Denne samlingen har sitt utgangspunkt i min egen oppdagelse av Toraens universelle lære. I rabbinske kommentarer til bibeltekstene støtte jeg gjentatte ganger på omtaler av at Adam, Noah og patriarkene kjente til, studerte og etterlevde Toraen – lenge før den ble gitt på Sinai. Hvilken Tora var det de kjente til?
Svaret fant jeg i jødisk tradisjons beskrivelse av en guddommelig lære gitt til hele menneskeheten allerede før Sinai: de noahittiske lovene, universelle bud som fortsatt gjelder for oss noahider. Dette ble min inngang til å forstå Toraen som en lære som også angår meg.
Det banebrytende for meg var å se at Toraen som ble gitt gjennom Moses, rommer to lag: universelle bud med røtter før Sinai, og særskilte bud for det jødiske folket. Maimonides forklarer at budene gitt til Adam og Noah er overlevert oss gjennom Moses, slik at den universelle læren inngår i den samme Toraen som regulerer Israels paktsliv (Hilkhot Melakhim 9:1).
Denne universelle oppgaven kommer allerede til uttrykk i løftet til Abraham om at alle jordens slekter skal velsignes gjennom ham (1 Mos 12,3). Maimonides beskriver hvordan Abraham underviste mennesker om den ene Gud, en oppgave som ble videreført gjennom Isak, Jakob og deres etterkommere (Hilkhot Avodat Kokhavim 1:3). Å undervise om Gud innebærer her også å undervise om Guds vilje: at menneskene overholder de grunnleggende noahittiske lovene, pakten som ble innstiftet mellom Gud og menneskeheten. Israels senere kall ved Sinai, som et «kongerike av prester og et hellig folk» (2 Mos 19,6), kan forstås i forlengelse av dette: Sforno leser prestegjerningen som en oppgave å undervise hele menneskeheten om Gud og hans vilje, slik at Israels særpakt også har en universell horisont.
Rabbi Elijah Benamozegh (1823–1900) går enda lenger: selve etableringen av jødedommen, med Moselovens særskilte forpliktelser, forstås som et middel for å bevare og videreformidle den noahittiske loven. I sitt hovedverk Israël et l’Humanité skriver han at Israels egen, særskilte lov – Mosaismen – ikke bare eksisterer ved siden av den noahittiske loven, men ble skapt nettopp for å ivareta, undervise i og spre den. Israel fungerer slik som et presteskap for menneskeheten – en tanke som allerede finnes i eldre jødisk kommentarlitteratur, men som Benamozegh gir en særlig radikal og tydelig formulering.
På denne siden samler jeg rabbinske og andre jødiske kommentarer hvor de noahittiske lovene nevnes direkte, og hvor Adam, Noah og patriarkenes kjennskap til Toraen omtales mer generelt. Samlingen følger tekstenes rekkefølge i Toraen, med bibeltekst, rabbinske kommentarer og egne forklaringer presentert hver for seg, og med kildehenvisninger for videre undersøkelse.
Dette er en samling under arbeid, som vil utvides og bearbeides over tid. Den er ikke ment å være uttømmende. Gjennom et utvalg rabbinske kilder er målet å vise hvordan Toraens universelle perspektiv er forankret i en levende fortolkningstradisjon og inngår som en naturlig del av jødisk lære.
Om oversettelser og bearbeiding
Forkortede og bearbeidede gjengivelser formidler kildenes innhold og er ikke ordrette sitater. Utvalget av kilder og samlingens perspektiv er mitt.
Alle de rabbinske kommentarene er utstyrt med lenker til kildene, slik at du enkelt kan lese dem i sammenheng og gjøre egne undersøkelser.
Innhold på siden
- Adam og menneskehetens begynnelse – 1. Mosebok 2:15–5:3
- Noah og tiden etter syndfloden – 1. Mosebok 7:2–9:17
- Abraham, Isak, Jakob og Josef – 1. Mosebok 12:5–39:9
- Fra Marah til Sinai – 2. Mosebok 15:25–24:3
Adam og menneskehetens begynnelse
1. Mosebok 2:15 – Adam studerte Toraen
Herren Gud tok mennesket og satte det i Edens hage for å dyrke den og vokte den.
Kommentar fra Pirkei de-Rabbi Eliezer 12:1–3
Hva slags arbeid skulle Adam utføre i Edens hage? Trærne vokste av seg selv, og en elv sørget for vanningen. Hva betyr det da at han skulle «dyrke og vokte» hagen?
Kommentaren forklarer dette som å beskjeftige seg med Toraens ord og holde dens bud. Den viser til uttrykket «å vokte veien til livets tre» (1. Mosebok 3:24) og identifiserer livets tre med Toraen, med henvisning til Ordspråkene 3:18: «Den er et livets tre for dem som holder fast ved den.»
Hvorfor denne kommentaren er med
Kommentaren beskriver Tora-studium og overholdelse av bud som en oppgave allerede for Adam. Den reiser dermed spørsmålet som satte undersøkelsen min i gang: Hvilken Tora kjente menneskene til før åpenbaringen på Sinai?
Kilde: Pirkei de-Rabbi Eliezer 12:1–3.
Om verket: Pirkei de-Rabbi Eliezer («Rabbi Eliezers kapitler») er et midrashverk som gjenforteller og utdyper bibelske fortellinger. Det tilskrives tradisjonelt rabbi Eliezer ben Hyrcanus, som levde omkring år 100 e.vt. Forskere daterer imidlertid verkets redigering til 700- eller 800-tallet. Se Sefarias omtale av verket.
1. Mosebok 2:16 – Gud gir budene til Adam
Herren Gud befalte mennesket og sa: «Av hvert tre i hagen kan du fritt spise.»
Flere rabbinske kilder knytter dette verset til de noahittiske lovene. Ved å sammenholde versets ord med andre bibelsteder finner de henvisninger til grunnleggende bud for menneskeheten. Kommentarene viser både en felles tradisjon og ulike måter å begrunne forbindelsene på.
Seder Olam Rabbah – Syv bud gitt til menneskeheten
I omtalen av israelittenes opphold ved Marah, etter utgangen fra Egypt og før åpenbaringen på Sinai, forteller Seder Olam Rabbah at de mottok ti bud. Syv av disse var allerede gitt til menneskeheten. Kilden knytter dem til ordene i Guds tale til Adam:
| Ord i 1. Mosebok 2:16 | Bud | Bibelsted som brukes i fortolkningen |
|---|---|---|
| «Befalte» | Å opprette en rettsordning | 1. Mosebok 18:19: Abraham skal befale sine etterkommere å følge Guds vei og gjøre rett og rettferdighet. |
| «Herren» | Forbudet mot å spotte Gud | 3. Mosebok 24:16: Omtaler den som spotter Herrens navn. |
| «Gud» | Forbudet mot avgudsdyrkelse | 2. Mosebok 20:3: Forbudet mot å ha andre guder. |
| «Mennesket» | Forbudet mot drap | 1. Mosebok 9:6: Omtaler den som utøser menneskets blod. |
| «Og sa» | Forbudet mot forbudte seksuelle forbindelser | Jeremia 3:1: Bruker det samme hebraiske ordet, lemor, i en omtale av ekteskap og utroskap. |
| «Av hvert tre i hagen» | Forbudet mot tyveri | 3. Mosebok 5:24: Påbyr tilbakebetaling av det man urettmessig har tilegnet seg og sverget falskt om. |
| «Kan du fritt spise» | Forbudet mot å spise en kroppsdel tatt fra et levende dyr | 1. Mosebok 9:4: Forbudet mot å spise kjøtt med livet, blodet, i seg. |
Ved Marah mottok israelittene i tillegg bud om sabbaten, rettsregler og å ære far og mor. Fremstillingen forbinder dermed menneskehetens universelle bud med Israels mottakelse av ytterligere forpliktelser før Sinai.
Kilde: Seder Olam Rabbah, kapittel 5.
Om verket: Seder Olam Rabbah er et rabbinsk kronologisk verk som ordner bibelske hendelser i en sammenhengende tidsregning. Det tilskrives tradisjonelt rabbi Jose ben Halafta fra 100-tallet e.vt., men har også gjennomgått senere bearbeidelse.
Bereshit Rabbah 16:6 – Seks bud til Adam
Rabbi Levi forklarer at Gud ga Adam seks bud. Han knytter dem til versets ord slik:
| Ord i 1. Mosebok 2:16 | Bud | Bibelsted som brukes i fortolkningen |
|---|---|---|
| «Befalte» | Forbudet mot avgudsdyrkelse | Hosea 5:11: Ordet tzav, beslektet med vaytzav («befalte»), tolkes her som en henvisning til avgudsdyrkelse. |
| «Herren» | Forbudet mot å spotte Gud | 3. Mosebok 24:16: Omtaler den som spotter Herrens navn. |
| «Gud» | Å opprette rettsinstanser | 2. Mosebok 22:27: Ordet elohim tolkes her som en betegnelse på dommere. |
| «Mennesket» | Forbudet mot drap | 1. Mosebok 9:6: Omtaler den som utøser menneskets blod. |
| «Og sa» | Forbudet mot forbudte seksuelle forbindelser | Jeremia 3:1: Ordet lemor forbindes med omtalen av ekteskap og utroskap. |
| «Av hvert tre i hagen kan du fritt spise» | Forbudet mot tyveri | Tillatelsen til å spise av hagens trær leses som en avgrensning av hva Adam har rett til å ta. Det oppgis ikke et eget støttevers i denne delen av kommentaren. |
Senere i samme avsnitt gir rabbi Jakob fra Kefar Chanan en ytterligere tolkning av ordene om å spise: Dyret blir egnet som mat når det er slaktet. Han finner dermed også en hentydning til forbudet mot å spise en kroppsdel tatt fra et levende dyr.
Rabbi Levis oppregning av seks bud og rabbi Jakobs uttalelse gjengis her hver for seg, slik at det fremgår hvem som står bak de ulike tolkningene.
Kilde: Bereshit Rabbah 16:6.
Om verket: Bereshit Rabbah, også kjent som Genesis Rabbah, er en samling rabbinske fortolkninger av Første Mosebok. Verket samler uttalelser fra mange rabbinere og ble trolig redigert i Israels land tidlig på 400-tallet e.vt. Redaktøren er ukjent. Se omtalen i Encyclopaedia Judaica.
Hvorfor disse kommentarene er med
Kommentarene knytter menneskehetens grunnleggende bud til Guds tale til Adam. De viser dermed hvordan rabbinsk tradisjon finner en universell lovgivning allerede ved menneskehetens begynnelse.
Samtidig synliggjør de variasjonen i fortolkningen. I Seder Olam Rabbah forbindes «befalte» med rettsordningen og «Gud» med avgudsdyrkelse; hos rabbi Levi i Bereshit Rabbah er disse koblingene omvendt. Samlingen gjør det mulig å se både den felles læren og hvordan den begrunnes i de enkelte kildene.
1. Mosebok 2:24 – Forbudte seksuelle forbindelser
Derfor skal en mann forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kone, og de skal bli én kropp.
Rashi – Et bud til menneskeheten
Til ordene «Derfor skal en mann forlate» skriver Rashi:
«Den guddommelige ånd sier dette for å forby noahidene de forbudte seksuelle forbindelsene.»
Om betegnelsen «noahider»: Rashi bruker det hebraiske uttrykket בְּנֵי נֹחַ (bnei Noach), bokstavelig «Noahs sønner», forstått som «Noahs etterkommere». Her knyttes betegnelsen til bud som gjelder menneskeheten allerede fra Adams tid.
Rashi leser dermed verset som en guddommelig bestemmelse som gjelder menneskeheten allerede fra Adams tid.
Kilde: Rashi til 1. Mosebok 2:24.
Sanhedrin 58a – Hvordan forbudene utledes
Talmud drøfter hvilke seksuelle forbindelser verset forbyr. Rabbi Eliezer og rabbi Akiva tolker ordene om å forlate far og mor forskjellig: Rabbi Eliezer knytter dem til farens og morens søster, mens rabbi Akiva knytter dem til farens kone og ens egen mor.
Deretter tolkes resten av verset slik:
| Ord i verset | Tolkning i Sanhedrin 58a |
|---|---|
| «Holde fast ved» | Utelukker seksuell omgang mellom menn. |
| «Sin kone» | Utelukker seksuell omgang med en annen manns kone. |
| «De skal bli én kropp» | Utelukker seksuell omgang med dyr, som ikke kan bli «én kropp» med mennesket i betydningen å få felles avkom. |
Avsnittet viser hvordan de enkelte uttrykkene brukes til å begrunne bestemte forbud, samtidig som det gjengir uenighet om hvilke slektskapsforhold verset omfatter.
Kilde: Den babylonske Talmud, Sanhedrin 58a.
Bereshit Rabbah 18:5 – En parallell fortolkning
Også Bereshit Rabbah drøfter verset i forbindelse med seksuelle forbindelser som er forbudt for noahider. Her knyttes uttrykket «holde fast ved sin kone» til avgrensningen mot en annen manns kone, en mann og et dyr.
Avsnittet inneholder dessuten diskusjoner om slektskap, ekteskap og skilsmisse blant noahider. Det viser at verset inngår i en bredere rabbinsk drøftelse av menneskehetens ekteskaps- og samlivsregler.
Kilde: Bereshit Rabbah 18:5.
Hvorfor disse kommentarene er med
Her knyttes et bestemt noahittisk bud uttrykkelig til skapelsesberetningen: forbudet mot visse seksuelle forbindelser, på hebraisk gilui arayot. Hos Rashi fremgår forbindelsen til noahidene direkte, mens Sanhedrin og Bereshit Rabbah viser hvordan forbudene begrunnes gjennom fortolkning av versets ord.
Om kildene
Rashi er navnet som vanligvis brukes om rabbi Shlomo Yitzchaki (1040–1105), en fransk rabbiner og en av jødedommens mest innflytelsesrike bibel- og talmudkommentatorer. Kommentaren hans til Toraen forener forklaringer av tekstens enkle mening med stoff fra eldre rabbinsk midrasj.
Sanhedrin er en traktat i Talmud som behandler blant annet domstoler og rettsregler. Den babylonske Talmud ble til gjennom flere århundrer og fikk i hovedsak sin form i senantikken, omkring 500–600-tallet e.vt.
Bereshit Rabbah er en samling rabbinske fortolkninger av Første Mosebok, redigert i Israels land trolig tidlig på 400-tallet e.vt. Verket samler uttalelser fra mange rabbinere.
1. Mosebok 3:6 – De noahittiske lovene og Guds nærvær i verden
Kvinnen så at treet var godt å spise av, en fryd for øynene og tillokkende fordi det kunne gi innsikt. Hun tok av frukten og spiste. Hun ga også til mannen sin, som var sammen med henne, og han spiste.
Bibeltekst: 1. Mosebok 3:6, hebraisk og engelsk.
Kommentar fra Maharal av Praha, Gevurot Hashem, kapittel 66
Maharal tar utgangspunkt i en midrash om hvordan menneskenes synder gradvis driver Shekhina, Guds nærvær, bort fra jorden. Midrashen står i Bereshit Rabbah 19:7, til 1. Mosebok 3:8, og begynner med Adams synd i hagen.
Guds nærvær hadde opprinnelig sitt tilhold på jorden. Gjennom syv ledd trekker det seg tilbake til den syvende himmelen. Deretter bringer syv rettferdige det tilbake: Abraham, Isak, Jakob, Levi, Kehat, Amram og Moses. Se Bereshit Rabbah 19:7.
Maharals forbindelse til de syv noahittiske lovene
Maharal forklarer de syv lovene som et bånd mellom Skaperen og mennesket. Han knytter fortellingens syv ledd til følgende overtredelser:
| Person eller generasjon | Overtredelse eller drivkraft | Guds nærvær trekker seg tilbake til |
|---|---|---|
| Adam | Begjær etter den forbudte frukten | Første himmel |
| Kain | Drap | Andre himmel |
| Enosjs generasjon | Avgudsdyrkelse | Tredje himmel |
| Flommens generasjon | Tyveri og rov | Fjerde himmel |
| Babelstårnets generasjon | Gudsbespottelse gjennom opprør mot Gud | Femte himmel |
| Sodomas innbyggere | Fordreining av retten | Sjette himmel |
| Egypterne på Abrahams tid | Forbudte seksuelle forbindelser | Syvende himmel |
Om Adams begjær: Maharal forbinder forbudet mot kjøtt fra levende dyr med å beherske begjæret: Mennesket skal kunne vente til dyret er dødt. Adams begjær etter frukten inngår i samme moralske mønster. Koblingen gjelder dermed begjærets makt over mennesket; teksten sier ikke at Adam spiste kjøtt fra et levende dyr.
Kilde: Maharal, Gevurot Hashem, kapittel 66.
Hvorfor denne kommentaren er med
Hos Maharal har de noahittiske lovene betydning for selve forholdet mellom Gud og menneskeheten. Fortellingen belyser hvordan menneskenes handlinger kan svekke dette forholdet, og hvordan rettferdighet kan gjenopprette det.
Om verket: Gevurot Hashem er Maharals verk om utgangen fra Egypt og dens religiøse betydning, skrevet på 1500-tallet e.vt. Maharal er betegnelsen på rabbi Judah Loew av Praha. Se Sefarias omtale av verket.
Formidlingen av teksten: Passasjen ble funnet gjennom Shimon Dovid Cowens Perspectives on the Noahide Laws – Universal Ethics, s. 111–112. Gjengivelsen ovenfor er kontrollert mot Maharals hebraiske tekst.
1. Mosebok 3:11 – Adam og ansvaret for de seks budene
Han sa: «Hvem fortalte deg at du er naken? Har du spist av treet som jeg befalte deg ikke å spise av?»
Bibeltekst: 1. Mosebok 3:11, hebraisk og engelsk.
Kommentar fra Bereshit Rabbah 24:5
Rabbi Jehuda ben Simon sier at Adam var verdig til at Toraen skulle bli gitt gjennom ham. Gud hadde jo selv formet ham. Men midrashen lar Gud spørre:
«Når jeg nå har gitt ham seks bud og han ikke klarte å holde dem, hvordan skal jeg da kunne gi ham 613 bud – 248 påbud og 365 forbud?»
Rabbi Jakob fra Kefar Hanin fremfører en parallell tanke. Adam var verdig til å bli opphav til de tolv stammene. Men Gud hadde gitt ham to sønner, og den ene drepte den andre. Hvordan skulle han da kunne bli betrodd tolv stammer? Også denne oppgaven måtte virkeliggjøres gjennom Adams etterkommere.
Kilde: Bereshit Rabbah 24:5.
Om plasseringen
Bereshit Rabbah 24:5 kommenterer egentlig ordene «Dette er boken om Adams etterkommere» i 1. Mosebok 5:1. Avsnittet er tatt med her fordi midrashen ser Adams overtredelse som grunnen til at Toraen ikke ble gitt gjennom ham.
Hvorfor denne kommentaren er med
Midrashen forutsetter at Adam allerede hadde mottatt seks bud, samtidig som han kunne ha blitt betrodd å formidle den mer omfattende Toraen. Sammenligningen med de 613 budene viser at «Toraen» her sikter til den læren som senere ble gitt gjennom Moses. Teksten skiller dermed mellom ulike omfang og oppgaver innenfor den guddommelige læren: de universelle budene som gjaldt før Sinai, og den omfattende Toraen som senere ble betrodd Israel.
1. Mosebok 5:3 – Adam overleverer kunnskapen om Toraen til Set
Da Adam hadde levd i 130 år, fikk han en sønn i sin likhet, etter sitt bilde, og kalte ham Set.
Bibeltekst: 1. Mosebok 5:3, hebraisk og engelsk.
Kommentar fra Zohar Chadash, Noah, 22b
Rabbi Yosi spør hvordan Sem kunne ha en læresal for Toraen. Hvor hadde han Toraen fra? Svaret er at Adam kjente Toraen og overleverte den som en mottatt tradisjon til sin sønn Set. Derfra gikk den videre til Enok og siden til Sem, som stadig beskjeftiget seg med den.
Samtalen fortsetter med spørsmålet om hvorfor Gud måtte befale Noahs etterkommere de syv budene dersom Toraen allerede fantes hos Sem. Teksten knytter dermed overleveringen av Tora-kunnskap før Sinai til de universelle budene som ble gitt til menneskeheten.
Hvorfor denne kommentaren er med
Kommentaren fremstiller kunnskapen om Toraen som en overlevert tradisjon som begynner med Adam og går videre gjennom Set, Enok og Sem. Den støtter dermed forestillingen om at en guddommelig lære var kjent og ble videreført gjennom generasjonene før åpenbaringen på Sinai.
Ordet «Tora» brukes her i en videre betydning enn bare den skriftlige Toraen som senere ble gitt gjennom Moses. Det viser til guddommelig undervisning og overlevert kunnskap før Sinai. Teksten sier ikke at hele denne læren utelukkende bestod av de noahittiske budene. Samtalen går imidlertid direkte videre til spørsmålet om de syv budene, og setter dermed den overleverte Tora-kunnskapen i forbindelse med de universelle forpliktelsene som gjelder Noahs etterkommere.
Kilde: Zohar Chadash, avsnittet om Noah, 22b.
Om verket: Zohar Chadash («Den nye Zohar») er en samling kabbalistiske tekster som hører til Zohar-litteraturen. Samlingen består av materiale fra manuskripter som ikke var tatt med i de første trykte utgavene av Zohar, og ble første gang utgitt som et eget verk i Thessaloniki i 1597. I jødisk tradisjon forbindes Zohar-litteraturen med rabbi Shimon bar Yochai og kretsen rundt ham på 100-tallet e.vt. I moderne forskning dateres hoveddelen av litteraturen vanligvis til middelalderens Spania, særlig slutten av 1200-tallet, og knyttes nært til miljøet rundt Moses de León.
↑ Tilbake til innholdsoversikten
Noah og tiden etter syndfloden
1. Mosebok 7:2 – Noah studerte Toraen før Sinai
Av alle rene dyr skal du ta med deg sju par, hann og hunn, og av dyrene som ikke er rene, ett par, hann og hunn.
Bibeltekst: 1. Mosebok 7:2, hebraisk og engelsk.
Kommentar fra Rashi til 1. Mosebok 7:2
Til ordene «av alle rene dyr» skriver Rashi:
«De som i fremtiden skulle regnes som rene for Israel. Herfra lærer vi at Noah studerte Toraen.»
Rashi legger merke til at skillet mellom rene og urene dyr omtales lenge før Toraens regler om dette ble gitt til Israel. Han forstår derfor verset som et tegn på at Noah kjente Toraens bestemmelser allerede før Sinai.
I Zevachim 116a stiller Talmud et beslektet spørsmål: Hvordan kunne Noah vite hvilke dyr som var rene? Rav Ḥisda svarer at Noah førte dyrene frem for arken. Når arken tok imot sju av dem, visste han at de var rene; når den bare tok imot to, visste han at de var urene.
Hvorfor denne kommentaren er med
Rashis kommentar er et tydelig eksempel på forestillingen om at Toraen var kjent før åpenbaringen på Sinai. Noahs Tora-kunnskap omfatter her mer enn de syv noahittiske budene: Han kjente også skillet mellom dyr som senere skulle regnes som rene og urene for Israel.
Det betyr ikke nødvendigvis at Noah var forpliktet av de senere jødiske spisereglene. Rashi sier uttrykkelig at dyrene først «i fremtiden» skulle regnes som rene for Israel. Først og fremst var skillet relevant for ofrene Noah skulle bringe etter flommen. Kommentaren viser dermed at kunnskap om Toraens bestemmelser kunne eksistere før Sinai, uten at alle bestemmelsene dermed var bindende for hele menneskeheten.
Talmud Zevachim sier ikke uttrykkelig at Noah studerte Toraen, men drøfter hvordan han kunne kjenne forskjellen mellom dyrene og gir en annen forklaring enn Rashi. Henvisningen er derfor relevant som bakgrunn for spørsmålet Rashi besvarer, men selve utsagnet «Noah studerte Toraen» står i Rashis kommentar.
Kilder: Rashi til 1. Mosebok 7:2 og Den babylonske Talmud, Zevachim 116a.
Om verkene: Rashi (se ovenfor).
Zevachim («ofre») er et traktat i Den babylonske Talmud. Traktatet tilhører ordenen Kodashim og handler hovedsakelig om ofringene og tjenesten i Tempelet. Den babylonske Talmud ble utformet gjennom flere århundrer og fikk sin hovedsakelige redaksjonelle form omkring 500–600-tallet e.vt.
1. Mosebok 9:3–4 – Tillatelsen til å spise kjøtt og forbudet mot kjøtt fra et levende dyr
Alt levende som beveger seg, skal være til føde for dere. Som de grønne plantene gir jeg dere nå alt. Men kjøtt med dets liv – dets blod – skal dere ikke spise.
Bibeltekst: 1. Mosebok 9:3–4, hebraisk og engelsk.
Kommentar fra Rashi til 1. Mosebok 9:3
Til ordene «skal være til føde for dere» skriver Rashi:
«Jeg tillot ikke det første mennesket, Adam, å spise kjøtt, men bare planter. Men til dere har jeg nå gitt alt, slik jeg ga de grønne plantene til det første mennesket.»
Rashi følger her den talmudiske forståelsen av 1. Mosebok 1:29–30: Adam og de første menneskene fikk planter til føde, men ikke kjøtt. Først etter flommen fikk Noah og hans etterkommere tillatelse til å spise dyr.
Kommentar fra Rashi til 1. Mosebok 9:4
Til ordene «kjøtt med dets liv» skriver Rashi:
«Han forbød dem å spise en kroppsdel fra et levende dyr: Så lenge dyrets liv er i det, skal dere ikke spise kjøttet.»
Rashi forklarer videre at uttrykket «kjøtt med dets liv – dets blod» omfatter både kjøtt og blod som tas fra et dyr mens det lever. Kjøtt som ble skåret løs mens dyret fortsatt levde, forblir forbudt også etter at dyret har dødd.
Sanhedrin 59b sammenholder de to versene. Talmud lærer at Adam ikke hadde fått tillatelse til å spise kjøtt. Da Noahs etterkommere senere fikk denne tillatelsen, presiserte Gud samtidig at den ikke omfattet kjøtt tatt fra et levende dyr.
Hvorfor denne kommentaren er med
Dette er det stedet i Toraen hvor det syvende noahittiske budet blir gitt til Noah og hans etterkommere. De seks første budene var ifølge rabbinsk tradisjon allerede gitt til Adam. Da menneskeheten etter flommen fikk tillatelse til å spise kjøtt, ble forbudet mot ever min ha-ḥai – hebraisk אֵבֶר מִן הַחַי, «en kroppsdel fra et levende dyr» – føyd til.
Budets kjerne er at kjøtt ikke må tas fra et dyr mens det fremdeles lever. Det uttrykker en grense for menneskets råderett over dyrene: Tillatelsen til å bruke dem som føde gir ikke mennesket rett til å rive kjøtt fra et levende dyr.
Det er ikke presist å si at noahider derfor er pålagt jødisk rituell slakting. Kravet om sheḥita gjelder jøder, mens det noahittiske budet forbyr kjøtt som ble skilt fra dyret mens det levde. Dyret må være dødt før kjøttet tas fra det.
Passasjen viser samtidig hvordan den noahittiske loven oppstår i direkte sammenheng med pakten etter flommen. Mennesket får en ny tillatelse, men tillatelsen ledsages av et universelt ansvar for hvordan levende skapninger behandles.
Kilder: Rashi til 1. Mosebok 9:3, Rashi til 1. Mosebok 9:4 og Den babylonske Talmud, Sanhedrin 59b.
Om verkene: Om Rashi (se ovenfor).
Sanhedrin er et traktat i Den babylonske Talmud og tilhører ordenen Nezikin. Traktatet handler blant annet om domstoler, strafferett og universelle bud. Den viktigste talmudiske drøftelsen av de noahittiske lovene finnes i Sanhedrin 56a–60a. Den babylonske Talmud ble utformet gjennom flere århundrer og fikk sin hovedsakelige redaksjonelle form omkring 500–600-tallet e.vt.
1. Mosebok 9:5–6 – Forbudet mot drap og menneskelivets ukrenkelighet
Men deres eget blod, deres livsblod, vil jeg kreve tilbake. Av hvert dyr vil jeg kreve det tilbake, og av mennesket; av hvert menneske vil jeg kreve hans brors liv tilbake.
Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses, for i Guds bilde skapte Han mennesket.
Bibeltekst: 1. Mosebok 9:5–6, hebraisk og engelsk.
Kommentar fra Bereshit Rabbah 34:13
Midrashen leser de enkelte delene av vers 5 som henvisninger til forskjellige former for ansvar for tap av menneskeliv:
- «Deres eget blod, deres livsblod, vil jeg kreve tilbake» viser til den som tar sitt eget liv.
- «Av hvert dyr vil jeg kreve det tilbake» viser til den som overlater et menneske til et farlig dyr som dreper det.
- «Av mennesket» viser til den som får en annen til å begå et drap.
- «Av hvert menneske … hans brors liv» viser til at også den som medvirker til drapet på et annet menneske, blir holdt ansvarlig.
Formuleringen «jeg vil kreve det tilbake» viser at Gud holder mennesket ansvarlig også i tilfeller der en jordisk domstol ikke kan avsi dom.
Kommentar fra Ramban til 1. Mosebok 9:5
Ramban forklarer at Gud her gir Noahs etterkommere et bud som også senere ble gitt til Israel. Den som utøser menneskeblod, enten det skjer gjennom et dyr eller et annet menneske, vil selv bli krevd til ansvar. Menneskets blod kan derfor bli krevd tilbake både gjennom en jordisk domstol og gjennom Guds dom.
Talmudisk og halakhisk utdypning
Bava Kamma 91b knytter ordene «deres eget blod, deres livsblod» til forbudet mot å ta sitt eget liv. Talmud presiserer samtidig at dette ikke i seg selv beviser et generelt forbud mot enhver form for selvpåført skade.
I Sanhedrin 57a forstås ordene «hans blod skal utøses» som en henvisning til domstolens behandling av drap begått av en av Noahs etterkommere.
Sanhedrin 57b leser ordene שֹׁפֵךְ דַּם הָאָדָם בָּאָדָם (shofekh dam ha-adam ba-adam) som «den som utøser blodet til et menneske inne i et menneske». Dette tolkes som en henvisning til et foster i mors liv. Innenfor denne talmudiske fortolkningen regnes det å ta fosterets liv derfor inn under det noahittiske forbudet mot drap.
Maimonides sammenfatter disse tradisjonene i Hilkhot Rotzeach u-Shemirat Nefesh 2:2–3. Han skiller mellom den som selv utfører et drap, og den som forårsaker et dødsfall indirekte – for eksempel ved å leie en annen til å drepe eller ved å overlate et menneske til et farlig dyr. I de sistnevnte tilfellene kan den jordiske domstolen mangle grunnlag for den ordinære straffen for drap, men gjerningspersonen er likevel skyldig og holdes ansvarlig av Gud.
I Hilkhot Melakhim 9:4 behandler Maimonides drapsforbudet som en av de universelle lovene som gjelder Noahs etterkommere. Her inkluderer han også den talmudiske bestemmelsen om å ta livet av et foster.
Hvorfor denne kommentaren er med
Disse versene er Toraens tydeligste grunnlag for det noahittiske forbudet mot drap. Budet blir gitt til Noah og hans sønner, som hele den senere menneskeheten ifølge fortellingen stammer fra. Begrunnelsen er ikke knyttet til nasjonalitet, religion eller samfunnstilhørighet, men til mennesket som menneske: «For i Guds bilde skapte Han mennesket.»
Forbudet beskytter derfor menneskelivet fordi ethvert menneske bærer tzelem Elohim – Guds bilde. Dette gjelder også etter Adams synd og etter flommen. Gudsbildet er ikke gått tapt, men danner fortsatt grunnlaget for menneskets ukrenkelige verdi og for det universelle ansvaret for å beskytte liv.
Den rabbinske fortolkningen viser samtidig at drapsforbudet omfatter mer enn den som dreper direkte med egne hender. Også selvmord, medvirkning og handlinger som bevisst overlater et menneske til dødelig fare, behandles som krenkelser av livets hellighet. Kildene skiller likevel mellom handlinger som kan behandles av en jordisk domstol, og handlinger som først og fremst overlates til Guds dom.
Den talmudiske fortolkningen av uttrykket ba-adam – «i mennesket» – utvider dessuten kategorien til fosteret i mors liv. Dette er en særskilt rabbinsk lesning av versets hebraiske ordlyd. Versets enkle mening er at den som utøser menneskeblod, skal stilles til ansvar «ved mennesket», det vil si gjennom menneskelig rettshåndhevelse.
Kilder: Bereshit Rabbah 34:13, Ramban til 1. Mosebok 9:5, Bava Kamma 91b, Sanhedrin 57a, Sanhedrin 57b, Maimonides, Hilkhot Rotzeach u-Shemirat Nefesh 2:2–3 og Maimonides, Hilkhot Melakhim 9:4.
Om verkene: Bereshit Rabbah er en rabbinsk fortolkningsmidrasj til Første Mosebok, redigert i Landet Israel, trolig på 400-tallet e.vt.
Bava Kamma og Sanhedrin er traktater i Den babylonske Talmud. Bava Kamma behandler særlig erstatningsansvar og skade, mens Sanhedrin behandler domstoler, strafferett og de noahittiske lovene. Den babylonske Talmud fikk sin hovedsakelige redaksjonelle form omkring 500–600-tallet e.vt.
Ramban er navnet som vanligvis brukes om rabbi Moses ben Nachman, også kjent som Nachmanides (1194–1270). Han var en spansk rabbiner, talmudlærd, kabbalist og bibelkommentator. Kommentaren hans til Toraen kombinerer språklig fortolkning, rabbinsk tradisjon, halakha og kabbalistiske perspektiver.
Maimonides, rabbi Moses ben Maimon (1138–1204) også kjent som Rambam, var rabbiner, filosof og lege. Mishneh Torah er hans systematiske sammenfatning av jødisk lov. Hilkhot Rotzeach u-Shemirat Nefesh behandler drap og vern av menneskeliv, mens Hilkhot Melakhim u-Milchamoteihem blant annet inneholder hans fremstilling av de noahittiske lovene.
1. Mosebok 9:13 og 9:17 – Regnbuen: en oppfordring til undervisning og omvendelse
«Min bue har jeg satt i skyen, og den skal være et paktstegn mellom meg og jorden.»
«Gud sa til Noah: Dette er tegnet på pakten som jeg har opprettet mellom meg og alle levende vesener på jorden.»
Bibeltekst: 1. Mosebok 9:13–17, hebraisk og engelsk.
Kommentar fra Sforno til 1. Mosebok 9:13 og 9:17
Sforno knytter paktstegnet til den doble regnbuen, nærmere bestemt den andre buen. Han forklarer at tegnet skal vekke de rettferdige i en generasjon som har gjort seg skyldig i synd. De skal be, irettesette og undervise menneskene.
Til Guds ord til Noah i vers 17 forklarer Sforno at Noah og mennesker som ham har ansvar for å la seg vekke når tegnet viser seg, og for å vekke sin samtid til omvendelse, innsikt og gode handlinger.
Kilder: Sforno til 9:13, Sforno til 9:17.
Hvorfor denne kommentaren er med
Sfornos tolkning knytter pakten med Noah til et ansvar for å veilede andre. Allerede før Sinai fremstilles det å undervise og oppfordre mennesker til gode handlinger som en oppgave for Noah og de rettferdige. Kommentaren oppregner ikke de noahittiske budene, men belyser den universelle paktens betydning for menneskers liv og ansvar overfor hverandre.
Om verket
Sfornos Torakommentar ble skrevet av den italienske rabbineren og legen Ovadiah Sforno (ca. 1470–1550 e.vt.). Den forklarer bibelteksten med vekt på blant annet menneskets forhold til Gud, moralsk ansvar og skapelsens formål. Om Sforno og kommentaren.
Merknad om «omvendelse»: I jødisk tradisjon betegnes omvendelse gjerne som teshuva (תשובה), «tilbakevending». Sforno bruker her verbet lashuv (לשוב), «å vende tilbake». Det handler om å vende tilbake til Gud gjennom å erkjenne og angre urett, slutte med den og bestemme seg for å handle annerledes. Har man skadet andre, innebærer det også å gjøre opp og søke deres tilgivelse. «Omvendelse» betyr her altså en forandring i livsførsel, ikke å konvertere til jødedommen. Se Maimonides, Hilkhot Teshuva 2:2 og 2:9.
↑ Tilbake til innholdsoversikten
Abraham, Isak, Jakob og Josef
1. Mosebok 12:5 – Abraham og Sara fører mennesker til Gud
Abram tok med seg sin kone Sarai og Lot, sin brors sønn, alle eiendelene de hadde samlet, og menneskene de hadde gjort i Haran. De dro av sted mot Kanaans land og kom frem dit.
Bibeltekst: 1. Mosebok 12:5, hebraisk og engelsk.
Kommentar fra Rashi til 1. Mosebok 12:5
Rashi forklarer uttrykket «menneskene de hadde gjort i Haran» som mennesker Abraham og Sara hadde ført inn under «den guddommelige tilstedeværelsens vinger». Abraham førte mennene til troen, og Sara førte kvinnene til troen. Skriften regner det som om de hadde skapt dem.
Denne tolkningen finnes i Bereshit Rabbah 39:14. Midrashen spør hvordan mennesker kan «skape» andre mennesker, når selv hele menneskeheten samlet ikke kan gi liv til en mygg. Svaret er at verset omtaler mennesker de hadde ført bort fra avgudsdyrkelse og til troen på Gud. Den som gjør dette, regnes som om han hadde skapt mennesket på nytt.
Rashi skiller denne midrashiske tolkningen fra versets enkle mening, som han forklarer som tjenere og tjenestekvinner de hadde kjøpt.
Kilder: Rashi til 1. Mosebok 12:5 og Bereshit Rabbah 39:14, hebraisk og engelsk.
Hvorfor denne kommentaren er med
Kommentaren fremstiller Abraham og Sara som formidlere av troen på Gud allerede før Sinai. Deres gudsforhold angår dermed ikke bare dem selv og familien, men også menneskene omkring dem. Dette belyser samlingens tema om en guddommelig lære som blir kjent og videreformidlet før Toraens åpenbaring gjennom Moses.
Rashi bruker ordene megayyer og megayyeret (מגייר, מגיירת), som vanligvis oversettes med «å omvende» eller «å konvertere». Her beskriver de Abraham og Saras virksomhet før Sinai. Uttrykkene bør derfor ikke uten videre forstås som en beskrivelse av senere tiders formelle konverteringsprosess til jødedommen. Kommentaren omtaler heller ikke de noahittiske budene uttrykkelig; dens betydning her ligger i formidlingen av gudstro på tvers av slektskap.
Om verkene
Rashi, rabbi Shlomo Yitzchaki (1040–1105 e.vt.), virket i Frankrike. Hans kommentarer til Bibelen og Talmud har en sentral plass i jødisk tekststudium.
Bereshit Rabbah er en midrashsamling til Første Mosebok, redigert i senantikken i Israels land. Verket samler fortolkninger og undervisning fra en rekke rabbinere.
1. Mosebok 17:11 – Omskjærelsen og spørsmålet om å skade seg selv
Dere skal omskjære kjøttet på forhuden deres, og det skal være tegnet på pakten mellom meg og dere.
Bibeltekst: 1. Mosebok 17:11, hebraisk og engelsk.
Forklaringen i The Gutnick Edition Chumash
Kommentaren spør hvorfor Abraham ikke omskar seg før Gud uttrykkelig befalte ham å gjøre det. Abraham omtales andre steder som en som kjente og frivillig fulgte Toraens bud før Sinai. Hvorfor ventet han da med omskjærelsen?
Forklaringen tar utgangspunkt i 1. Mosebok 9:5, «deres eget blod, deres livsblod, vil jeg kreve tilbake». I Bava Kamma 91b knytter rabbi Elazar ordene til den som tar sitt eget liv, i en drøftelse av om et menneske har lov til å skade seg selv. Gutnick Chumash anvender dette prinsippet på Abraham: Før Gud ga ham budet om omskjærelse, ville inngrepet innebære at han såret seg selv uten å være pålagt det.
Abrahams frivillige overholdelse av bud som ennå ikke var gitt, beskrives her som en hiddur – en frivillig forskjønnelse eller skjerpelse av gudstjenesten. En slik frivillig handling kunne ifølge denne forklaringen ikke settes over et bud han allerede var forpliktet av. Først da Gud befalte omskjærelsen, ble handlingen et særskilt bud for Abraham og hans etterkommere.
Redaksjonell merknad: Dette er en bestemt kommentarløsnings forklaring på hvorfor Abraham ventet. Den bør ikke leses som en generell påstand om at enhver handling som fremkaller blod, er forbudt. Den talmudiske teksten drøfter selvskading og selvmord, mens anvendelsen på Abrahams omskjærelse kommer fra den senere kommentaren.
Kilder: Den babylonske Talmud, Bava Kamma 91b, og Chaim Miller (red.), The Gutnick Edition Chumash: Book of Genesis, s. 94.
Hvorfor denne kommentaren er med
Kommentaren skiller mellom de universelle forpliktelsene Abraham allerede stod under som en av Noahs etterkommere, og det nye paktsbudet han mottok personlig. Den viser dermed hvordan kommentarlitteraturen kan forstå forholdet mellom den noahittiske loven, patriarkenes frivillige praksis og bud som senere ble gitt til bestemte mottakere.
1. Mosebok 18:19 – Abraham lærer sitt hus å følge Herrens vei
For jeg har utvalgt ham, for at han skal befale sine barn og sitt hus etter seg å holde Herrens vei, ved å gjøre rett og rettferdighet, slik at Herren kan la det komme over Abraham som Han har talt om ham.
Bibeltekst: 1. Mosebok 18:19, hebraisk og engelsk.
Sanhedrin 56b – En bibelsk forankring av rettsbudet
Når Talmud utleder de noahittiske lovene fra Guds befaling til Adam i 1. Mosebok 2:16, knytter rabbi Jochanan ordet «befalte» til dinim, budet om rett og rettsordning. Som støtte viser han til dette verset: Abraham skal «befale» sine etterkommere å holde Herrens vei ved å gjøre rett og rettferdighet.
Verset handler derfor både om innhold og formidling. «Herrens vei» beskrives gjennom tzedaka u-mishpat (צדקה ומשפט) – rettferdighet og rett – og Abraham skal lære denne veien videre til sine barn og hele sitt hus.
Kilder: Den babylonske Talmud, Sanhedrin 56b, og Rashi til 1. Mosebok 18:19 på Chabad.org.
Hvorfor denne kommentaren er med
Talmud bruker Abrahams undervisning som støtte for ett av de universelle budene. Abraham fremstilles ikke bare som et enkeltmenneske som gjør det rette, men som en som skal videreføre en guddommelig vei til en husstand og en kommende slekt. Dette forbinder den noahittiske rettsordningen med samlingens bredere tema: at kunnskap om Guds vilje blir formidlet før Sinai.
1. Mosebok 20:12 – Abraham, Sara og noahittiske slektskapsregler
Og hun er virkelig min søster, min fars datter, men ikke min mors datter, og hun ble min kone.
Bibeltekst: 1. Mosebok 20:12, hebraisk og engelsk.
Kommentar fra Rashi til 1. Mosebok 20:12
Rashi forklarer at en søster på farens side var tillatt som ektefelle for en av Noahs etterkommere, fordi farslinjen i denne delen av den noahittiske ekteskapsretten ikke ble regnet på samme måte som morslinjen. Sara var ifølge Rashi Abrahams brordatter. Ettersom barnebarn kan omtales som barn, kunne hun samtidig kalles en datter av Terah, Abrahams far.
Maimonides bruker det samme verset når han oppregner de slektskapsforholdene som er forbudt for noahider. Han utleder forbudet mot en søster på morssiden av presiseringen «men ikke min mors datter».
Språklig merknad: Rashis formulering om at en noahide «ikke har noen far», er et teknisk utsagn om hvordan farskap regnes i denne avgrensede delen av den halakhiske slektskapsretten. Det er ikke en benektelse av biologisk farskap eller av forholdet mellom far og barn.
Kilder: Rashi til 1. Mosebok 20:12 på Chabad.org og Maimonides, Hilkhot Melakhim 9:5.
Hvorfor denne kommentaren er med
Dette er et av stedene hvor en detalj i patriarkfortellingen blir lest i lys av det noahittiske forbudet mot bestemte seksuelle forbindelser. Kommentaren viser samtidig at budet ikke bare uttrykkes som et generelt moralsk prinsipp, men blir drøftet gjennom konkrete slektskapskategorier.
1. Mosebok 21:25 – Abraham holder kongen ansvarlig for urett
Abraham tok Abimelek i rette på grunn av brønnen med vann som Abimeleks tjenere hadde røvet.
Bibeltekst: 1. Mosebok 21:25, hebraisk og engelsk.
Kommentar fra Sforno til 1. Mosebok 21:25
Sforno forklarer at Abraham kritiserte Abimelek nettopp i hans egenskap av konge. Rov var blitt tolerert i landet hans uten at noen grep inn. Abraham kritiserte ham også for å ha ugjerningsmenn i sin egen krets, i strid med idealet i Salme 101:7 om at den som farer med svik, ikke skal bo i den rettferdiges hus.
I kommentaren til neste vers utdyper Sforno Abimeleks forsvar: En konge kan gripe inn når den som er blitt utsatt for urett, klager, eller når overgrepet er blitt offentlig kjent. Abimelek hevder at ingen av delene hadde skjedd før Abraham nå tok saken opp.
Kilde: Sforno til 1. Mosebok 21:25–26, hebraisk og engelsk.
Hvorfor denne kommentaren er med
Sforno omtaler ikke de noahittiske lovene uttrykkelig her. Kommentaren belyser likevel både tyveriforbudet og dinim, ansvaret for å opprettholde en rettsordning. Herskeren kan ikke uten videre fraskrive seg ansvar for åpenlys urett begått av mennesker under hans myndighet.
1. Mosebok 21:30 – De sju søyelammene og de sju budene
Da sa han: «Disse sju søyelammene skal du ta fra min hånd, så de kan være et vitnesbyrd for meg om at det er jeg som har gravd denne brønnen.»
Bibeltekst: 1. Mosebok 21:30, hebraisk og engelsk.
Kommentar fra Midrash HaGadol
Midrash HaGadol knytter de sju søyelammene til de sju budene som ble gitt til Noahs etterkommere. Dyrene fungerer i bibelfortellingen som vitnesbyrd om brønnen og pakten mellom Abraham og Abimelek; midrashen leser samtidig tallet sju som en hentydning til menneskehetens sju grunnleggende bud.
Kilde: Midrash HaGadol til 1. Mosebok 21:30, gjengitt i The Illuminated Torah (ArtScroll). Selve bibelverset kan leses i Sefarias tospråklige tekst.
Kildemerknad: Denne oppføringen bygger på den trykte engelske gjengivelsen som lå til grunn for den opprinnelige samlingen. Jeg har ikke funnet denne delen av Midrash HaGadol i en fritt tilgjengelig engelsk-hebraisk nettutgave. Henvisningen er derfor gitt til verket og bibelstedet, uten å fremstille den norske teksten som et ordrett sitat.
Hvorfor denne kommentaren er med
Dette er en symbolsk midrashisk forbindelse, ikke versets enkle mening. Den er likevel interessant fordi den lar de sju universelle budene kaste lys over en fortelling om eiendomsrett, vitnesbyrd og en forpliktende avtale – temaer som selv berører tyveriforbudet og rettsbudet.
Om verket: Midrash HaGadol er en omfattende jemenittisk midrashsamling til Toraen, redigert av David ben Amram al-Adeni på 1300-tallet. Verket bevarer materiale fra en lang rekke eldre rabbinske kilder.
1. Mosebok 22:2 – Moria-fjellet: undervisning og ærefrykt
Han sa: «Ta nå din sønn, din eneste, som du elsker, Isak, og dra til Moria-landet. Der skal du føre ham frem som et brennoffer på et av fjellene som jeg vil vise deg.»
Bibeltekst: 1. Mosebok 22:2, hebraisk og engelsk.
Kommentar fra Taanit 16a
Talmud identifiserer Moria-fjellet med Tempelhøyden og gjengir to fortolkninger av navnet. Ifølge den ene er det fjellet hvorfra hora’a (הוראה), undervisning og rettledning, gikk ut til Israel. Ifølge den andre er det fjellet hvorfra mora (מורא), frykt eller ærefrykt, gikk ut til verdens folkeslag.
Kilde: Den babylonske Talmud, Taanit 16a, hebraisk og engelsk.
Presisering: Den talmudiske teksten sier at undervisningen gikk ut til Israel, mens ærefrykten gikk ut til verdens folkeslag. Den sier ikke på dette stedet at undervisningen gikk ut til hele verden. Forbindelsen til samlingens universelle tema ligger derfor særlig i at Moria-fjellets betydning uttrykkelig settes i forhold både til Israel og til folkeslagene.
Hvorfor denne kommentaren er med
Kommentaren omtaler ikke de noahittiske budene direkte, men knytter stedet for bindingen av Isak til Tempelhøyden, undervisning og verdens folkeslag. Den danner samtidig en overgang til tradisjonene om at Sem – Noahs sønn – hadde en læresal hvor Isak og Jakob studerte.
1. Mosebok 22:18–19 – Isak studerer i Sems læresal etter akeda
«Ved din ætt skal alle jordens folkeslag velsigne seg, fordi du hørte på min røst.» Abraham vendte så tilbake til tjenerne sine. De brøt opp og dro sammen til Be’er Sheva, og Abraham bodde i Be’er Sheva.
Bibeltekst: 1. Mosebok 22:18–19, hebraisk og engelsk.
Tillegg i Targum Pseudo-Jonatan til 1. Mosebok 22:19
Toraens vers forteller at Abraham vendte tilbake til tjenerne, men nevner ikke Isak i returen. Den arameiske targumen fyller dette tomrommet med en fortellende utvidelse: Englene tok Isak og førte ham til læresalen til Sem den store, hvor han ble i tre år.
Kilde: Targum Pseudo-Jonatan til 1. Mosebok 22:19, arameisk og engelsk.
Hvorfor denne kommentaren er med
Fortellingen viderefører forestillingen om Sem som bærer av en lærd tradisjon fra tiden før Sinai. Isaks opphold i læresalen er ikke en opplysning i Toraens enkle tekst, men en targumisk utvidelse. Den viser hvordan senere jødisk tradisjon forestilte seg at patriarkenes Tora-kunnskap ble overlevert og fordypet.
Om verket: Targum Pseudo-Jonatan, ofte kalt Targum Jonatan til Toraen, er en arameisk oversettelse og fortolkende gjenfortelling av Toraen. Verket inneholder mange midrashiske tillegg. Den endelige formen er yngre enn den tannaitiske perioden, selv om den bygger på eldre tradisjoner.
Om ordet akeda: Akeda (עקדה) betyr «binding» og er den vanlige jødiske betegnelsen på fortellingen om bindingen av Isak.
1. Mosebok 25:22 – Rebekka oppsøker Sems læresal
Barna støtte voldsomt mot hverandre inne i henne, og hun sa: «Når det er slik, hvorfor hender dette meg?» Og hun gikk for å søke Herren.
Bibeltekst: 1. Mosebok 25:22, hebraisk og engelsk.
Kommentar fra Rashi og Bereshit Rabbah 63:6
Rashi gjengir en midrashisk lesning av verbet vayitrotzetzu (ויתרצצו), «de støtte mot hverandre», som om det var forbundet med roten rutz (רוץ), «å løpe». Når Rebekka gikk forbi inngangen til Sems og Ebers Tora-læresal, søkte Jakob å komme ut; når hun gikk forbi et sted for avgudsdyrkelse, søkte Esau å komme ut.
Til ordene «hun gikk for å søke Herren» skriver Rashi kort at hun gikk til Sems læresal for å få vite hva som skulle skje med henne.
Kilder: Rashi til 1. Mosebok 25:22 og Bereshit Rabbah 63:6, hebraisk og engelsk.
Hvorfor denne kommentaren er med
Kommentaren forutsetter at Sems læresal fremdeles var et sted for guddommelig undervisning i Isaks og Rebekkas tid. Samtidig settes Tora-studium og avgudsdyrkelse opp som to motsatte retninger allerede før åpenbaringen på Sinai.
1. Mosebok 25:27 – Jakob studerer i teltene til Sem og Eber
Guttene vokste opp. Esau ble en mann som forstod seg på jakt, en mann av marken, mens Jakob var en helstøpt mann som bodde i telt.
Bibeltekst: 1. Mosebok 25:27, hebraisk og engelsk.
Kommentar fra Rashi til 1. Mosebok 25:27
Rashi forklarer «bodde i telt» som «Sems telt og Ebers telt». Han leser dermed teltene som læresteder. Til beskrivelsen av Jakob som tam (תם) forklarer han at Jakobs ord svarte til det som var i hjertet hans; han var ikke øvet i å bedra andre.
Bereshit Rabbah 63:10 ligger til grunn for kommentaren. Midrashen beskriver også hvordan forskjellen mellom brødrene ble synlig da de vokste til: Jakob søkte lærehusene, mens Esau søkte avgudsdyrkelsen.
Kilder: Rashi til 1. Mosebok 25:27 og Bereshit Rabbah 63:10, hebraisk og engelsk.
Hvorfor denne kommentaren er med
Dette er enda et uttrykkelig eksempel på forestillingen om organiserte læresteder før Sinai. Rashi sier ikke her nøyaktig hvilke tekster eller bud Jakob studerte. Kommentaren støtter derfor påstanden om Tora-kunnskap før Sinai, men er ikke i seg selv en direkte omtale av de sju noahittiske lovene.
1. Mosebok 26:5 – Hvilke bud holdt Abraham før Sinai?
Fordi Abraham lyttet til min røst og holdt det jeg påla ham: mine bud, mine forskrifter og mine læresetninger.
Bibeltekst: 1. Mosebok 26:5, hebraisk og engelsk.
Kommentar fra Ramban til 1. Mosebok 26:5
Ramban begynner med Rashis forståelse: Versets mange betegnelser viser at Abraham fulgte både skriftlige bud, beskyttende forskrifter og den muntlige læren før Toraen ble gitt. Denne lesningen bygger på den rabbinske tradisjonen om at Abraham kjente og overholdt hele Toraen.
Ramban reiser deretter et problem. Hvis patriarkene allerede fulgte hele den senere Toraen, hvordan kunne Jakob gifte seg med to søstre, og hvordan kunne andre handlinger som senere ble forbudt, likevel finne sted? Som en mulig løsning foreslår han at ordene i verset kan vise til de budene som faktisk gjaldt Noahs etterkommere:
- «Det jeg påla ham» kan vise til avgrensninger innenfor de noahittiske reglene om forbudte seksuelle forbindelser.
- «Mine bud» kan vise til forbudene mot tyveri og drap.
- «Mine forskrifter» kan vise til kjøtt fra et levende dyr og bestemte former for artsblanding.
- «Mine lærer» kan vise til rettsregler og forbudet mot avgudsdyrkelse.
I denne mulige lesningen overholdt Abraham ikke bare de grunnleggende budene, men også detaljer og skjerpelser knyttet til dem.
Rambans egen hovedkonklusjon er likevel at Abraham ved ruach ha-kodesh, guddommelig inspirasjon, lærte hele Toraen og frivillig fulgte den i Israels land som en som ikke var pålagt budene. Utenfor landet gjaldt ikke denne frivillige praksisen på samme måte. Til slutt gir Ramban også en forklaring nær versets enkle mening: «Mine lærer» kan omfatte omskjærelsen og alle de noahittiske budene, som var Tora for Abraham og hans samtid.
Kilde: Ramban til 1. Mosebok 26:5, hebraisk og engelsk.
Hvorfor denne kommentaren er med
Rambans kommentar er særlig viktig fordi han ikke bare gjentar at Abraham holdt Toraen før Sinai. Han undersøker hva påstanden kan bety, skiller mellom bindende og frivillig praksis og åpner uttrykkelig for at versets betegnelser kan vise til de noahittiske lovene. Kommentaren viser dermed både tradisjonens styrke og den indre rabbinske drøftelsen av hvordan den skal forstås.
1. Mosebok 34:13 og 34:25 – Sikem og uenigheten om rettsbudet
Jakobs sønner svarte Sikem og hans far Hamor med list. De svarte slik fordi han hadde krenket deres søster Dina.
På den tredje dagen, mens de hadde smerter, tok Jakobs to sønner, Simeon og Levi, Dinas brødre, hvert sitt sverd. De kom over byen da den følte seg trygg, og drepte alle mennene.
Bibeltekst: 1. Mosebok 34:13 og 34:25, hebraisk og engelsk.
Maimonides – Sikems innbyggere sviktet rettsbudet
I Hilkhot Melakhim 9:14 forklarer Maimonides at Noahs etterkommere er forpliktet til å opprette dommere og rettsinstanser som håndhever de øvrige budene. Han knytter dette direkte til Sikem. Sikem hadde bortført Dina, og byens innbyggere så og visste hva han hadde gjort uten å stille ham til ansvar. Derfor mener Maimonides at de hadde gjort seg skyldige gjennom sin unnlatelse.
Ramban – En bredere forståelse av dinim, men en avvisning av begrunnelsen
Ramban gjengir Maimonides’ forklaring, men sier uttrykkelig at den ikke forekommer ham riktig. Hvis drapene var oppfyllelsen av et bud, spør han, hvorfor ble Jakob da vred på Simeon og Levi og forbannet deres voldsomme sinne?
Samtidig gir Ramban selve rettsbudet et bredt innhold. Dinim innebærer etter hans syn ikke bare å opprette domstoler, men også regler om blant annet tyveri, bedrageri, tilbakeholdt lønn, forvaring av andres eiendom, skade, lån, kjøp og salg. Å opprette dommere hører med, men Ramban mener at en vanlig innbygger ikke dermed kunne dømmes til døden bare fordi han unnlot å føre en annen for retten.
Ramban beskriver Sikems innbyggere som skyldige i alvorlig urett, men fastholder at det ikke var overlatt til Jakob og sønnene hans å fullbyrde en slik dom. Han leser derfor fortellingen som en kritikk av Simeon og Levis hevn, ikke som et entydig forbilde på rettmessig håndhevelse.
Kilder: Maimonides, Hilkhot Melakhim 9:14, og Ramban til 1. Mosebok 34:13, hebraisk og engelsk.
Hvorfor disse kommentarene er med
Dette er en av de viktigste uenighetene om rekkevidden av det noahittiske rettsbudet. Begge kildene forstår dinim som en reell forpliktelse, men de er uenige om innbyggernes skyld og om drapene kan forsvares gjennom dette budet. Uenigheten må derfor bevares tydelig; den rabbinske tradisjonen gir ikke én samlet tolkning av hendelsen.
1. Mosebok 35:2 – Jakob renser husstanden for avgudsdyrkelse
Jakob sa til sitt hus og til alle som var med ham: «Fjern de fremmede gudene som finnes blant dere. Rens dere og skift klær.»
Bibeltekst: 1. Mosebok 35:2, hebraisk og engelsk.
Kommentar fra Rashi til 1. Mosebok 35:2
Rashi forklarer at de fremmede gudene stammet fra byttet etter Sikem. «Rens dere» betyr å rense seg fra avgudsdyrkelse. Oppfordringen om å skifte klær skyldes ifølge Rashi faren for at de kunne ha klær som var blitt brukt i avgudsdyrkelsens tjeneste.
Kilde: Rashi til 1. Mosebok 35:2, hebraisk og engelsk.
Hvorfor denne kommentaren er med
Rashi nevner ikke noahidene uttrykkelig her. Fortellingen viser likevel at Jakobs husstand før Sinai ble pålagt å bryte med avgudsdyrkelsen og å fjerne gjenstander knyttet til den. Den fungerer derfor som et konkret bibelsk eksempel på hvordan forbudet mot avgudsdyrkelse ble forstått og praktisert i patriarkfortellingene.
1. Mosebok 37:2 – Josefs anklage om kjøtt fra et levende dyr
Dette er Jakobs slektshistorie: Josef var sytten år gammel og gjette småfeet sammen med brødrene sine. Han var ung sammen med sønnene til Bilha og sønnene til Silpa, farens koner. Josef brakte onde rykter om dem til faren.
Bibeltekst: 1. Mosebok 37:2, hebraisk og engelsk.
Kommentar fra Rashi til 1. Mosebok 37:2
Rashi forklarer de «onde ryktene» som tre anklager Josef brakte til Jakob om Leas sønner: De spiste kjøtt som var skåret fra et levende dyr, de behandlet sønnene til tjenestekvinnene foraktelig ved å kalle dem slaver, og de var mistenkt for forbudte seksuelle forhold.
Rashi sier videre at Josef senere ble rammet gjennom hendelser som svarte til hver av anklagene. I forbindelse med den første forteller Toraen at brødrene slaktet en geitebukk etter at de hadde solgt Josef; Rashi understreker at de ikke spiste dyret levende.
En senere forklaring på uenigheten
Senere kommentatorer spør hvordan Jakobs sønner kunne ha gjort noe slikt. En foreslått løsning er at det dreide seg om kjøtt fra et dyr som var rituelt slaktet, men fremdeles gjorde krampetrekninger – en mefarkheset (מפרכסת). For en jøde regnes dyret som slaktet når den foreskrevne slaktingen er fullført, mens Maimonides skriver at kjøtt som skilles fra dyret mens det fortsatt beveger seg krampaktig, er forbudt for en noahide.
På denne bakgrunnen forklarer noen kommentatorer anklagen som en uenighet om patriarkfamiliens status før Sinai: Brødrene mente at de allerede kunne følge den jødiske bestemmelsen, mens Josef mente at den noahittiske regelen fortsatt var avgjørende. Dette er en senere harmoniserende forklaring; Rashi selv sier ikke i kommentaren hvorfor brødrene handlet som de gjorde, eller om Josefs anklage var riktig.
Kilder: Rashi til 1. Mosebok 37:2 og Maimonides, Hilkhot Melakhim 9:12–13. Forklaringen om brødrenes og Josefs ulike syn er bevart i senere kommentarlitteratur, blant annet Tosafot HaShalem og Parashat Derakhim.
Hvorfor denne kommentaren er med
Rashis kommentar knytter det noahittiske forbudet mot kjøtt fra et levende dyr direkte til fortellingen om Josef og brødrene. Den senere diskusjonen viser dessuten hvor avgjørende spørsmålet om status før Sinai blir: Hvilke regler var patriarkene forpliktet av, og når kunne de frivillig følge bestemmelser som senere ble gitt til Israel?
1. Mosebok 39:7–9 – Josef og forbudet mot ekteskapsbrudd
Etter disse hendelsene løftet herrens kone blikket mot Josef og sa: «Ligg med meg.» Men han nektet og sa til sin herres kone: «Se, min herre bekymrer seg ikke for noe i huset når jeg er her, og alt han eier, har han gitt i min hånd. Ingen i dette huset er større enn jeg, og han har ikke holdt noe tilbake fra meg unntatt deg, fordi du er hans kone. Hvordan skulle jeg da kunne gjøre denne store ondskapen og synde mot Gud?»
Bibeltekst: 1. Mosebok 39:7–9, hebraisk og engelsk.
Kommentar fra Rashi til 1. Mosebok 39:9
Til ordene «synde mot Gud» skriver Rashi at Noahs etterkommere var blitt pålagt budet om forbudte seksuelle forbindelser. Potifars kone var gift, og Josef forstod derfor ikke bare handlingen som et svik mot sin herre, men som en overtredelse av et guddommelig bud.
Kilder: Rashi til 1. Mosebok 39:9 på Chabad.org og Den babylonske Talmud, Sanhedrin 56a–56b.
Hvorfor denne kommentaren er med
Rashi gjør forbindelsen til noahidene uttrykkelig. Fortellingen foregår i Egypt og før Sinai, men Josef taler om ekteskapsbruddet som en synd mot Gud. Kommentaren bruker dermed Josefs ord som et vitnesbyrd om at det universelle budet var kjent og forpliktende.
↑ Tilbake til innholdsoversikten
Fra Marah til Sinai
2. Mosebok 15:25 – Budene ved Marah
Der fastsatte Han en forskrift og en rettsregel for dem, og der satte Han dem på prøve.
Bibeltekst: 2. Mosebok 15:25, hebraisk og engelsk.
Kommentar fra Rashi til 2. Mosebok 15:25
Rashi forklarer at Israel ved Marah fikk enkelte avsnitt av Toraen som de skulle begynne å studere: sabbaten, den røde kua og dinim, rettsordningen.
Drøftelsen i Sanhedrin 56b
En baraita forteller at Israel mottok ti bud ved Marah: de sju som Noahs etterkommere allerede hadde tatt imot, og i tillegg rettsregler, sabbaten og budet om å ære far og mor. Talmud legger straks merke til et problem: I den vanlige oppregningen er dinim allerede ett av de sju noahittiske budene. Hvordan kan rettsreglene da omtales som noe som ble lagt til ved Marah?
Flere muligheter blir drøftet. Det kan dreie seg om særlige detaljer ved Israels domstoler, om bøter eller om en mer omfattende plikt til å opprette domstoler i hver by og provins. Til slutt forklarer Rava at baraitaen følger skolen til rabbi Menashe. Denne skolen regnet de sju budene annerledes: Den tok ikke med dinim og forbudet mot å spotte Gud, men tok i stedet med kastrasjon og bestemte former for artsblanding.
Kilder: Rashi til 2. Mosebok 15:25 og Den babylonske Talmud, Sanhedrin 56b, hebraisk og engelsk.
Hvorfor disse kommentarene er med
Marah ligger mellom utgangen fra Egypt og åpenbaringen ved Sinai. Tradisjonen fremstiller stedet som et overgangsledd: Israel hadde allerede del i bud som var gitt til menneskeheten, og mottok nå ytterligere undervisning som forberedelse til Sinai. Talmuds diskusjon viser samtidig at oppregningen av de sju budene ikke alltid var identisk i alle rabbinske tradisjoner.
2. Mosebok 24:3 – De sju budene inngår i det Moses forteller folket
Moses kom og fortalte folket alle Herrens ord og alle rettsbestemmelsene. Hele folket svarte med én stemme: «Alle ordene Herren har talt, vil vi gjøre.»
Bibeltekst: 2. Mosebok 24:3, hebraisk og engelsk.
Kommentar fra Rashi til 2. Mosebok 24:3
Rashi forklarer «alle Herrens ord» som bestemmelsene om forberedelsen og avgrensningen ved Sinai. «Alle rettsbestemmelsene» viser til bud som allerede var gjort kjent før selve åpenbaringen: de sju budene som Noahs etterkommere var blitt pålagt, og budene om sabbaten, å ære far og mor, den røde kua og rettsordningen som Israel mottok ved Marah.
I kommentaren til neste vers skriver Rashi at Moses nedtegnet fortellingen fra skapelsen frem til Toraens åpenbaring, i tillegg til budene som var gitt ved Marah.
Kilder: Rashi til 2. Mosebok 24:3 og Rashi til 2. Mosebok 24:4, hebraisk og engelsk. Se også Den babylonske Talmud, Sanhedrin 56b.
Hvorfor denne kommentaren er med
Rashi plasserer de sju universelle budene blant rettsbestemmelsene Moses formidler til Israel i forbindelse med pakten ved Sinai. De fremstilles dermed ikke som en løsrevet tradisjon ved siden av Toraen, men som en del av den guddommelige undervisningen som blir overlevert gjennom Moses. Dette er et sentralt uttrykk for sidens hovedtema: Toraen rommer både universelle bud for menneskeheten og de særskilte budene som tilhører Israels pakt.
