansvarlighet og maktbegjær for ønsket om å gjøre verden bedre. Vi kan også gjøre noe som faktisk er godt, men av egoistiske grunner.

Selv mennesker med gode intensjoner kan derfor gjøre feil, ikke nødvendigvis på grunn av ond vilje, men fordi de mangler innsikt. På samme måte kan mennesker og bevegelser som begår grusomme handlinger, fremstille dem som nødvendige midler i tjenesten for et høyere gode.

Yetzer ha-ra arbeider ikke alltid ved å fortelle oss at vi skal velge det onde. Ofte forsøker den å overbevise oss om at det vi allerede ønsker, også er det rette og gode.

Toraen som livets tre

Det rabbinske svaret på denne forvirringen er studiet og praktiseringen av Tora. Ordet Tora betyr «undervisning» eller «instruksjon». Toraen gir mennesket et ståsted utenfor dets egne skiftende ønsker og lærer oss å skjelne mellom det som bare oppleves som godt, og det som faktisk er godt.

Dette betyr ikke at vi skal mistro kroppen eller undertrykke alle våre ønsker. Toraens oppgave er å gi kroppens krefter en retning. Den lærer oss ikke bare å si nei til begjæret, men også å spørre hva begjærets energi kan brukes til.

Den seksuelle kraften kan tjene kjærligheten og familien. Ambisjonen kan tjene skapelsen og samfunnet. Sinnet kan bli til mot i kampen mot urett. Selv ønsket om materielle goder kan brukes til å skape trygghet, arbeidsplasser og muligheter for å hjelpe andre.

Brukt på feil måte kan yetzer ha-ra føre til ødeleggelse. Brukt på riktig måte kan den samme kraften bidra til å virkeliggjøre det gode.

Kunnskapens tre førte til en sammenblanding av godt og ondt. Toraen beskrives som livets tre fordi den hjelper oss med å skjelne mellom dem på nytt:

«Den er et livets tre for dem som holder fast ved den.»
– Ordspråkene 3:18

Målet er altså ikke å bli mindre menneskelig. Målet er at hele mennesket – både sjelen, kroppen, fornuften, følelsene og begjæret – skal settes i det godes tjeneste.