Noahs 7 Lover

Påbyr de noahittiske lovene dødsstraff?

De syv noahittiske lovene blir kritisert som barbariske fordi klassiske jødiske kilder knytter dødsstraff til brudd på dem. Kritikken viser særlig til at Maimonides (Rambam) omtaler selv tyveri av svært liten verdi som en overtredelse som kan føre til henrettelse, og beskriver en rettergang med én dommer og ett vitne, uten det formelle forhåndsvarselet som kreves i jødiske kapitalsaker. Dersom dette skulle være en plikt for ethvert samfunn som følger de syv lovene, er innvendingen alvorlig. Hva sier kildene faktisk?

Svar

Den strenge formuleringen kan ikke bortforklares

I Talmud, Sanhedrin 57a–b og Rambams Mishne Tora, Lovene om konger 9:14 finner vi et strengt utgangspunkt: En ikke-jøde kan etter denne fremstillingen dømmes for overtredelse av de noahittiske budene av én dommer på grunnlag av ett vitne, uten formell advarsel. Rambam skriver dessuten i 9:9 om dødsansvar ved tyveri, også når verdien er mindre enn en peruta. Det ville være misvisende å hevde at dødsstraff ikke finnes i den klassiske læren, eller at reglene for jødiske kapitalsaker automatisk gjelder her.

Her er det viktig å skille mellom hvem som tolker lovene, og hvem som har myndighet til å dømme. Budet om dinim legger ansvaret på de noahittiske samfunnene selv: De skal opprette dommere og sørge for at lovene overholdes. Rambam sier uttrykkelig at noahittene skal oppnevne dommere i sine byer. Det betyr ikke at jødiske domstoler skal dømme selvstendige ikke-jødiske samfunn. Rambam omtaler også et særtilfelle der en jødisk domstol oppnevner dommere for ikke-jødiske fastboende innenfor dens egen jurisdiksjon; det gir ingen generell domsmyndighet over andre samfunn.

Samtidig må tre spørsmål holdes fra hverandre: Hva gjør en handling straffbar etter en klassisk tekst? Hvilke reaksjoner kan en rettsorden fastsette? Og hvem har i praksis myndighet til å dømme? Formuleringen «er dødsstraffskyldig» avgjør ikke alene om enhver domstol til enhver tid er pålagt å avsi dødsdom. Nettopp dette er diskutert av senere rabbinere.

Rambam er en sentral autoritet, men ikke den eneste stemmen

Rambam forstår budet om dinim, rett og domstoler, som en plikt til å opprette dommere som håndhever de øvrige budene. I sin forklaring til hendelsen i Sjekem mener Ramban (Nachmanides, til 1. Mosebok 34:13) derimot at forsømmelse av plikten til å opprette eller bruke domstoler ikke i seg selv utløser dødsstraff. Han forstår også dinim bredere, med sivile rettsregler. Dette er en faktisk uenighet om rekkevidden av den noahittiske rettsplikten, selv om Rambans innvending ikke opphever alle strenge utsagn om straff for brudd på de øvrige budene.

Rabbi Michael Broyde skriver i sin gjennomgang av noahittisk rett (note 158) at det etter hans vurdering er bred enighet blant halakhiske lærde om at noahitter ikke er forpliktet til å henrette enhver lovbryter. Innenfor dinim kan et samfunn etter denne lesningen fastsette et gradert straffesystem. Han viser blant annet til rabbinerne J. David Bleich og Aharon Soloveichik. Dette er en betydningsfull juridisk tolkning, ikke en påstand om at Rambams ordlyd er mild.

Rabbi Eliezer Melamed skriver uttrykkelig at det at alle syv bud i kildene forbindes med dødsansvar, ikke betyr at dommere må handle slik i praksis. Han knytter muligheten for en slik reaksjon til særlig alvorlig, trassig overtredelse og samfunnets tilslutning. Det er hans tolkning av hvordan den strenge regelen skal brukes, og bør ikke fremstilles som enighet om at dødsstraff er avskaffet i noahittisk rett.

Også hvor langt et samfunns egen lovgivning kan gå, er omstridt. Responsa-verket Helkat Yoav, omtalt i Nahum Rakovers Law and the Noahides, åpner for at samfunnsfastsatte sanksjoner kan erstatte dødsstraff for sivile overtredelser som tyveri. Dette er et argument om slike overtredelser; det kan ikke uten videre overføres til enhver type brudd på de syv budene.

En rettsprosess krever mer enn et løsrevet sitat

Talmudens omtale av én dommer, ett vitne og manglende krav om formell advarsel beskriver andre minstekrav enn dem som gjelder i jødiske kapitalsaker. Den sier ikke at et rykte eller en privat mistanke er nok, at en hvilken som helst gruppe kan utrope seg til domstol, eller at noen har rett til å ta livet av en anklaget på egen hånd. The Divine Code (del VIII, emne 1:10, s. 674–675 i den fotograferte utgaven) forbyr nettopp privat henrettelse før en domstol har dømt, og krever kvalifiserte dommere.

Det finnes også en diskusjon om hvor strengt et samfunn kan utforme beviskravene. Den klassiske regelen om at ett vitne kan være tilstrekkelig, er ikke i seg selv et påbud om alltid å nøye seg med ett. Rabbi J. David Bleich drøfter bevis og dødsstraff i den noahittiske rettsordenen. Det er derfor nødvendig å skille mellom et mulig minimum i en eldre tekst og de bevisreglene en legitim domstol faktisk ville anvende.

Hvem kan i det hele tatt dømme?

En religiøs studiegruppe får ikke offentlig straffemyndighet ved å mene at lovene er guddommelige. AskNoah, som formidler rabbi Moshe Weiners rettslære, understreker at dommere må utnevnes gjennom samfunnets etablerte styresett. Uten slik myndighet skal de ordinære lovene i landet følges. Et meklingsforum for frivillige sivile tvister er noe annet enn en domstol med myndighet over straffesaker.

I The Divine Code (del VIII, emne 1:11, s. 675 i den fotograferte utgaven) formuleres dessuten en særskilt begrensning: Torahens regler om plikt for noahittiske domstoler til å bruke dødsstraff gjelder ifølge bokens samtidige rabbinske autoriteter bare når flertallet av befolkningen tror på én Gud og selv tar imot og følger de syv budene som guddommelige bud. Der dette ikke er tilfelle, sier boken at samfunnets domstoler ikke har lov til å idømme dødsstraff på grunnlag av Torahens noahittiske strafferegel. Den teksten gir verken en oppskrift på en meningsmåling eller en rett for en religiøs minoritet til å opprette en alternativ straffedomstol. Det er en posisjon i dette verket, ikke et vilkår som alle autoriteter har formulert likt.

Også forholdet til Tempelet og det store Sanhedrinet er omdiskutert. Den klassiske begrensningen på jødiske domstolers ordinære kapitalsaker kan ikke uten argument overføres til noahittiske domstoler. I en brevveksling gjengitt av Orthodox Union argumenterte rabbi Aharon Soloveichik for en vid begrensning knyttet til fraværet av Tempelet og Sanhedrinet. Andre avviste at denne begrensningen rammer en ikke-jødisk stats strafferett på samme måte. Her finnes det altså ikke ett ukontroversielt svar.

Hva betyr dette for kritikken?

Kritikeren har rett i at tradisjonen inneholder en streng kapitalregel, og at Rambams formuleringer reiser vanskelige moralske spørsmål. Den som forsvarer lovene, bør innrømme dette klart. Det er heller ikke tilstrekkelig å vise til de særlig strenge prosesskravene for jødiske kapitalsaker; de er ikke automatisk noahittisk prosessrett.

Men påstanden om at et samfunn må henrette enhver som bryter et av budene, også ved ethvert mindre tyveri, gir et ufullstendig bilde av jødisk rettstenkning. Rambam er ikke alene om å tolke dinim. Senere rabbinere drøfter graderte straffer, strengere rettssikkerhet og grenser for domstolers myndighet. Selv en streng religiøs tekst er ikke en fullmakt til privat maktbruk.

Min konklusjon: Dødsstraff er en reell og kontroversiell del av noen klassiske noahittiske rettsformuleringer. Den bør ikke skjules. Men det følger ikke av dette at alle legitime noahittiske samfunn er pålagt å henrette alle overtredere, eller at en gruppe troende i dag kan gjøre krav på slik myndighet. Et troverdig forsvar må derfor være konkret: Hvilke straffer skal faktisk gjelde, hvem har lovlig domsmyndighet, hvilke bevis kreves, og hvordan vernes menneskeliv og rettssikkerhet? Kritikk av den strengeste modellen fortjener et saklig svar, ikke en avvisning.

Kilder og videre lesning