Kilder: På Sefaria er Maimonides’ innledning til del 1 delt i to: de innledende merknadene om bokens formål og lignelsene, og innledningen om metode med de sju årsakene til motsigelser (engelsk oversettelse Friedländer 1903, hebraisk Makbili-utgave). Oppsummeringen nedenfor dekker begge delene.
Bokens to formål
Det første formålet er å forklare ord i profetbøkene. Noen ord har flere betydninger, og mange velger feil betydning. Andre ord er brukt i overført betydning, men blir lest bokstavelig. Det andre formålet er å forklare dunkle lignelser hos profetene som ikke er tydelig merket som lignelser. Leser man dem bokstavelig, blir selv kyndige lesere forvirret, men forvirringen forsvinner når lignelsen forklares, eller når man bare får vite at det er en lignelse. Derfor har boken fått navnet «Veiviser for de forvirrede».
Boken er skrevet for en troende person som holder Toraens bud, men som også har studert filosofi. Han føler seg dratt mellom to utganger: Følger han bare fornuften og forkaster den bokstavelige lesningen, tror han at han har forlatt Toraens grunnlag. Holder han fast ved den bokstavelige lesningen og overser fornuften, blir han sittende igjen med tvil og uro. Boken vil hjelpe ham ut av denne forvirringen. Maimonides sier ikke at boken løser alle vanskeligheter, men at den løser de fleste.
En bevisst spredt skrivemåte
Maimonides viser til at de vise lærte at «skapelsesverket» (naturvitenskapen) og «vognverket» (metafysikken) ikke skal forklares fullt ut i offentlighet, men at man bare skal gi hovedpunktene til en elev som kan tenke selv (Talmud, Hagiga 11b). Derfor gir han bare slike hovedpunkter, og han har med vilje spredt dem utover boken, blandet med andre emner. Sannhetene skal slik være synlige i ett øyeblikk og skjult i det neste. Han knytter dette til verset om at Herrens fortrolighet er med dem som frykter Ham (Salme 25,14).
Han bruker et bilde av lyn i en mørk natt. Ingen av oss forstår disse dype spørsmålene fullt ut. Noen ganger lyser sannheten klart som dagen, men så skjuler vår natur den igjen. For Moses, den største av profetene, kom lynene så tett at natten ble som dag. For andre kommer de med lengre mellomrom, eller bare én gang, og noen har bare et svakt skinn. Den som vil lære bort slik kunnskap, kan derfor ikke gjøre det helt systematisk. Derfor underviste de vise gjennom lignelser, og Toraen åpner med skapelsesberetningen i billedlig språk, slik at hver leser kan forstå den etter sin evne.
Lignelsene – gull i sølv
Nøkkelen til å forstå profetene er å forstå lignelsene deres. Maimonides forklarer ordspråket om «gullepler i sølvfiligran» (Ordspråkene 25,11): På avstand ser eplet ut som sølv, men den som ser nøye etter gjennom de små åpningene, oppdager at det er av gull. Slik har en god lignelse en ytre mening som er verdifull som sølv, og en indre mening som er enda mer verdifull, som gull.
Han skiller mellom to slags profetiske lignelser. I den ene betyr hvert enkelt ord noe, som i Jakobs drøm om stigen (1. Mosebok 28,12–13), der stigen, englene som går opp og ned, og Herren som står over den, hver står for noe. I den andre uttrykker lignelsen som helhet én tanke, mens mange detaljer bare gjør fortellingen fullstendig. Eksemplet er kvinnen i Ordspråkene 7, som samlet advarer mot å la seg styre av kroppens lyster. Leseren skal ikke lete etter en skjult mening i hver detalj av en slik lignelse.
Råd til leseren
Kapitlene skal leses i sammenheng, og leseren skal legge merke til hvert ord, også det som ikke ser ut til å høre til hovedemnet. Maimonides ber leseren om ikke å legge til egne forklaringer eller lære videre det som bare finnes i denne boken, og om å tolke ham velvillig der han er uenig. Han skriver at han har nølt med å skrive om så dype emner, men at han heller vil hjelpe én forstandig person ut av forvirringen enn å tekkes mengden.
De sju årsakene til motsigelser
I innledningen om metode nevner Maimonides sju grunner til at en tekst kan se ut til å motsi seg selv:
- Forfatteren har samlet meninger fra ulike personer uten å oppgi hvem som sa hva.
- Forfatteren har endret syn, men både det gamle og det nye synet står igjen.
- Noen utsagn skal forstås bokstavelig, andre billedlig.
- En forutsetning er ikke sagt ut, eller det samme ordet brukes om ulike ting. Motsigelsen er da bare tilsynelatende.
- Undervisningens behov: Et vanskelig emne må først forklares forenklet og upresist, og blir senere behandlet grundig på sin rette plass.
- Motsigelsen er skjult og viser seg først etter mange mellomledd, slik at forfatteren selv ikke har lagt merke til den.
- I svært dype emner må noe sies og noe skjules. Forfatteren kan derfor behandle et spørsmål på én måte ett sted og på en annen måte et annet sted, og han sørger for at den uinnvidde leseren ikke merker det.
Han knytter årsakene til ulike tekster. Motsigelser i Mishna og barajtot skyldes den første årsaken, og i Talmud den første og andre. I profetbøkene skyldes de tilsynelatende motsigelsene den tredje og fjerde, og det er særlig derfor han har skrevet denne innledningen. Hos filosofene skyldes de den femte, og hos de fleste andre forfattere, også i midrasj og aggada, den sjette. Motsigelser i Moreh nevukhim selv skyldes ifølge Maimonides bare den femte eller den sjuende årsaken, og leseren skal huske dette for ikke å misforstå kapitlene. Innledningen slutter med at boken skal være en nøkkel som åpner porter som ellers ville vært stengt.
Relevans for troen på én Gud og for noahider
Innledningen legger grunnlaget for hele verket: Når Skriften bruker menneskelige bilder om Gud, er det ofte ord med flere betydninger eller lignelser, ikke beskrivelser av en Gud med kropp. Dette er nødvendig for en ren tro på den ene Gud, som ikke kan sammenlignes med noe skapt, og det henger nært sammen med forbudet mot avgudsdyrkelse. For noahider gir innledningen også et verktøy for lesningen: Tilsynelatende motsigelser i Skriften er ingen grunn til å forkaste den, men en oppfordring til å lese nøye, tålmodig og velvillig.
