Master’s Thesis in the Master program ‘Religious Roots of Europe,’ University of Bergen, Spring 2013:
| Resident Proselytes, God-fearers and the Seven Noahide laws: Making a case for an identification between the ger toshav in traditional Judaism and the sebomenos ton theon in Hellenistic literature |
Oppsummering av masteroppgaven
Oppgaven undersøker om to grupper av mennesker fra folkeslagene med tilknytning til Israels Gud kan forstås som samme slags mennesker. Den ene er ger toshav, den fastboende fremmede i Bibelen og i rabbinsk tradisjon. Den andre er de gudfryktige (sebomenoi ton theon) i greske og romerske kilder og i Det nye testamente. Oppgaven argumenterer for at begge kan ses som mennesker fra folkeslagene som holder de syv noahittiske lovene, og at det rådende synet i forskningen derfor bør vurderes på nytt.
Problemstilling
Oppgaven tar utgangspunkt i det den kaller en dobbel forvirring. Den første gjelder ordet proselytt (gresk proselytos, hebraisk ger). Den vanlige ordboken for Det nye testamente forstår en proselytt bare som en hedning som har gått helt over til jødedommen. Da forsvinner skillet mellom den omskårne proselytten, som blir en del av folket, og den uomskårne, som bor blant israelittene uten å bli en del av nasjonen. Den andre forvirringen gjelder de gudfryktige. Forskere er uenige om de hadde en anerkjent plass i jødedommen, eller om de bare var hedninger som var vennlig innstilt til sine jødiske naboer.
Oppgaven spør om både ger toshav og de gudfryktige kan forstås som mennesker fra folkeslagene som holder de syv noahittiske lovene. Målet er ikke å bevise at gruppene er identiske, men å vise at en slik identifikasjon er mulig og gir et klarere bilde av kildene.
To pakter og de syv lovene
Ifølge tradisjonell jødedom inneholder Toraen to pakter. Den mosaiske pakten, med sine 613 bud, gjelder jødene, som skal være et prestefolk og et lys for folkene. Den noahittiske pakten gjelder hele menneskeheten. Den knyttes til pakten med Noah etter vannflommen (1 Mos 9). Den eldste listen over de syv lovene står i Tosefta, Avodah Zarah 8,4: rettspleie, og forbud mot avgudsdyrkelse, gudsbespottelse, seksuell umoral, drap, ran og å spise et lem revet av et levende dyr.
Derfor krever ikke jødedommen at alle mennesker skal bli jøder. Oppgaven forstår jødisk misjon som å føre folkene bort fra avgudsdyrkelse og tilbake til denne opprinnelige pakten mellom Gud og menneskene.
Ger toshav, den fastboende fremmede
Det hebraiske ordet ger betyr fremmed eller innflytter. Oppgaven viser at ordet i Tanakh (Den hebraiske bibelen) og i rabbinsk litteratur brukes om to hovedgrupper. Ger tzedek («rettferdig proselytt») er den omskårne som får samme lov som den innfødte (2 Mos 12,48-49). Ger toshav («fastboende proselytt») er uomskåret og holder ikke hele Moseloven, men har likevel rettigheter. Han skal ikke undertrykkes, han har krav på hjelp i nød (3 Mos 25,35), han er med på noen av høytidene, og han er til stede når Toraen leses for folket (5 Mos 31,12). Han kan også få kjøtt av selvdøde dyr, som jødene selv ikke kan spise (5 Mos 14,21).
I Talmud (Avodah Zarah 64b) definerer flertallet av de lærde en ger toshav som en som har tatt på seg de syv budene som Noahs etterkommere fikk. Rashi, Nachmanides og Ibn Ezra leser flere bibelsteder slik. Den formelle statusen kunne bare gis når jubelårene ble holdt, altså mens Israel var selvstendig i landet. Betegnelsen kunne likevel brukes uformelt, for eksempel om den syriske hærføreren Naaman (2 Kong 5).
De gudfryktige (sebomenoi ton theon)
Sebomenoi ton theon betyr «de som dyrker Gud» og brukes om samme gruppe som phoboumenoi, «de som frykter Gud». Det var mennesker fra folkeslagene som søkte til synagogen, trodde på én Gud og holdt noen jødiske skikker, uten å la seg omskjære. Oppgaven går gjennom kildene hos Filon, Josefus og i Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger og drøfter forskningsdebatten, blant annet innskriftene fra Afrodisias, funnet i 1974. I rabbinsk språk heter slike mennesker yirei shamayim, «de som frykter Himmelen».
Felles trekk går igjen i kildene: tro på én Gud, avvisning av avguder, bønn, et rettskaffent liv, gaver til de fattige og til tempelet, og hvile på sabbaten. Høvedsmannen Kornelius (Apg 10) er et typisk eksempel.
Oversettelsene peker samme vei
I Septuaginta (LXX), den greske oversettelsen av Den hebraiske bibelen, blir ger oftest oversatt med proselytos. Elleve ganger brukes i stedet paroikos («fastboende fremmed»), og alltid der sammenhengen utelukker en omskåret konvertitt. Toshav oversettes alltid med paroikos. Også de arameiske oversettelsene (targumene) skiller mellom omskåret og uomskåret fremmed.
Argumentet for identifikasjonen
Siden Emil Schürer (1890) har forskningen stort sett ment at ger toshav og de gudfryktige hører til ulike tider, og at de noahittiske lovene bare var teori. Oppgaven peker på svakheter i disse argumentene. Den viser blant annet at forskerne overser at mennesker fra folkeslagene ifølge jødedommen står i den noahittiske pakten, og at anakronisme-argumentet ikke skiller mellom ger toshav som juridisk kategori og «gudfryktig» som en allmenn betegnelse. Den mener også at Schürer leste Avodah Zarah 64b feil. Teksten drøfter vilkårene for status som ger toshav, og flertallets syn ble senere gjeldende lov hos Maimonides. Oppgaven støtter seg også på forskere som Harry Wolfson og Jacob Agus, som har sett en nær forbindelse mellom gruppene. Oppgaven sammenfatter det slik: Alle som er ger toshav er gudfryktige, men ikke alle gudfryktige er ger toshav.
Konklusjon
Oppgaven slår fast at sammenhengen ikke kan bevises historisk, men det kan heller ikke det motsatte synet. Spørsmålet blir derfor hvilken forklaring som gir best mening. Sett i lys av de syv noahittiske lovene blir forholdet mellom ger toshav, de gudfryktige og jødedommen lett å forstå, og dette er også den enkleste forklaringen. Oppgaven konkluderer med at forskningens rådende syn bør vurderes på nytt.
