Kilde: Moreh nevukhim, del 1, kapittel 1 (Sefaria; engelsk oversettelse Friedländer 1903, hebraisk Makbili-utgave). Oppsummeringen er på norsk og følger kapitlets argumentasjon.
Problemet
Kapitlet åpner med at noen har forstått det hebraiske ordet tselem («bilde») som fysisk form og skikkelse. Når de leser «La Oss skape mennesket i Vårt bilde» (1. Mosebok 1,26–27), tror de derfor at Gud har menneskelig skikkelse, med ansikt og lemmer, bare større og mer strålende, og at Han ikke er av kjøtt og blod. Maimonides sier at denne lesningen fører til forestillingen om at Gud er legemlig.
Toar og tselem
Maimonides skiller mellom to hebraiske ord. Toar betegner den vanlige formen, altså en tings ytre skikkelse og utseende. Ordet brukes om Josefs utseende, om hvordan en person ser ut, og om form som menneskehånd lager. Dette ordet kan ifølge ham ikke brukes om Gud i det hele tatt.
Tselem, derimot, betegner den spesifikke formen: det som utgjør en tings essens, det som gjør tingen til det den er. Hos mennesket er denne formen den intellektuelle erkjennelsen. Det er derfor det heter at mennesket er skapt i Guds tselem. Maimonides viser også til steder der tselem brukes om sjelen eller om avguder og bilder som dyrkes for den ideen de står for, ikke bare for den ytre formen. Ordet kan derfor være flertydig, men i 1. Mosebok 1,26 betyr det menneskets spesifikke form, altså den intellektuelle erkjennelsen, ikke skikkelse eller ytre form.
Demut – likhet
Ordet demut («likhet») kommer av verbet «å ligne». Maimonides forklarer at det betegner overensstemmelse i en abstrakt egenskap, ikke i ytre form. Når salmisten sier at han ligner en pelikan i ørkenen, er det sorgen som sammenlignes, ikke vinger og fjær. På samme måte gjelder «trones likhet» hos Esekiel trones storhet og ære, ikke dens geometriske form.
Mennesket i Guds bilde
Menneskets særpreg blant skapte ting under månen er den intellektuelle erkjennelsen, som ikke bruker sansene eller kroppens lemmer. Denne erkjennelsen er blitt sammenlignet med den guddommelige erkjennelsen, som heller ikke trenger et legemlig organ – men bare tilsynelatende, ikke i egentlig forstand. På grunn av det guddommelige intellektet mennesket er utstyrt med, sies det at mennesket er skapt i Guds bilde og likhet. Forestillingen om at den Høyeste er legemlig og har materiell form, avviser Maimonides helt.
Han understreker også at Guds ulegemlighet og Hans sanne enhet hører sammen: det finnes ingen virkelig enhet uten ulegemlighet. Beviset for dette lover han å gi senere i verket.
Relevans for monoteisme og noahider
Kapitlet er et klassisk forsvar for at Gud er én og uten kropp. Når Toraen taler om «Guds bilde», handler det ifølge Maimonides om menneskets intellektuelle evne, ikke om at Gud ligner mennesket fysisk. For noahider, som bekjenner én Gud og avviser avgudsdyrkelse, er dette en nyttig avklaring: monoteismen forutsetter at Gud ikke er en skikkelse blant skapningene, og at menneskets verdighet ligger i erkjennelsen, ikke i ytre form.
