Er de noahittiske lovene en rabbinsk oppfinnelse?

Universelle lover i Den hebraiske bibelen

De sterkeste tekststedene og deres betydning

Den hebraiske bibelen (Tanakh) gir et sterkt grunnlag for at det finnes universelle lover gitt av Gud som eksisterer før og ved siden av pakten ved Sinai. Men Tanakh presenterer ikke disse budene samlet som en nummerert liste på nøyaktig syv. Tallet syv og den presise systematiseringen tilhører den senere jødiske tradisjonen.

Det sterkeste enkeltavsnittet er 1. Mosebok 9:1–17. Den tydeligste enkeltformuleringen finnes i Jesaja 24:5–6. Det sterkeste profetiske eksemplet er Amos 1:3–2:5.

De viktigste hovedtekstene

1. 1. Mosebok 9:1–17 – den universelle pakten med Noah

Dette er den klart viktigste teksten. Gud henvender seg til Noah, sønnene hans og deres etterkommere. Pakten omfatter dessuten «alt levende» og «alle levende vesener på jorden». Den er dermed uttrykkelig universell og ikke knyttet til Israel. I samme avsnitt gis konkrete bud:

• Mennesket får tillatelse til å spise dyr.
• Kjøtt «med livet, det vil si blodet» skal ikke spises.
• Gud krever menneskets blod til regnskap.
• Drap forbys og begrunnes med at mennesket er skapt i Guds bilde.
• Formuleringen «ved mennesket skal hans blod bli utøst» kan også peke mot et menneskelig ansvar for å håndheve rettferdighet.

I vers 16 kalles pakten brit olam – «en evig pakt». Det er avgjørende at budene står i samme sammenheng som denne universelle pakten.

2. Jesaja 24:5–6 – jordens innbyggere har brutt lover og en evig pakt

Dette er den nærmeste Tanakh kommer en uttrykkelig påstand om universelle lover: «Jorden er vanhelliget under dem som bor på den, for de har overtrådt lover, brutt forskriften og krenket den evige pakten.» Det hebraiske uttrykket er særlig viktig:

• torot – lover eller guddommelige instrukser, i flertall
• choq – forskrift eller fastsatt ordning
• brit olam – evig pakt

Det er hele jordens innbyggere, ikke bare Israel, som er skyldige. Ordene brit olam er de samme som brukes om Noah-pakten i 1. Mosebok 9:16. Jesaja sier ikke uttrykkelig at han sikter til Noah, men sammenhengen gjør en slik forbindelse nærliggende. Dette er derfor det sterkeste bibelske belegget for at menneskeheten står under både en universell pakt og universelle lover.

3. Amos 1:3–2:5 – folkeslagene dømmes for «overtredelser»

Amos forkynner dom over seks folkeslag rundt Israel:

• Damaskus dømmes for ekstrem krigsvold.
• Gaza dømmes for å ha bortført og solgt hele befolkninger.
• Tyros dømmes for menneskehandel og for å ha brutt en brorskapsavtale.
• Edom dømmes for ubarmhjertig vold.
• Ammon dømmes for å ha drept gravide kvinner for å utvide territoriet.
• Moab dømmes for å ha vanhelliget levningene etter Edoms konge.

Disse folkeslagene anklages for pesha’im – overtredelser eller opprørshandlinger – selv om de ikke mottok Toraen ved Sinai. Kontrasten blir tydelig i Amos 2:4: Juda dømmes uttrykkelig fordi folket har forkastet «Herrens Tora» og ikke holdt hans forskrifter. Folkeslagene dømmes altså ikke for Israels særskilte paktslov, men for brudd på grunnleggende moralske normer. Dette er et svært sterkt argument for to konsentriske lovsområder: én universell moralsk lov og én særskilt pakt med Israel.

4. 3. Mosebok 18:6–30 – folkeslagene dømmes for seksuelle overtredelser

Kapittelet forbyr blant annet:

• incest
• utroskap
• ofring av barn til Molok
• bestemte seksuelle forbindelser
• seksuell omgang med dyr

I vers 24–25 heter det at folkeslagene som bodde i landet før Israel, hadde gjort seg urene ved disse handlingene, og at Gud derfor «hjemsøkte landets skyld». Landet «spydde ut» innbyggerne. Dette er særlig viktig fordi folkeslagene dømmes for slike handlinger før Israel overtar landet. Teksten forutsetter derfor at de allerede var underlagt bestemte moralske grenser. Vers 26 gjør dessuten disse bestemmelsene gjeldende både for den innfødte og den fastboende fremmede i Israel.

5. 1. Mosebok 6:5–13 – hele menneskeheten dømmes før Sinai

Før syndfloden beskrives menneskeheten som ond, fordervet og fylt av chamas – vold, rov eller brutal urett. Hele jorden dømmes på dette grunnlaget. Fortellingen gir ingen mening dersom menneskene ikke allerede stod under en moralsk norm. De kan ikke være skyldige i «ondskap», «fordervelse» og «vold» dersom det ennå ikke finnes noen gudgitt målestokk for rett og galt.

6. 1. Mosebok 15:13–16 – amorittenes skyld før Sinai

Gud sier at folket som skal undertrykke Abrahams etterkommere, skal bli dømt. Samtidig får Abraham vite at «amorittenes skyld» ennå ikke er fullmoden. Dette skjer lenge før åpenbaringen ved Sinai. Et folkeslags moralske skyld kan altså øke over tid, og Gud kan dømme nasjonen når grensen er nådd. Teksten forutsetter en moralsk målestokk som også gjelder folkeslag utenfor Abrahams pakt.

7. 1. Mosebok 18:18–25 og 19:1–29 – dommeren over hele jorden

Abraham skal lære sitt hus å følge «Herrens vei» ved å gjøre tzedakah u-mishpat – rettferdighet og rett. Deretter omtales Gud som «hele jordens dommer». Sodoma dømmes for alvorlig synd før Sinai. Fortellingen i kapittel 19 viser trusler, seksuell vold og kollektiv brutalitet. Esekiel 16:49–50 utvider bildet: Sodomas synd bestod også i hovmod, overflod, likegyldighet og manglende hjelp til fattige og trengende.

8. Jeremia 18:7–10 – en generell regel for enhver nasjon

Gud sier at dersom han kunngjør dom over «et folk eller et rike», men dette folket vender om fra sin ondskap, vil han avstå fra dommen. Omvendt kan et folk miste den lovede velsignelsen dersom det gjør ondt. Dette presenteres som et generelt prinsipp for alle nasjoner. Det forutsetter at «ondskap» er en reell kategori også utenfor Israel.

9. Jona 1:1–2 og 3:5–10 – Ninive kan synde og omvende seg

Ninives ondskap har «steget opp» for Gud. Kongen befaler innbyggerne å vende om fra sin onde vei og fra den chamas – vold eller urett – som er i deres hender. Gud ser ikke bare fasten deres, men «deres gjerninger, at de hadde vendt om fra sin onde vei». Ninive har ikke mottatt Toraen ved Sinai, men byen kan likevel bryte Guds moralske orden, omvende seg og få tilgivelse.

Andre viktige tekststeder

Bud og moralsk ansvar før Sinai

• 1. Mosebok 1:26–28: Alle mennesker er skapt i Guds bilde. Dette danner grunnlaget for menneskelivets universelle verdi, som senere brukes som begrunnelse for drapsforbudet i 1. Mosebok 9:6.
• 1. Mosebok 2:15–17: Gud gir et uttrykkelig bud til Adam, mennesket, før Israel og folkeslagene eksisterer.
• 1. Mosebok 4:7–12: Kain forventes å herske over synden og holdes ansvarlig for drapet på Abel.
• 1. Mosebok 26:5: Abraham beskrives som en som holdt Guds bud, lover og instruksjoner før Sinai. Dette viser at slike kategorier eksisterer før Sinai.

Seksuell moral før Sinai

• 1. Mosebok 20:3–9: Den ikke-israelittiske kongen Abimelek trues med dom fordi Sara er en gift kvinne. Handlingen omtales som synd mot Gud og som en «stor synd» som kunne ramme hele kongeriket.
• 1. Mosebok 26:7–11: Abimelek sier at seksuell omgang med Rebekka ville ha ført skyld over folket.
• 1. Mosebok 39:7–9: Josef omtaler utroskap som «denne store ondskapen» og som synd mot Gud.

Folkeslag som dømmes for bestemte handlinger

• 5. Mosebok 9:4–5: Kanaaneerne drives bort på grunn av sin ondskap.
• 5. Mosebok 12:29–31: Folkeslagene fordømmes for å ofre sine barn til gudene.
• 5. Mosebok 18:9–14: Folkeslagene drives bort på grunn av spådomskunst, trolldom og beslektede handlinger.
• 5. Mosebok 23:4–6: Ammon og Moab holdes ansvarlige for manglende hjelp og for å ha leid Bileam for å skade Israel.
• 5. Mosebok 25:17–19: Amalek fordømmes for å angripe de svake og for ikke å frykte Gud.

Profetiske bekreftelser

• Obadja 10–15: Edom dømmes for vold, plyndring og skadefryd.
• Nahum 3:1–7: Ninive dømmes for blod, løgn, rov og brutalitet.
• Habakkuk 2:6–20: Babylon dømmes for plyndring, urettmessig vinning, blodutgytelse, undertrykkelse og avgudsdyrkelse.
• Esekiel 25–28: Ammon, Moab, Edom, Filisterlandet og Tyros dømmes for hat, hevn, hovmod, vold og urettferdig handel.
• Daniel 4:24: Den babylonske kongen oppfordres til å bryte med sin synd gjennom rettferdighet og barmhjertighet mot de fattige.

Universell guddommelig undervisning og dom

• Salme 96:10–13: Gud skal dømme verden med rettferdighet og folkene med troskap.
• Forkynneren 12:13–14: Mennesket skal frykte Gud og holde hans bud, fordi Gud fører enhver gjerning fram for dommen.
• Jesaja 2:2–4 og Mika 4:1–4: Folkeslagene søker Guds undervisning, og Tora går ut fra Sion. Dette viser en universell hensikt med guddommelig undervisning, men beskriver først og fremst en framtidig situasjon.

De syv kategoriene og deres sterkeste bibelske forankring

• Mord: 1. Mosebok 4:8–12 og 9:5–6.
• Å spise kjøtt med livet eller blodet: 1. Mosebok 9:4. Dette er den nøyaktige bibelske formuleringen.
• Seksuelle overtredelser: 1. Mosebok 20:3–9; 26:10–11; 39:9 og 3. Mosebok 18:6–30.
• Tyveri, rov og økonomisk urett: 1. Mosebok 6:11–13; Amos 1:6–9 og Habakkuk 2:6–9.
• Rettferdighet og rettsordning: 1. Mosebok 9:5–6; 18:19 og 18:25; Amos 2:6–8.
• Vanhelligelse av Guds navn: 3. Mosebok 24:15–22, hvor loven gjelder både den fastboende fremmede og den innfødte. Dette er likevel en lov innenfor Israels jurisdiksjon, ikke et uttrykkelig påbud til alle verdens folkeslag.
• Avgudsdyrkelse: 5. Mosebok 12:29–31; 18:9–14 og Jesaja 45:18–23. Det universelle kravet om å anerkjenne én Gud er tydelig, men den eksplisitte juridiske formuleringen er mindre direkte enn for mord og blod.

Konklusjon

Den hebraiske bibelen (Tanakh) gir ikke en ferdig, nummerert liste over syv universelle bud. Men den forutsetter gjennomgående at hele menneskeheten står under en gudgitt moralsk orden: Gud gir bud før Sinai, inngår en evig pakt med Noah og hans etterkommere, dømmer folkeslag for bestemte overtredelser og omtaler jordens innbyggere som mennesker som har brutt lover og en evig pakt. Den rabbinske læren om de syv noahittiske lovene kan derfor forstås som en systematisering av et universelt lovsprinsipp som allerede er tydelig til stede i Tanakh.