Abraham fremstilles i jødisk tradisjon som den som gjenoppdaget troen på verdens ene Skaper og gjorde denne troen kjent for andre. Toraen beskriver kallet hans og handlingene hans. Rashi, midrash, Talmud og Maimonides utvikler bildet av Abraham og Sara som lærere.
Ordet «forkynner» brukes her i bred betydning. Det viser til undervisning, gjestfrihet og offentlig bekjennelse av Gud. Det betyr ikke at Abraham drev misjon eller konverterte mennesker til jødedommen i senere juridisk forstand, ettersom dette skjer før Sinai og før Israel er blitt et folk.
1 Mos 12:5 – «sjelene de hadde vunnet i Haran»
Toraen:
Abram tok med seg sin kone Sarai og Lot, sin brors sønn, alle eiendelene de hadde samlet, og menneskene de hadde vunnet i Haran. Så dro de av sted mot landet Kanaan, og de kom til landet Kanaan.
1 Mos 12:5 – norsk gjengivelse
Det hebraiske uttrykket ha-nefesh asher asu kan ordrett gjengis som «sjelene de hadde gjort». I sammenhengen kan det også forstås som menneskene eller husstanden de hadde samlet. Den uvanlige formuleringen åpner for den rabbinske tolkningen.
Rashi og Bereshit Rabbah
Rabbinsk tolkning:
«Sjelene de hadde gjort i Haran» viser til dem de hadde ført inn under Guds nærværs vinger. Abraham underviste mennene, og Sara underviste kvinnene. Skriften regner det som om de hadde skapt dem.
Norsk gjengivelse av Rashi til 1 Mos 12:5, med henvisning til Bereshit Rabbah 39:14
Poenget er at undervisning som fører et menneske bort fra avgudsdyrkelse og mot Gud, kan sammenlignes med å gi mennesket et nytt liv. Abraham og Sara handler sammen: Tradisjonen fremstiller begge som aktive i formidlingen.
Maimonides – Abraham underviser verden
Senere rabbinsk sammenfatning:
I Hilkhot Avodat Kokhavim 1:3 forteller Maimonides at Abraham etter sin erkjennelse av én Gud begynte å svare dem som stilte spørsmål. Han underviste hver enkelt etter deres forståelse, gikk fra by til by og kalte menneskene til å tjene verdens Gud. Etter hvert samlet tusener seg rundt ham; Maimonides kaller dem «menneskene i Abrahams hus».
Abraham plantet ifølge Maimonides dette grunnprinsippet i deres hjerter, skrev bøker om det og lærte det videre til Isak. Isak underviste Jakob, og dermed ble kunnskapen ført videre i familien som senere skulle bli Israel.
Maimonides’ tekst er en samlet historisk og teologisk fremstilling. Den bygger på bibelske og rabbinske tradisjoner, men er ikke et ordrett sitat fra Toraen.
Gjestfriheten i Beer-Sjeba
Toraen: 1 Mos 21:33 forteller at Abraham plantet en eshel i Beer-Sjeba og der påkalte Herren, verdens evige Gud.
Talmudisk tolkning: I Sotah 10b leser Reish Lakish verbet slik at Abraham ikke bare «påkalte» Gud, men «fikk andre til å påkalle» Gud. Abraham tok imot reisende, gav dem mat og drikke, og lærte dem å takke Ham som maten og verden tilhører.
Her blir gjestfrihet og gudserkjennelse knyttet sammen. Abraham forkynner ikke bare med ord. Måltidet blir et møte der den reisende lærer å se Gud som den egentlige kilden til velsignelsen.
En moderne noahittisk tolkning
Moderne kommentar: I The Divine Code tolker Michael Weiner «sjelene de hadde vunnet i Haran» som mennesker Abraham og Sara førte bort fra avgudsdyrkelse og underviste om den ene Gud og de syv noahittiske budene.
Denne formuleringen gjør den noahittiske rammen uttrykkelig. Det er en moderne systematisering av de eldre tradisjonene. 1 Mos 12:5, Rashi og Bereshit Rabbah sier ikke selv at Abraham underviste en ferdig formulert liste med «de syv lovene». Derfor bør Weiners lesning presenteres som en tolkning, ikke som en ordrett gjengivelse av de tidlige kildene.
Hva kildene samlet viser
Kildene tegner et sammenhengende bilde av Abraham som lærer og forbilde: Han erkjenner én Gud, tar imot mennesker, forklarer troen og knytter gudsdyrkelsen til et rettferdig liv. Tradisjonen løfter også frem Saras selvstendige rolle.
Det universelle perspektivet ligger i at undervisningen skjer før Sinai og henvender seg til mennesker utenfor Abrahams egen familie. Samtidig må vi skille mellom Toraens ord, den rabbinske fortolkningen og senere noahittisk systematisering.
