Hvordan beskrives Gud i Talmud?
Som den allmektige skaperen som befinner seg uendelig langt over mennesket? Som den strenge dommeren som holder mennesket ansvarlig for sine handlinger? Eller som en Gud som er så nær mennesket at Han lider når mennesket lider?
Svaret er på sett og vis: alt dette.
Talmud gir oss ingen systematisk lære om Gud. Den forsøker ikke å definere Gud gjennom et sett filosofiske læresetninger. I stedet møter vi Gud gjennom rabbinske diskusjoner, fortellinger og tolkninger av Bibelen.
Og noen av bildene er forbløffende.
Gud fyller hele verden og kan ikke sees. Men Gud beskrives også som en som ber. Som gråter. Som sørger når Israel lider. Som studerer Toraen. Som beveger seg fra dommens trone til barmhjertighetens trone.
Til og med som en Gud som smiler når rabbinerne beseirer Ham i en diskusjon om hvordan Toraen skal tolkes.
Dette er ikke beskrivelser som skal forstås bokstavelig. Talmuds fortellende materiale – aggadah – bruker ofte sterke bilder for å si noe om forholdet mellom Gud, mennesket, Toraen og verden.
Men nettopp derfor kan disse fortellingene lære oss noe viktig om hvordan rabbinerne tenkte om Gud.
Gud fyller hele verden
Et godt sted å begynne er Berakhot 10a.
Her sammenlignes forholdet mellom Gud og verden med forholdet mellom sjelen og kroppen.
Slik sjelen fyller kroppen, sier Talmud, fyller Gud hele verden. Slik sjelen ser, men ikke selv kan sees, ser Gud uten selv å bli sett. Og slik sjelen opprettholder kroppen, opprettholder Gud verden.
רוֹאֶה וְאֵינוֹ נִרְאֶה
«Han ser, men blir ikke sett.»
Her møter vi den transcendente Gud. Gud er ikke en av tingene i universet. Han er ikke et fysisk vesen som befinner seg et eller annet sted inne i skaperverket. Likevel er hele verden avhengig av Ham.
Men dette er bare den ene siden av bildet.
For den samme Talmud som beskriver Gud som usynlig og som den som fyller hele verden, kan få sider tidligere stille et merkelig spørsmål:
Ber Gud?
En Gud som ber
I Berakhot 7a spør Rabbi Yoḥanan:
Hvordan vet vi at Den hellige, velsignet være Han, ber?
Og når Talmud først har slått fast at Gud ber, kommer det naturlige oppfølgingsspørsmålet:
Hva ber Gud om?
Svaret er bemerkelsesverdig.
Gud ber om at Hans barmhjertighet skal overvinne Hans vrede, at barmhjertigheten skal få overtaket over Hans andre egenskaper, og at Han skal behandle Sine barn med barmhjertighet – til og med utover lovens strenge krav.
Det finnes med andre ord en spenning mellom din, dom og rettferdighet, og rachamim, barmhjertighet.
Men det bemerkelsesverdige er hvilken vei teksten peker:
Gud ønsker at barmhjertigheten skal seire.
Det utfordrer et bilde av Talmuds Gud som først og fremst en streng juridisk Gud som overvåker om mennesket overholder et komplisert sett regler.
Loven betyr noe. Rettferdighet betyr noe. Mennesket holdes ansvarlig.
Men barmhjertigheten betyr også noe.
Gud lider når mennesket lider
Dette blir enda tydeligere i Sanhedrin 46a.
Der diskuteres en person som har blitt henrettet etter dom. Rabbi Meir spør hva Shekhinah – det guddommelige nærværet – sier når et menneske lider.
Svaret uttrykkes gjennom et sterkt menneskelig bilde: Gud sier at Hans hode og arm gjør vondt.
Så trekker teksten en slutning: Hvis Gud sørger over blodet til de skyldige når det blir utgytt, hvor mye mer sørger Han ikke da over de rettferdiges blod?
Dette er viktig.
Talmud sier ikke at rett og galt opphører å eksistere fordi Gud er barmhjertig. Personen teksten snakker om, er nettopp en som er blitt dømt.
Likevel fremstilles ikke Gud som en som gleder seg over straffen.
Menneskets lidelse berører Gud.
Gud går i eksil
Noe av det samme kommer frem i Megillah 29a.
Rabbi Shimon ben Yoḥai sier at overalt hvor Israel gikk i eksil, gikk Shekhinah med dem.
Da Israel gikk i eksil i Egypt, var Guds nærvær med dem.
Da de gikk i eksil i Babylon, var Guds nærvær med dem.
Og når Israel en dag vender tilbake fra eksilet, leser rabbinerne formuleringen i 5 Mos 30,3 så nøye at de finner noe forbløffende:
Det står ikke bare at Gud skal føre dem tilbake.
Teksten kan leses som at Gud selv vender tilbake sammen med dem.
Det er et sterkt bilde.
Gud står ikke på avstand og betrakter menneskets lidelse.
Han er til stede i eksilet.
En Gud som sørger over det Han selv har dømt
Berakhot 3a beskriver ødeleggelsen av Tempelet.
Der hører Rabbi Yosei en himmelsk røst som sørger over barna hvis synder førte til at Guds hus ble ødelagt, Tempelet brent og folket sendt i eksil.
Senere beskrives Gud som en far som har sendt barna Sine bort fra Sitt bord – men som selv lider under adskillelsen.
Igjen finner vi den samme spenningen:
Det finnes dom.
Det finnes konsekvenser.
Men Gud står ikke følelsesløs på utsiden av det som skjer.
Dommeren sørger over dommens konsekvenser.
Gud gråter
Chagigah 5b går enda lenger.
Rabbinerne diskuterer hvordan det kan sies at Gud gråter når Bibelen samtidig beskriver glede som værende foran Ham.
Svaret er at Gud gråter i Sine «indre kamre».
I forbindelse med Tempelets ødeleggelse blir sorgen så stor at den også bryter gjennom til de «ytre kamrene».
Slike bilder skal ikke leses som om rabbinerne forsøker å beskrive Guds anatomi eller påstå at Gud bokstavelig har tårekanaler. Jødisk tradisjon er tydelig på at Gud ikke har noen kropp eller fysisk form. Det interessante ligger et annet sted.
Den Gud som står over skaperverket, fremstilles samtidig som en Gud som ikke er likegyldig til det som skjer i skaperverket.
Han er ikke uberørt.
Gud studerer Toraen
I Avodah Zarah 3b finner vi en av Talmuds mer fantasifulle beskrivelser.
Døgnet deles opp, og de første timene beskrives Gud som sittende og studerende Tora.
Deretter dømmer Han verden.
Men når Han ser at verden ikke kan bestå under streng dom alene, reiser Han seg fra dommens trone og setter seg på barmhjertighetens trone.
Igjen ser vi det samme mønsteret.
Rettferdighet er nødvendig.
Men verden kan ikke eksistere på rettferdighet alene.
Den trenger barmhjertighet.
Gud lar mennesket tolke Toraen
Kanskje enda mer bemerkelsesverdig er historien i Bava Metzia 59b.
Rabbinerne diskuterer en halakhisk sak. Rabbi Eliezer står alene mot flertallet og forsøker å bevise at hans tolkning er riktig. Til støtte for sitt syn skjer det flere mirakler, og til slutt lyder også en himmelsk røst som uttrykkelig gir Rabbi Eliezer rett.
Man skulle kanskje tro at diskusjonen dermed var avgjort.
Men Rabbi Yehoshua, som står sammen med flertallet, reiser seg og svarer med ordene fra 5. Mosebok:
«Den er ikke i himmelen.»
Poenget er oppsiktsvekkende. Rabbi Yehoshua benekter ikke nødvendigvis miraklene eller den himmelske stemmen. Han avviser at de skal avgjøre hvordan Toraen forstås og anvendes.
Toraen er allerede gitt.
Da Gud ga Toraen til menneskene, ga Han dem også ansvaret for å tolke og anvende den gjennom de prinsippene og beslutningsreglene Toraen selv har gitt. En halakhisk avgjørelse skal derfor ikke treffes på grunnlag av mirakler eller nye budskap fra himmelen, men gjennom menneskelig studium, argumentasjon og den etablerte halakhiske prosessen.
Det bemerkelsesverdige er altså at miraklene i fortellingen peker én vei, mens den halakhiske avgjørelsen går en annen.
Rabbi Eliezer har miraklene og den himmelske stemmen på sin side. Flertallet har fortolkningsprosessen på sin side.
Og det er flertallets avgjørelse som blir stående.
Senere spør Rabbi Natan profeten Elia hva Gud gjorde da rabbinerne avviste den himmelske stemmen.
Gud smilte og sa:
«Mine barn har beseiret Meg.»
Det er vanskelig å finne et mer radikalt uttrykk for menneskets ansvar som fortolker.
Gud gir mennesket Toraen – og tar menneskets ansvar for Toraen så alvorlig at selv et mirakel og en stemme fra himmelen ikke kan overstyre den fortolknings- og beslutningsordningen Gud selv allerede har gitt.
Det betyr ikke at mennesket står over Gud. Tvert imot. Rabbinerne følger nettopp det ansvaret de mener Gud selv har lagt i deres hender.
Gud bærer tefillin
Berakhot 6a går enda lenger inn i det billedlige språket og forteller at Gud selv legger tefillin.
Rabbinerne spør til og med hva som står i Guds tefillin.
Mens Israels tefillin uttrykker Guds enhet og storhet, inneholder Guds tefillin bibeltekster som uttrykker Israels særlige plass.
Bildet uttrykker noe gjensidig:
Israel vitner om Gud.
Gud vitner om Israel.
Menneskets forhold til Gud fremstilles ikke bare som forholdet mellom en hersker og undersåtter, men som en pakt.
Men hva betyr alt dette for oss?
Kanskje finner vi det viktigste svaret i Sotah 14a.
Toraen sier at mennesket skal «gå etter» Gud.
Men hvordan kan et menneske gå etter Gud?
Gud er jo ikke et menneske. Han kan ikke sees. Berakhot har allerede fortalt oss at Han fyller verden uten selv å være synlig.
Talmuds svar er enkelt:
Følg Hans egenskaper.
Gud kler den nakne – derfor skal du kle den nakne.
Gud besøker den syke – derfor skal du besøke den syke.
Gud trøster den sørgende – derfor skal du trøste den sørgende.
Gud begraver den døde – derfor skal du begrave den døde.
Og her ligger kanskje nøkkelen til hele spørsmålet.
Hva betyr det egentlig å kjenne Gud?
Talmud gir oss mange merkelige og vakre bilder. En Gud som ber. En Gud som gråter. En Gud som studerer. En Gud som følger Sitt folk i eksil. En Gud som beveger seg fra dommens trone til barmhjertighetens trone.
Men til slutt vender spørsmålet tilbake til mennesket.
Hvordan lever du?
For hvis Gud viser barmhjertighet, skal også du vise barmhjertighet.
Hvis Gud trøster den sørgende, skal også du trøste.
Hvis Gud bryr seg om menneskets lidelse, kan heller ikke du være likegyldig til den.
Mennesket kan ikke bli Gud.
Men mennesket kan forsøke å ligne Ham i måten det møter andre mennesker på.
Og kanskje er nettopp dette noe av det vakreste ved Talmuds gudsbilde:
Den høyeste teologien ender ikke i en abstrakt definisjon av Gud.
Den ender i spørsmålet om hvordan vi behandler mennesket som står foran oss.
