Kort svar
I tradisjonell jødedom forstås de noahittiske lovene som gudgitte bud som går forut for Sinai. Rabbinerne fremstiller dem som overlevert lære, ikke som nye bud de selv har innført. Samtidig er det riktig at den skriftlige Toraen ikke presenterer alle syv som én samlet liste. Den uttrykkelige oppregningen finner vi i rabbinske kilder.
Spørsmålet krever derfor at vi skiller mellom tre forhold: hva tradisjonen lærer om budenes opphav, hvilket grunnlag de har i Bibelen, og når en bestemt skriftlig formulering kan dokumenteres.
Hva går innvendingen ut på?
Innvendingen kan formuleres slik: «Første Mosebok sier ikke at Noah mottok en liste med disse syv budene. Listen finnes i senere rabbinske tekster. Derfor må rabbinerne ha oppfunnet den.»
Her er det et sprang i argumentasjonen. At en lære blir nedskrevet eller systematisert i en bestemt tekst, viser ikke i seg selv at hele innholdet oppstod samtidig med teksten. Men en påstand om gammel overlevering er heller ikke alene et historisk bevis for hvor gammel hver formulering er. Begge presiseringene er nødvendige.
Hva sier jødedommens egne kilder?
Hos Maimonides begynner budenes historie med Adam. Han oppregner seks bud: forbud mot avgudsdyrkelse, gudsbespottelse, drap, forbudte seksuelle forbindelser og tyveri, samt påbud om rettsordninger. Forbudet mot kjøtt fra et levende dyr ble ifølge fremstillingen lagt til for Noah. Slik blir budene syv. Se Maimonides, Hilkhot Melakhim 9:1.
Maimonides beskriver dette som overlevering gjennom Moses og viser samtidig til Toraens ord og til at fornuften støtter budene. I Hilkhot Melakhim 8:11 forklarer han at Moses formidlet at Noahs etterkommere allerede var pålagt disse budene. Sinai er dermed en bekreftelse og formidling av tidligere forpliktelser.
Dette er et direkte svar på spørsmålet om hva jødisk lære hevder: De grunnleggende budene forstås som gudgitte. Rabbinsk utleggelse av dem må ikke uten videre forveksles med at rabbinerne innfører nye forpliktelser på eget initiativ.
Finnes grunnlaget i den skriftlige Toraen?
Første Mosebok beskriver menneskelig ansvar lenge før Sinai. Kain stilles til ansvar for drapet på Abel (1 Mos 4:8–12). Syndflodens verden beskrives som ødelagt og fylt av vold (1 Mos 6:11–13). Abimelek advares mot å ta en annen manns kone (1 Mos 20:3–7).
I 1 Mos 9:1–17 finner vi både bud om livet og blodet og Guds pakt med Noah, hans etterkommere og alt levende. Menneskets ansvar for drap begrunnes med at mennesket er skapt i Guds bilde. Budene i vers 1–7 og paktsløftet i vers 8–17 hører til samme fortelling, men er ikke én uttrykkelig oppregning av syv lover.
Disse tekstene viser at Toraens fortelling forutsetter moralske forpliktelser før Israels åpenbaring ved Sinai. Det er likevel nødvendig med fortolkning for å utlede den samlede syvdelingen og dens nærmere rettslige innhold.
Hva gjør rabbinerne med bibeltekstene?
I Sanhedrin 56b knyttes budene til ord og uttrykk i 1 Mos 2:16. Dette er en rabbinsk fortolkning som leser verset i sammenheng med andre bibelsteder og overlevert lære. Man bør ikke fremstille det som om en ferdig liste står direkte i versets ordlyd.
Den uttrykkelige oppregningen finnes også i Tosefta Avodah Zarah 9:4. Avsnittet omtales som 8:4 i andre utgaver. Det betyr at læren ikke bare er belagt i den senere babylonske Talmud. Se også Carol Bakhos’ oversikt hos Posen Library.
Fantes Noah-relaterte budtradisjoner før kristendommen?
Jubileerboken er et viktig eldre vitnesbyrd. I Jubileerboken 7:20–28 lærer Noah sine etterkommere om blant annet rettferdighet, respekt for Skaperen, seksuell atferd, blod og drap. Boken tilhører den førkristne jødiske litteraturen.
Jubileerboken er ikke en del av Tanakh og brukes her som historisk vitnesbyrd, ikke som autoritativ kilde til jødisk lov. Den viser at forestillingen om Noah som formidler av bud er eldre enn den senere talmudiske fremstillingen. Den gir derimot ikke den samme faste listen over syv bud. Likheten er relevant; forskjellene må også tas på alvor.
Betyr uenighet mellom rabbinerne at læren er oppdiktet?
Både Tosefta og Talmud bevarer ulike oppfatninger om budenes omfang og om ytterligere forbud. Jødisk lære blir derfor dårlig gjengitt dersom alle enkeltheter presenteres som ubestridte. Se Tosefta Avodah Zarah 9:4 og Sanhedrin 56b.
Uenighet om hvordan en overlevert lære skal forstås, er ikke i seg selv bevis for at den er oppdiktet. Historisk kan slike diskusjoner samtidig belyse hvordan læren er blitt fortolket og utviklet. Her må spørsmålet undersøkes fra tekst til tekst.
Hva kan vi da si med presisjon?
Om jødisk lære: De noahittiske lovene forstås som universelle bud med guddommelig opphav, gitt før Sinai og overlevert gjennom Toraen og dens fortolkningstradisjon.
Om historisk dokumentasjon: Den uttrykkelige syvdelingen er belagt i rabbinske tekster. Bibelen og eldre jødisk litteratur gir viktige forutsetninger, men dokumenterer ikke uten videre hele det senere lovsystemet i ferdig form.
Uttrykket «rabbinsk oppfinnelse» blir derfor misvisende hvis det betyr at læren mangler eldre røtter, eller at rabbinerne selv hevder å ha skapt budene. «Rabbinsk systematisering og fortolkning av en lære tradisjonen regner som eldre» beskriver forholdet langt mer presist.
Les videre på nettstedet
Tosefta Avodah Zarah 9:4 – norsk oversettelse og forklaring
Noahs 7 Lover 