Simchat Tora

Denne ukens lesning: Simchat Tora

Søndag 4. oktober 2026 (23. tishrei 5787) er Simchat Tora i diasporaen. Navnet betyr «Toraglede» – gleden over og med Toraen. Dagen markerer at den årlige Toralesningen fullføres og starter på nytt: man leser slutten av 5. Mosebok og begynnelsen av 1. Mosebok i samme gudstjeneste. I diasporaen faller Simchat Tora dagen etter Sjemini Atseret. Hebcals lesningskalender oppgir disse tekstene:

Rabbinske perspektiver

Toraglede og syklusen som aldri slutter

Simchat Tora binder slutten og begynnelsen sammen: Moses’ siste velsignelse og død møter skapelsens første ord. Det årlige kretsløpet fullføres ikke for å lukkes, men for å åpnes på nytt. Gleden er ikke bare over at teksten er lest ferdig, men over at Toraen alltid har mer å gi – at studiet begynner igjen med det samme ordet som startet alt. Haftaraen understreker kontinuiteten: etter Moses’ død får Josva oppdraget å fortsette, med ordene «vær sterk og modig» og med Toraen som stadig skal være på hans lepper (Josva 1,6–9).

«Også folkeslagene» – Toraen tilbudt verdens folk

I Moses’ velsignelse står det at Herren kom fra Sinai, skinte frem fra Seir og viste seg fra Paran-fjellet (5. Mosebok 33,2). Rashi forklarer, etter midrasjtradisjonen, at Gud først tilbød Toraen til Esaus etterkommere i Seir og til Ismaels etterkommere i Paran, men de avslo, før Han kom til Israel som tok imot den (Rashi til 5. Mosebok 33,2). Talmud utdyper det samme bildet: Rabbi Jochanan lærer at Den Hellige, velsignet være Han, bar Toraen rundt til hvert folk og hvert språk, og de tok den ikke imot, før Han kom til Israel (Avoda Zara 2b). I samme sugja forteller Talmud at folkeslagene på dommens dag spør hvorfor de ikke fikk Toraen – og blir minnet om at de ble tilbudt den, og at de allerede hadde mottatt de syv noahittiske budene. Poenget er ikke å ydmyke folkeslagene, men å understreke at Toraens universelle budskap ble lagt frem for hele menneskeheten, og at Israels mottakelse skjer innenfor denne større rammen.

Skapelsen: én Gud, hele menneskeheten

Når syklusen starter på nytt, leses skapelsesberetningen. Den begynner ikke med Israel, men med himmelen og jorden, og med mennesket skapt i Guds bilde – mann og kvinne (1. Mosebok 1,26–27). Én Gud skaper én menneskehet. Det gir en klar ramme for monoteismen og for forbudet mot avgudsdyrkelse: skaperen er én, og mennesket er ikke gud. For noahider er dette grunnlaget for den første av de syv lovene – å vende seg bort fra avguder og til den ene Gud som skapte alle.

Skapt i Guds bilde – tselem Elohim

Toraen sier at Gud skapte mennesket «i Sitt bilde; i Guds bilde skapte Han det» (1. Mosebok 1,26–27). Men hva betyr det, når Gud ikke har noen kropp? Rashi forklarer «etter Vår likhet» som evnen til å forstå og å skjelne (Rashi til 1. Mosebok 1,26). Maimonides utdyper dette i Moreh nevukhim I,1: Det hebraiske ordet for en tings ytre skikkelse og omriss er to’ar, og det kan aldri brukes om Gud. Tselem betegner derimot det som gjør en ting til det den er. Hos mennesket er det den forstandsmessige erkjennelsen, og det er på grunn av denne at mennesket kalles skapt i Guds bilde, ikke på grunn av kroppens form (Moreh nevukhim I,1).

Mishna forklarer hvorfor menneskeheten begynte med ett enkelt menneske: for freds skyld mellom menneskene, slik at ingen skal kunne si til en annen «min far er større enn din far». En menneskelig konge preger mange mynter med ett stempel, og alle blir like. Men Kongen over kongers konger, Den Hellige, velsignet være Han, preget hvert menneske med det første menneskets stempel, og likevel er ingen lik en annen. Derfor skal hver enkelt si: «For min skyld ble verden skapt» (Mishna Sanhedrin 4,5).

Rabbi Akiva sier: Elsket er mennesket, for det er skapt i bildet. Og det er et tegn på enda større kjærlighet at det ble gjort kjent for det at det er skapt i bildet (Pirkei Avot 3,14). Som belegg viser han til verset der Gud etter flommen forbyr drap: «Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses, for i Guds bilde gjorde Han mennesket» (1. Mosebok 9,6). Disse ordene er sagt til Noah og hans sønner, altså til hele menneskeheten. Talmud regner forbudet mot blodsutgytelse blant de syv budene som Noahs etterkommere ble befalt (Sanhedrin 56a). Begrunnelsen for forbudet er menneskets verdi som skapt i Guds bilde, og den gjelder ethvert menneske, uansett folk.

Moses’ død og Josvas oppdrag

5. Mosebok slutter med Moses’ død på Nebo-fjellet: Herren viser ham landet, men han skal ikke gå inn. Ingen kjenner hans gravsted. Josva blir fylt med visdommens ånd fordi Moses la hendene på ham (5. Mosebok 34,5–9). Haftaraen tar tråden videre: Herren sier til Josva at Moses er død, og at han skal føre folket over Jordan. Tre ganger lyder oppfordringen til å være sterk og modig – ikke bare i krig, men i troskap mot Toraen: «Denne Toraboken skal ikke vike fra din munn; du skal gruble over den dag og natt» (Josva 1,8). Overgangen fra Moses til Josva viser at Toraen ikke dør med den store læreren; den bæres videre gjennom studie, lydighet og mot.

Universell relevans for noahider i dag

Simchat Tora handler i den jødiske tradisjonen om glede over Toraen, om å fullføre og starte på nytt, og om kontinuitet etter Moses. Disse temaene kan også gi retning for et noahide-liv.

  • Glede over Guds Ord: At Toraen feires med glede minner om at forholdet til Gud ikke bare er plikt, men også takknemlighet og glede over det Han har åpenbart.
  • Én Gud, hele menneskeheten: Skapelsesberetningen plasserer alle mennesker under den ene Skaperen og understreker menneskets verdi og ansvaret for å vende seg bort fra avgudsdyrkelse.
  • Kontinuitet og mot: Josvas «vær sterk og modig» og oppfordringen til stadig Torastudium kan inspirere til utholdenhet i å lære om Gud og leve etter Hans universelle bud.

Høytidsritualene på Simchat Tora – dans med Toraruller, lesninger i synagogen – gjelder Israels religiøse liv. Denne refleksjonen presenterer ikke disse ritualene som plikter for noahider. Den spør i stedet hva tekstens universelle temaer om Toraglede, skapelse, monoteisme og kontinuitet kan bety i et noahide-liv i dag.

Til refleksjon denne uken

  • Hvordan kan jeg dyrke glede over det Gud har åpenbart, ikke bare pliktfølelse?
  • Hva betyr det for mitt syn på andre mennesker at alle er skapt i Guds bilde av den ene Gud?
  • Hvor trenger jeg «styrke og mot» for å holde fast ved det jeg har lært om Gud og Hans bud?

Ukens tekst i norsk oversettelse

Oversettelse fra den hebraiske grunnteksten ved Noahs 7 Lover. Versnumrene står i hevet skrift; ved kapittelskifte vises kapittel og vers.

5. Mosebok 33,1–34,12

33:1 Og dette er velsignelsen som Moses, Guds mann, velsignet Israels barn med før han døde. 2 Han sa: Herren kom fra Sinai, og Han skinte frem for dem fra Seir. Han viste seg fra Paran-fjellet, og Han kom fra de hellige myriadene; fra Hans høyre hånd var det en lov av ild for dem. 3 Ja, Han elsker folkene; alle Hans hellige er i Din hånd. De stilte seg ved Din fot; de tok imot Dine ord. 4 En Tora befalte Moses oss, en arv for Jakobs menighet. 5 Og Han ble konge i Jesjurun, da folkets høvdinger samlet seg, Israels stammer sammen.

6 Må Ruben leve og ikke dø, og må hans menn være fåtallige. 7 Og dette sa han om Juda: Hør, Herre, Judas røst, og før ham tilbake til sitt folk. Hans hender kjemper for ham, og vær Du en hjelp mot hans fiender.

8 Og om Levi sa han: Dine tummim og dine urim tilhører Din fromme mann, som Du prøvde ved Massa, som Du stred med ved Meribas vann; 9 som sa om sin far og sin mor: «Jeg har ikke sett dem», og som ikke kjente sine brødre og ikke visste av sine barn. For de holdt Ditt ord og voktet Din pakt. 10 De skal lære Jakob Dine rettsavgjørelser og Israel Din Tora. De skal legge røkelse for Din nese og et heloffer på Ditt alter. 11 Velsign, Herre, hans kraft, og ta imot hans henders verk. Knus lendene på dem som står opp mot ham, og dem som hater ham, så de ikke reiser seg.

12 Om Benjamin sa han: Herrens elskede skal bo trygt hos Ham. Han beskytter ham hele dagen, og mellom Hans skuldre bor han.

13 Og om Josef sa han: Velsignet av Herren er hans land, med den kostelige gaven fra himmelen, fra duggen, og fra dypet som ligger under, 14 og med den kostelige gaven av solens grøde, og med den kostelige gaven av månens avling, 15 og med det ypperste fra de eldgamle fjellene, og med den kostelige gaven fra de evige haugene, 16 og med den kostelige gaven fra jorden og dens fylde, og med velbehaget hos Ham som bor i tornebusken. Måtte det komme over Josefs hode, og over isseknuten til ham som er utskilt blant sine brødre. 17 Hans førstefødte okse – herlighet er hans; og hornene til villoksen er hans horn. Med dem skal han stange folkeslagene, alle sammen, til jordens ender. Dette er Efraims myriadene, og dette er Manasses tusener.

18 Og om Sebulon sa han: Gled deg, Sebulon, når du drar ut, og du, Issakar, i dine telt. 19 De kaller folkeslag til fjellet; der ofrer de rettferdige offer. For de suger overflod fra havene og skjulte skatter i sanden.

20 Og om Gad sa han: Velsignet være Han som gjør Gad rommelig. Som en løvinne ligger han, og river arm, ja, isseknuten. 21 Han så det første for seg, for der er herskerens andel gjemt. Og han kom med folkets høvdinger; Herrens rettferd gjorde han, og Hans rettsavgjørelser sammen med Israel.

22 Og om Dan sa han: Dan er en løveunge som springer frem fra Basan. 23 Og om Naftali sa han: Naftali, mettet med velbehag og full av Herrens velsignelse: ta Vestlandet og Syden i eie. 24 Og om Aser sa han: Velsignet blant sønnene er Aser. Måtte han være yndet av sine brødre, og dyppe sin fot i olje. 25 Jern og bronse være dine låser, og som dine dager, slik være din trygghet.

26 Det er ingen som Gud, Jesjurun, Han som rider på himmelen til din hjelp, og i Sin høyhet på skyene. 27 En bolig er den evige Gud, og under er de evige armer. Han drev fienden bort foran deg og sa: Tilintetgjør! 28 Så bor Israel trygt, Jakob er alene, til et land med korn og most; også hans himmel drypper dugg. 29 Salig er du, Israel! Hvem er som du, et folk frelst ved Herren, din hjelpende skjold, og som er sverdet i din høyhet? Dine fiender skal krype for deg, og du skal trå på deres høyder.

34:1 Og Moses gikk opp fra Moabs stepper til Nebo-fjellet, til toppen av Pisga, som ligger overfor Jeriko. Og Herren lot ham se hele landet: Gilead helt til Dan, 2 og hele Naftali, og Efraims og Manasses land, og hele Judas land helt til det ytterste havet, 3 og Negev, og slettelandet – Jeriko-dalen, palmetrærnes by – helt til Soar. 4 Og Herren sa til ham: Dette er landet som Jeg sverget til Abraham, til Isak og til Jakob, og sa: «Til din ætt vil Jeg gi det.» Jeg har latt deg se det med dine øyne, men dit skal du ikke gå over.

5 Og Moses, Herrens tjener, døde der i Moabs land, etter Herrens ord. 6 Og Han begravde ham i dalen i Moabs land, midt imot Bet-Peor. Og ingen har kjent hans gravsted til denne dag. 7 Og Moses var hundre og tjue år gammel da han døde. Hans øye var ikke blitt sløvt, og hans kraft hadde ikke sviktet. 8 Og Israels barn begråt Moses i Moabs stepper i tretti dager. Så tok gråtens og sørgedagene for Moses slutt.

9 Og Josva, Nuns sønn, var fylt med visdommens ånd, for Moses hadde lagt sine hender på ham. Og Israels barn lyttet til ham og gjorde som Herren hadde befalt Moses. 10 Og det stod ikke siden opp en profet i Israel som Moses, som Herren kjente ansikt til ansikt, 11 med alle tegnene og underne som Herren sendte ham for å gjøre i landet Egypt, mot Farao og mot alle hans tjenere og mot hele hans land, 12 og med all den sterke hånden og all den store redselen som Moses gjorde for øynene til hele Israel.

1. Mosebok 1,1–2,3

1:1 I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. 2 Og jorden var øde og tom, og mørke var over dypets flate, og Guds Ånd svevde over vannenes flate. 3 Og Gud sa: Det bli lys! Og det ble lys. 4 Og Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. 5 Og Gud kalte lyset dag, og mørket kalte Han natt. Og det ble aften, og det ble morgen: én dag.

6 Og Gud sa: Det bli et hvelv midt i vannene, og det skal skille vann fra vann. 7 Og Gud gjorde hvelvet og skilte vannet som er under hvelvet, fra vannet som er over hvelvet. Og det ble slik. 8 Og Gud kalte hvelvet himmel. Og det ble aften, og det ble morgen: den andre dagen.

9 Og Gud sa: Vannet under himmelen skal samles til ett sted, og det tørre skal komme til syne. Og det ble slik. 10 Og Gud kalte det tørre jord, og samlingen av vannet kalte Han hav. Og Gud så at det var godt. 11 Og Gud sa: Jorden skal la grønt gro frem: planter som setter frø, frukttrær som bærer frukt etter sitt slag, med frø i seg, på jorden. Og det ble slik. 12 Og jorden bar frem grønt: planter som setter frø etter sitt slag, og trær som bærer frukt med frø i seg etter sitt slag. Og Gud så at det var godt. 13 Og det ble aften, og det ble morgen: den tredje dagen.

14 Og Gud sa: Det bli lys på himmelhvelvet til å skille dagen fra natten, og de skal være til tegn og til høytider og til dager og år. 15 Og de skal være til lys på himmelhvelvet til å lyse over jorden. Og det ble slik. 16 Og Gud gjorde de to store lysene: det store lyset til å herske over dagen, og det lille lyset til å herske over natten, og stjernene. 17 Og Gud satte dem på himmelhvelvet til å lyse over jorden, 18 og til å herske over dagen og over natten, og til å skille lyset fra mørket. Og Gud så at det var godt. 19 Og det ble aften, og det ble morgen: den fjerde dagen.

20 Og Gud sa: Vannet skal vrimle av levende skapninger, og fugler skal fly over jorden, over himmelhvelvet. 21 Og Gud skapte de store sjøuhyrene og hver levende skapning som rører seg, som vannet vrimlet av etter sitt slag, og hver bevinget fugl etter sitt slag. Og Gud så at det var godt. 22 Og Gud velsignet dem og sa: Vær fruktbare og bli mange og fyll vannet i havene, og fuglene skal bli mange på jorden. 23 Og det ble aften, og det ble morgen: den femte dagen.

24 Og Gud sa: Jorden skal bære frem levende skapninger etter sitt slag: fe, kryp og jordens ville dyr etter sitt slag. Og det ble slik. 25 Og Gud gjorde jordens ville dyr etter sitt slag, og feet etter sitt slag, og alt jordens kryp etter sitt slag. Og Gud så at det var godt. 26 Og Gud sa: La Oss gjøre mennesket i Vårt bilde, etter Vår likhet, og de skal herske over havets fisk og over himmelens fugler og over feet og over hele jorden og over alt kryp som kryper på jorden. 27 Og Gud skapte mennesket i Sitt bilde; i Guds bilde skapte Han det; mann og kvinne skapte Han dem. 28 Og Gud velsignet dem, og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden og legg den under dere, og hersk over havets fisk og over himmelens fugler og over hver levende skapning som kryper på jorden. 29 Og Gud sa: Se, Jeg har gitt dere hver plante som setter frø, som er på hele jordens flate, og hvert tre som har frukt med frø i seg; det skal være til mat for dere. 30 Og til alle jordens dyr og til alle himmelens fugler og til alt som kryper på jorden, som har livsånde i seg, har Jeg gitt hver grønn plante til mat. Og det ble slik. 31 Og Gud så alt det Han hadde gjort, og se, det var svært godt. Og det ble aften, og det ble morgen: den sjette dagen.

2:1 Og himmelen og jorden og hele deres hær var fullført. 2 Og Gud fullførte på den syvende dagen Sitt verk som Han hadde gjort, og Han hvilte på den syvende dagen fra alt Sitt verk som Han hadde gjort. 3 Og Gud velsignet den syvende dagen og helliget den, for på den hvilte Han fra alt Sitt verk som Gud hadde skapt ved å gjøre det.

4. Mosebok 29,35–30,1 (maftir)

29:35 På den åttende dagen skal dere ha en høytidssamling (atseret). Dere skal ikke gjøre noe hverdagsarbeid. 36 Dere skal frambære et brennoffer, et ildoffer, en velbehagelig duft for Herren: én okse, én vær og syv lyteløse, årsgamle lam, 37 med grødeofferet og drikkofrene til oksen, væren og lammene, etter deres antall, slik forskriften er, 38 og én geitebukk som syndoffer, foruten det daglige brennofferet med tilhørende grødeoffer og drikkoffer. 39 Dette skal dere ofre til Herren på deres høytider, foruten deres løfteoffer og frivillige offer, enten det er brennoffer, grødeoffer, drikkoffer eller fredsoffer. 30:1 Og Moses talte til Israels barn i samsvar med alt det Herren hadde befalt Moses.

Haftara: Josva 1,1–18

1:1 Og det skjedde etter Moses’, Herrens tjeners, død, at Herren talte til Josva, Nuns sønn, Moses’ tjener, og sa: 2 Moses, Min tjener, er død. Og nå: Reis deg, gå over denne Jordan, du og hele dette folket, til det landet som Jeg gir dem, til Israels barn. 3 Hvert sted som fotsålen deres trår på, har Jeg gitt dere, slik som Jeg talte til Moses. 4 Fra ørkenen og denne Libanon og helt til den store elven, elven Eufrat – hele hetittenes land – og til det store havet mot solnedgangen, skal deres grense være. 5 Ingen skal kunne stå seg mot deg alle dine livsdager. Som Jeg var med Moses, slik vil Jeg være med deg. Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg.

6 Vær sterk og modig, for du skal la dette folket arve landet som Jeg sverget til deres fedre å gi dem. 7 Bare vær svært sterk og modig, så du tar vare på å gjøre etter hele den Toraen som Moses, Min tjener, befalte deg. Vik ikke fra den til høyre eller til venstre, for at du skal lykkes overalt hvor du går. 8 Denne Toraboken skal ikke vike fra din munn, og du skal gruble over den dag og natt, for at du skal ta vare på å gjøre etter alt det som står skrevet i den. For da skal du gjøre dine veier lykkelige, og da skal du lykkes. 9 Har Jeg ikke befalt deg: Vær sterk og modig? Frykt ikke og vær ikke forferdet, for Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.

10 Da befalte Josva folkets tilsynsmenn og sa: 11 Gå gjennom leiren og befal folket og si: Gjør klar niste for dere, for om tre dager skal dere gå over denne Jordan for å komme inn og ta landet i eie som Herren deres Gud gir dere til eie.

12 Og til rubenittene og gadittene og den halve Manasse-stammen sa Josva: 13 Husk ordet som Moses, Herrens tjener, befalte dere og sa: Herren deres Gud gir dere hvile og har gitt dere dette landet. 14 Deres hustruer, deres barn og deres fe skal bli i landet som Moses gav dere på den andre siden av Jordan. Men dere skal gå over væpnet foran deres brødre, alle dyktige krigsmenn, og hjelpe dem, 15 inntil Herren gir deres brødre hvile som dere, og også de tar landet i eie som Herren deres Gud gir dem. Så skal dere vende tilbake til landet som er deres arv, og ta det i eie, det som Moses, Herrens tjener, gav dere på den andre siden av Jordan, mot soloppgangen.

16 Og de svarte Josva og sa: Alt det du har befalt oss, vil vi gjøre, og overalt hvor du sender oss, vil vi gå. 17 Akkurat som vi lyttet til Moses, slik vil vi lytte til deg. Bare Herren din Gud være med deg slik Han var med Moses. 18 Hver mann som setter seg opp mot din munn og ikke lyder dine ord i alt det du befaler ham, skal dø. Bare vær sterk og modig!

Kilder