Når den onde tilbøyeligheten blir «svært god»

I rabbinsk tradisjon beskrives mennesket ofte som trukket mellom to tilbøyeligheter: yetzer ha-tov, tilbøyeligheten mot det gode, og yetzer ha-ra, tilbøyeligheten mot det onde.

I kabbalistisk og chassidisk tenkning forbindes disse gjerne med spenningen mellom menneskets guddommelige og dyriske sjel. Første Mosebok fremstiller mennesket som både jordisk og guddommelig:

«Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden og blåste livspust inn i dets nesebor. Slik ble mennesket en levende skapning.»
– 1 Mos 2:7

Mennesket er skapt av støv, men bærer samtidig Guds livspust i seg. Kroppen er ikke ond, og det kroppslige står ikke nødvendigvis i motsetning til Gud. Mennesket er skapt som en levende enhet av kropp og sjel.

Yetzer ha-tov trekker oss mot det som går ut over den umiddelbare behovstilfredsstillelsen: mot Gud, ansvar, sannhet og hensynet til andre. Yetzer ha-ra kommer blant annet til uttrykk gjennom trangen til å sette oss selv og våre egne behov i sentrum.

Det er ikke sulten som er ond. Det onde oppstår når jeg betrakter min egen sult som viktigere enn alt annet: «Jeg er sulten, derfor har jeg rett til å ta det som tilhører en annen.» Det er ikke temperamentet som er ondt, men det kan bli destruktivt dersom sinnet gir meg rett til å skade et annet menneske. Heller ikke seksuelt begjær er ondt, men det blir ondt når den andre reduseres til et middel for min egen tilfredsstillelse.

Det gode består derfor ikke i å utslette kroppens behov, men i å innrette hele livet etter Guds vilje slik denne kommer til uttrykk i Toraen. For det jødiske folk skjer dette gjennom den jødiske pakten og dens bud. For menneskeheten som helhet kommer Toraens universelle lære grunnleggende til uttrykk gjennom de syv noahittiske budene og de moralske forpliktelsene som følger av dem.

Det gode fremmer bevisstheten om Gud. Det onde tilslører denne bevisstheten ved å gjøre våre egne ønsker til virkelighetens sentrum.

Kan den onde tilbøyeligheten være god?

Selv om yetzer ha-ra kalles den onde tilbøyeligheten, betyr ikke dette at alle kreftene som er forbundet med den, er onde i seg selv. Tvert imot beskriver en midrash denne tilbøyeligheten som «svært god»:

«‘Se, det var godt’ viser til den gode tilbøyeligheten; ‘og se, det var svært godt’ viser til den onde tilbøyeligheten. Kan den onde tilbøyeligheten virkelig være svært god? Det ville være underlig! Men uten den onde tilbøyeligheten ville ingen bygge et hus, gifte seg eller få barn.»
– Bereshit Rabbah 9:7

Midrashens poeng er ikke at onde handlinger egentlig er gode. Poenget er at mange av kreftene som kan føre til det onde, også er nødvendige for at verden skal bestå.

Uten seksuelt begjær ville mennesker ikke søke sammen og danne familier. Uten sult og materielle behov ville vi ikke bli motivert til å arbeide og sørge for oss selv og andre. Uten ambisjon ville vi kanskje verken bygge hus, skape kunst, utvikle samfunnet eller kjempe mot urettferdighet.

Men de samme kreftene kan også misbrukes. Seksuelt begjær kan bli til utnyttelse. Ønsket om materielle goder kan bli til grådighet og tyveri. Ambisjon kan bli til maktbegjær. Sinne over urett kan selv utvikle seg til hat og urett.

Problemet er derfor ikke at mennesket har sterke drifter. Problemet oppstår når driftene får bestemme sin egen retning uten å bli prøvd mot en høyere moralsk målestokk.

Målet er ikke å utslette yetzer ha-ra, men å underordne og etter hvert forvandle den. Den onde tilbøyelighetens energi skal settes i det godes tjeneste. Mishnah tolker derfor budet om å elske Gud «av hele ditt hjerte» som at mennesket skal tjene Gud med begge sine tilbøyeligheter – både yetzer ha-tov og yetzer ha-ra (Mishnah Berakhot 9:5).

Før og etter kunnskapens tre

Ifølge en innflytelsesrik linje i jødisk fortolkning var Adam og Eva før syndefallet naturlig orientert mot Guds vilje. De manglet ikke forstand eller fri vilje, men forholdet mellom sannhet og løgn, godt og ondt, fremsto klarere for dem.

Maimonides beskriver forandringen etter syndefallet som en overgang fra en virkelighet bestemt av sannhet og løgn til en mer subjektiv virkelighet preget av forestillinger om godt og ondt. I senere kabbalistisk og chassidisk tenkning beskrives dette også som at det gode og det onde ble blandet sammen i menneskets indre.

Etter at mennesket spiste av kunnskapens tre, var ikke det onde lenger bare noe som befant seg utenfor mennesket. Begjæret var blitt internalisert. Mennesket kunne nå ønske det onde og samtidig oppfatte det som godt.

Rabbin­ske kilder er ikke enige om hvilket tre kunnskapens tre var. I Talmud nevnes blant annet vinranken, hveten og fikentreet (Berakhot 40a). En midrash nevner også etrogtreet (Bereshit Rabbah 15:7).

Ifølge en kabbalistisk tradisjon som tilskrives Rabbi Isak Luria, var ikke forbudet mot treet nødvendigvis ment å vare for alltid. Dersom Adam og Eva hadde ventet noen få timer, til sabbaten, ville de ha fått tillatelse til å spise av det.

I denne fortolkningen besto synden ikke i ønsket om frukten som sådan, men i at mennesket grep den på egne premisser og før tiden. Frukten var ikke ond. Begjæret etter den var heller ikke nødvendigvis ondt. Det avgjørende var om begjæret lot seg lede av Guds vilje.

Slik blir fortellingen også en fortelling om utålmodighet. Mennesket vil ikke vente på det gode, men forsøker å gripe det med en gang. Dermed kan selv noe som i utgangspunktet er godt, bli ødeleggende.

Sammenblandingen av godt og ondt

Etter syndefallet eksisterer godt og ondt i en forvirrende sammenblanding. Det kan finnes noe godt i det som hovedsakelig er ondt, og egoistiske motiver kan skjule seg i handlinger som ser gode ut.

Dette gjør den moralske oppgaven vanskelig. Vi kan kalle hevn for rettferdighet, grådighet for ansvarlighet og maktbegjær for ønsket om å gjøre verden bedre. Vi kan også gjøre noe som faktisk er godt, men av egoistiske grunner.

Selv mennesker med gode intensjoner kan derfor gjøre feil, ikke nødvendigvis på grunn av ond vilje, men fordi de mangler innsikt. På samme måte kan mennesker og bevegelser som begår grusomme handlinger, fremstille dem som nødvendige midler i tjenesten for et høyere gode.

Yetzer ha-ra arbeider ikke alltid ved å fortelle oss at vi skal velge det onde. Ofte forsøker den å overbevise oss om at det vi allerede ønsker, også er det rette og gode.

Toraen som livets tre

Det rabbinske svaret på denne forvirringen er studiet og praktiseringen av Tora. Ordet Tora betyr «undervisning» eller «instruksjon». Toraen gir mennesket et ståsted utenfor dets egne skiftende ønsker og lærer oss å skjelne mellom det som bare oppleves som godt, og det som faktisk er godt.

Dette betyr ikke at vi skal mistro kroppen eller undertrykke alle våre ønsker. Toraens oppgave er å gi kroppens krefter en retning. Den lærer oss ikke bare å si nei til begjæret, men også å spørre hva begjærets energi kan brukes til.

Den seksuelle kraften kan tjene kjærligheten og familien. Ambisjonen kan tjene skapelsen og samfunnet. Sinnet kan bli til mot i kampen mot urett. Selv ønsket om materielle goder kan brukes til å skape trygghet, arbeidsplasser og muligheter for å hjelpe andre.

Brukt på feil måte kan yetzer ha-ra føre til ødeleggelse. Brukt på riktig måte kan den samme kraften bidra til å virkeliggjøre det gode.

Kunnskapens tre førte til en sammenblanding av godt og ondt. Toraen beskrives som livets tre fordi den hjelper oss med å skjelne mellom dem på nytt:

«Den er et livets tre for dem som holder fast ved den.»
– Ordspråkene 3:18

Målet er altså ikke å bli mindre menneskelig. Målet er at hele mennesket – både sjelen, kroppen, fornuften, følelsene og begjæret – skal settes i det godes tjeneste.