Abraham står i et avgjørende møtepunkt i Toraen. Han tilhører menneskeheten før Sinai og er bundet av de universelle budene, men han blir samtidig stamfar til Israel og bærer av en særskilt pakt. Gjennom ham skal alle jordens slekter bli velsignet.
Abraham var ikke en «gudsfrykter» i den senere, gresk-romerske betydningen. I bibelsk og rabbinsk tradisjon blir han likevel det fremste eksemplet på et menneske som erkjenner den ene Gud og gjør denne erkjennelsen kjent for andre.
Abraham før Sinai
Abraham levde før Toraen ble gitt til Israel ved Sinai. I juridisk forstand hører han derfor til Noahs etterkommere og den opprinnelige pakten mellom Gud og menneskeheten. Samtidig begynner en ny historie med kallet i 1 Mos 12: Abraham skal bli til et stort folk, og gjennom ham skal velsignelsen nå alle jordens slekter.
Dette dobbelte perspektivet er viktig. Utvelgelsen av Abraham erstatter ikke det universelle. Den gir det en ny retning: Abraham og hans etterkommere skal være en velsignelse for verden. Les 1 Mos 12:1–3 på Sefaria.
Erkjennelsen av én Gud
Maimonides fremstiller Abraham som et menneske som begynte å tenke selvstendig over verden og dens opphav. Han brøt med avgudsdyrkelsen, erkjente at det finnes én Gud, og begynte å undervise andre.
I Hilkhot Avodat Kokhavim 1:3 beskriver Maimonides hvordan Abraham gikk fra by til by og samlet mennesker rundt troen på verdens ene Skaper. Fremstillingen er ikke en direkte gjengivelse av én bibelfortelling, men Maimonides’ sammenfatning av bibelske og rabbinske tradisjoner. Les Maimonides’ tekst på Sefaria.
«Sjelene de hadde vunnet i Haran»
1 Mos 12:5 forteller at Abram tok med seg Sarai, Lot, eiendelene deres og «sjelene de hadde vunnet i Haran». Rashi, med henvisning til Bereshit Rabbah 39:14, tolker dette som mennesker Abraham og Sara hadde ført inn under Guds nærvær: Abraham underviste mennene og Sara kvinnene.
Ordet «omvendte» i eldre oversettelser må forstås i lys av at dette skjer før Sinai og før Israel er blitt et folk. Det handler ikke om konvertering til jødedommen i senere juridisk betydning, men om å forlate avgudsdyrkelsen og vende seg til den ene Gud.
Gjestfrihet og forkynnelse
1 Mos 21:33 forteller at Abraham plantet en eshel i Beer-Sjeba og påkalte Herren som «evig Gud». I Sotah 10a–b tolkes verset slik at Abraham ikke bare påkalte Gud selv, men fikk andre til å gjøre det. Tradisjonen knytter dette til gjestfriheten hans: Etter at de reisende hadde spist, lærte han dem å takke Gud som matens egentlige giver.
Abrahams ansvar for neste generasjon
I 1 Mos 18:19 sier Gud at Abraham er utvalgt for at han skal lære sine barn og sitt hus å følge Herrens vei ved å gjøre rett og rettferdighet. Troen på én Gud knyttes dermed til et moralsk liv og til ansvaret for å føre læren videre. Les 1 Mos 18:19 på Sefaria.
Fordypningssider
- Abraham som forkynner av troen på én Gud – bibeltekster, Rashi, Maimonides og Talmud.
- Abraham som elev av Sem og Ever – tradisjonene i Kuzari og Bereshit Rabbah.
- Abraham i Encyclopaedia Judaica – en eldre leksikonhenvisning som skal gjennomgås nærmere.
En mer omfattende samling av bibelsteder og rabbinske kommentarer finnes i De noahittiske lovene i Toraen. Abraham-sidene skal utdype bestemte spørsmål, ikke gjenta hele kildesamlingen.
Tilbake til oversikten over gudsfrykt i Den hebraiske bibelen.
