Hermann Cohen (1842–1918) var en tysk-jødisk filosof. I Religion of Reason: Out of the Sources of Judaism bruker han forestillingen om Noahs etterkommere til å uttrykke et grunnleggende universelt poeng: Før mennesket tilhører et bestemt folk eller en bestemt religiøs tradisjon, er det skapt av Gud og i Guds bilde.
Israelitten er Noahs etterkommer før han er Abrahams etterkommer
Kilde: Del VIII:11, side 119–120 i den engelske utgaven fra 1995.
Norsk gjengivelse:
Hele Toraen, fra og med skapelsen av mennesket, avviser den plagsomme forestillingen om at kjærligheten til vår neste bare bygger på våre egne følelser. Kjærligheten til vår neste har sitt grunnlag i at Gud har skapt mennesket: «Dette er boken om menneskets slekt … i Guds likhet skapte Han det.» På dette prinsippet hviler menneskehetens historie.
Monoteismen er opphavet til menneskets historie, og monoteismen hindrer et indre skille mellom dem som tror på den ene Gud, og dem som ikke gjør det. Israelitten er Noahs etterkommer før han er Abrahams etterkommer. Også som Abrahams etterkommer er hans velsignelse knyttet til velsignelsen av alle jordens folk. Men før han er Abrahams etterkommer og Noahs etterkommer, er israelitten – slik ethvert menneske er – Guds skapning, skapt i Guds bilde.
Hva Cohen bygger på
Cohen viser her til Chullin 100b. Talmud diskuterer forbudet mot å spise isjiasnerven og omtaler Jakobs etterkommere som «Noahs etterkommere» fordi hendelsen fant sted før Toraen ble gitt ved Sinai.
Talmudteksten formulerer ikke Cohens filosofiske argument direkte. Cohen bruker den som utgangspunkt for et bredere poeng: Israels forbindelse med Abraham opphever ikke det som Israel deler med hele menneskeheten gjennom Adam og Noah. Mennesket kommer først.
De gudfryktige blant verdens folk
Kilde: Del VIII:16, side 123 i den engelske utgaven fra 1995.
Norsk gjengivelse:
Det tredje begrepet betegner «de gudfryktige blant verdens folk» (chassidei umot ha-olam). Begrepet gjelder folkene utenfor Israel. Det ser bort fra tilhørighet til Israels religion, men anerkjenner likevel gudsfrykt hos disse menneskene.
Dette bemerkelsesverdige begrepet blir derfor et grensebegrep mellom religion og moral. Det avgrenser moralen fra religionen og gir den en selvstendig betydning.
Med dette begrepet fullfører Maimonides skillet mellom den fastboende fremmede (ger toshav) og en av Noahs etterkommere. Han trenger dette skillet fordi han systematiserer hele loven, også statsretten. I lovens egen utvikling er det ikke nødvendig å behandle dem som to forskjellige begreper; de kan forstås som to betegnelser for den samme juridiske grunntanken. Den fremmede er først og fremst en av Noahs etterkommere, og dette beskytter ham selv om han ikke er Abrahams etterkommer. Som en av Noahs etterkommere er han ikke bundet av Moseloven, men av de syv budene – «de syv budene til Noahs etterkommere».
De rabbinske kildene
Cohen knytter dette til Maimonides’ drøfting av «de gudfryktige blant verdens folk» i Mishneh Torah, Hilkhot Melakhim 8:11 og til Talmuds drøfting av forholdet mellom Toraens bud og de universelle budene i Sanhedrin 59a.
Cohens formulering er en moderne filosofisk tolkning av disse kildene. Hans hovedpoeng er at den opprinnelige pakten mellom Gud og menneskeheten ikke oppheves av pakten med Abraham. Det universelle menneskeverdet kommer først og danner grunnlaget for menneskets ansvar overfor Gud, medmennesker og skaperverket.
Bibliografisk opplysning
Hermann Cohen, Religion of Reason: Out of the Sources of Judaism, oversatt og introdusert av Simon Kaplan, AAR Religions in Translation 7, Atlanta: Scholars Press, 1995, særlig del VIII:11 og VIII:16, side 119–123. Verket ble opprinnelig utgitt på tysk etter Cohens død som Religion der Vernunft aus den Quellen des Judentums i 1919.
