Kilde: Moreh nevukhim, del 1, kapittel 2 (Sefaria; engelsk oversettelse Friedländer 1903). Oppsummeringen er på norsk og følger kapitlets argumentasjon. Fulltekst også tilgjengelig via Wikisource (Friedländer).
Spørsmålet
Maimonides forteller at en lærd mann engang stilte ham et viktig spørsmål om beretningen i 1. Mosebok. Ved første øyekast kan det se ut som om mennesket opprinnelig skulle være likt de øvrige dyrene, uten intellekt og uten evne til å skille mellom godt og ondt – og at Adams ulydighet skulle ha gitt ham nettopp den store fullkommenheten som skiller mennesket fra dyrene: evnen til å skille mellom godt og ondt. Det virker da merkelig at straffen for opprør skulle løfte mennesket til en høyde det ikke hadde før.
Elohim som flertydig ord
Før svaret minner Maimonides om at det hebraiske ordet Elohim er flertydig: det kan betegne Gud, engler, dommere og herskere. Onkelos, som selv var en proselytt, forsto «dere skal bli som Elohim» (1. Mosebok 3,5) i betydningen herskere eller fyrster, ikke som at mennesket skulle bli guddommelig.
Intellektet fantes allerede
Svaret er at intellektet – menneskets høyeste gave – ble gitt før ulydigheten. Det er dette gaven viser til når Toraen sier at mennesket er skapt i Guds bilde og likhet. På grunn av intellektet kunne Gud tale til Adam og gi ham bud, som i «Og Herren Gud befalte Adam» (1. Mosebok 2,16). Bud gis ikke til dyr eller til dem som mangler forstand.
Gjennom intellektet skiller mennesket mellom det sanne og det falske. Denne evnen hadde Adam fullt og helt i uskyldstilstanden. Det «rette» og det «gale» hører derimot til læren om tilsynelatende sannheter (moral), ikke til nødvendige sannheter. Man sier ikke at «himmelen er kuleformet» er «godt», eller at «jorden er flat» er «ondt»; man sier at det ene er sant og det andre falskt. På hebraisk uttrykkes sant og falskt med emet og sheker, mens moralsk rett og galt uttrykkes med tob og ra.
Etter ulydigheten
Mens Adam ennå lot seg lede av fornuften – og derfor sies det at mennesket er gjort «litt lavere enn englene» (Salme 8,6) – tok han ikke hensyn til det bare tilsynelatende rette og gale. Selv nakenhet, som senere ble sett som upassende, var ikke noe han oppfattet som galt. Etter ulydigheten, da han ga etter for begjær fra forestillingsevnen og kroppens lyster («kvinnen så at treet var godt til mat og en lyst for øynene», 1. Mosebok 3,6), ble han straffet med tap av noe av den intellektuelle klarheten han hadde hatt. Han ble opptatt av det passende og upassende, og forstod dermed hvor stort tapet var.
Derfor heter det «dere skal bli som Elohim, som kjenner godt og ondt» – ikke «som skiller mellom sant og falskt». Når det står at «øyene deres ble åpnet, og de visste at de var nakne» (1. Mosebok 3,7), er det ikke snakk om at de før var blinde. De fikk en ny erkjennelse: de begynte å se ting som gale som de tidligere ikke hadde regnet som gale. Det hebraiske pakaḥ brukes her i overført betydning om å få ny innsikt, ikke om å gjenvinne synet.
Straffen var mål for mål: Adam hadde hatt ro, trygghet og glede; da begjæret vokste og han tok av den forbudte maten, ble han sendt ut av Edens hage til slit og enklere føde. Han ble i mange praktiske behov stilt på nivå med de lavere dyrene. Maimonides avslutter med lovprisning av Gud, hvis plan og visdom ikke kan uttømmes.
Relevans for troen på én Gud og for noahider
Kapitlet vernar om menneskets intellekt som gave fra Gud før ethvert fall, og skiller klart mellom nødvendig sannhet og moralske vurderinger. Det understreker også at ordet for Gud kan være flertydig i Toraen, og at man må lese nøye for ikke å trekke gale slutninger om Gud eller menneskets status. For noahider, som bekjenner én Gud og avviser avgudsdyrkelse, er dette en påminnelse om at monoteismen henger sammen med fornuftig erkjennelse: menneskets verdighet ligger i intellektet som kjenner det sanne, ikke i begjær eller i forestillingen om at ulydighet skulle «opphøye» oss til guddommelig innsikt.
