Hvordan beskrives Gud i de fem Mosebøkene?
Toraen begynner ikke med et argument for at Gud finnes. Den forsøker heller ikke å gi en filosofisk definisjon av hva Gud er.
Den begynner ganske enkelt:
בְּרֵאשִׁית בָּרָא אֱלֹקִים
Bereshit bara Elokim.
«I begynnelsen skapte Gud …»
(1 Mos 1,1)
Gud introduseres gjennom det Han gjør.
Han skaper verden. Han taler til mennesker. Han dømmer. Han inngår pakter. Han hører menneskers rop. Han tilgir. Han stiller krav.
Det er gjennom disse fortellingene og lovtekstene at Toraens gudsbilde trer frem.
(Bibelsitatene er oversatt til norsk fra den hebraiske grunnteksten med hjelp av kunstig intelligens.)
Gud er Skaperen
Det første Toraen forteller om Gud, er at Han skaper himmelen og jorden.
Dette er grunnleggende.
Gud fremstilles ikke som en del av naturen. Solen, månen, havet og stjernene er ikke guddommelige makter som Gud må kjempe mot. De er en del av det Han skaper.
Det samme gjelder mennesket.
וַיִּבְרָא אֱלֹקִים אֶת־הָאָדָם בְּצַלְמוֹ
«Gud skapte mennesket i Sitt bilde.»
(1 Mos 1,27)
Mennesket er ikke guddommelig.
Men mennesket får en særegen plass i skaperverket ved å være skapt betzelem Elokim – i Guds bilde.
Allerede her etableres derfor et grunnleggende skille:
Gud er Skaperen.
Verden er skapt.
Mennesket tilhører skaperverket, men får samtidig en særskilt verdighet og oppgave innenfor det.
Gud er ikke et bilde
Dette skillet mellom Gud og det skapte blir særlig tydelig i 5. Mosebok.
Moses minner Israel om åpenbaringen ved Sinai og understreker noe bemerkelsesverdig:
De hørte Guds stemme.
Men de så ingen skikkelse.
קוֹל דְּבָרִים אַתֶּם שֹׁמְעִים וּתְמוּנָה אֵינְכֶם רֹאִים
«Dere hørte lyden av ord, men noen skikkelse så dere ikke.»
(5 Mos 4,12)
Noen vers senere gjentas poenget:
«Dere så ingen skikkelse den dagen Herren talte til dere ved Horeb fra ilden.»
(5 Mos 4,15)
Derfor skal Israel heller ikke lage et bilde av Gud.
Dette er interessant fordi Toraen andre steder bruker svært menneskelige uttrykk om Gud. Gud «ser», «hører», «taler», «går ned», har en «hånd» og omtales til og med som om Han står ansikt til ansikt med Moses.
Likevel kommer 5. Mosebok med en tydelig begrensning:
Israel så ingen form.
Det menneskelige språket om Gud kan derfor ikke uten videre forstås som en fysisk beskrivelse av Gud.
Gud er én
Den mest kjente formuleringen finner vi i Shema:
שְׁמַע יִשְׂרָאֵל ה׳ אֱלֹקֵינוּ ה׳ אֶחָד
Shema Yisrael, Hashem Elokeinu, Hashem echad.
«Hør, Israel: Herren er vår Gud, Herren er én.»
(5 Mos 6,4)
Den hebraiske formuleringen kan diskuteres språklig. Den kan også forstås i retning av «Herren er vår Gud, Herren alene».
Men sammenhengen er uansett tydelig.
Israel skal ikke fordele sin troskap mellom flere guder.
Det finnes én Gud som Israel skal elske:
«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft.»
(5 Mos 6,5)
Andre steder går Toraen enda lenger.
Moses sier:
«Du har fått se dette for at du skulle vite at Herren er Gud, det finnes ingen annen enn Han.»
(5 Mos 4,35)
Og noen vers senere:
«Vit da i dag og ta det til hjertet at Herren er Gud oppe i himmelen og nede på jorden. Det finnes ingen annen.»
(5 Mos 4,39)
Toraens Gud er altså ikke bare Israels sterkeste gud blant flere konkurrerende guddommer.
Han er Gud i himmelen og på jorden.
Gud åpenbarer Sitt navn
En av Toraens mest gåtefulle beskrivelser av Gud finner vi når Moses møter Gud ved den brennende busken.
Moses spør hva han skal si dersom israelittene spør etter navnet på den Gud som har sendt ham.
Gud svarer:
אֶקְיֶה אֲשֶׁר אֶקְיֶה
Ekyeh asher Ekyeh.
Uttrykket kan oversettes på flere måter:
«Jeg er den Jeg er.»
«Jeg vil være den Jeg vil være.»
Eller mer bokstavelig: «Jeg vil være som Jeg vil være.»
Deretter sier Gud:
אֶקְיֶה שְׁלָחַנִי אֲלֵיכֶם
«Ekyeh har sendt meg til dere.»
(2 Mos 3,14)
Og så åpenbares navnet med de fire hebraiske bokstavene:
י-ה-ו-ה
Havaya (de fire bokstavene Jod, He, Vav, He).
Det er fristende å lese Ekyeh asher Ekyeh som en filosofisk definisjon av Guds vesen. Men teksten står i en konkret fortelling.
Israel er i slaveri.
Gud har sagt:
«Jeg har sett Mitt folks nød i Egypt. Jeg har hørt deres rop.»
(2 Mos 3,7)
Og Moses blir sendt for å føre dem ut.
Guds navn åpenbares altså ikke først og fremst i en abstrakt diskusjon om Guds natur.
Det åpenbares idet Gud lover å være med Moses og handle i historien.
Gud hører menneskets rop
Dette er et gjennomgående trekk allerede før historien om utgangen fra Egypt.
Da Hagar og Ismael befinner seg i ørkenen og vannet tar slutt, hører Gud guttens røst (1 Mos 21,17).
Da Israel lider under slaveriet i Egypt:
Gud hører.
Gud husker.
Gud ser.
2. Mosebok uttrykker dette nesten trinnvis:
«Gud hørte deres klage, og Gud husket Sin pakt med Abraham, Isak og Jakob. Gud så israelittene, og Gud visste.»
(2 Mos 2,24–25)
Dette er karakteristisk for Toraens måte å tale om Gud på.
Gud beskrives ikke bare gjennom abstrakte egenskaper.
Han beskrives gjennom Sitt forhold til mennesker.
Han ser.
Han hører.
Han husker.
Og Han handler.
Gud inngår pakt
Et annet sentralt trekk ved gudsbildet i Toraen er pakten.
Etter flommen inngår Gud en pakt med Noah, hans etterkommere og alt levende.
Det er verdt å legge merke til omfanget.
Pakten gjelder ikke bare ett folk.
Gud sier:
«Jeg oppretter Min pakt med dere og deres etterkommere etter dere og med hver levende skapning som er hos dere.»
(1 Mos 9,9–10)
Senere inngår Gud en særlig pakt med Abraham og hans etterkommere.
Abraham blir lovet land og etterkommere, men kallet har samtidig en videre horisont:
«I deg skal alle jordens slekter velsignes.»
(1 Mos 12,3)
Og ved Sinai inngår Gud en særskilt pakt med Israel.
Toraen beskriver dermed flere nivåer av forholdet mellom Gud og mennesket.
Gud er hele menneskehetens Skaper.
Pakten med Noah har et universelt omfang.
Abraham får et særskilt kall.
Israel får sin særskilte pakt ved Sinai.
Det universelle og det særegne eksisterer side om side allerede i Toraen.
Gud er rettferdig
Abraham uttrykker dette kanskje tydeligst i fortellingen om Sodoma.
Når Gud forteller ham at Sodomas ondskap skal dømmes, spør Abraham:
הֲשֹׁפֵט כָּל־הָאָרֶץ לֹא יַעֲשֶׂה מִשְׁפָּט
«Skulle ikke hele jordens dommer gjøre rett?»
(1 Mos 18,25)
Formuleringen er bemerkelsesverdig.
Gud omtales som:
hele jordens dommer.
Ikke bare Abrahams Gud.
Ikke bare den senere nasjonen Israels Gud.
Hele jordens dommer.
Men enda mer interessant er selve argumentet Abraham bruker.
Han appellerer til Guds rettferdighet.
Den rettferdige kan ikke behandles som den skyldige.
Rettferdighet er dermed ikke bare noe Gud krever av mennesker.
Det er noe Abraham forutsetter om Gud selv.
I 5. Mosebok uttrykkes dette enda tydeligere:
«Klippen, fullkomment er Hans verk, for alle Hans veier er rett. En trofast Gud, uten urett, rettferdig og rettskaffen er Han.»
(5 Mos 32,4)
Men Gud er også barmhjertig
Toraens kanskje viktigste selvbeskrivelse av Gud finner vi i 2. Mosebok 34.
Israel har nettopp begått en av sine alvorligste overtredelser.
De har laget gullkalven.
Moses går igjen opp på Sinai, og Gud åpenbarer Sine egenskaper:
ה׳ ה׳ קֵל רַחוּם וְחַנּוּן אֶרֶךְ אַפַּיִם וְרַב־חֶסֶד וֶאֱמֶת
«Herren, Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på trofast kjærlighet og sannhet.»
(2 Mos 34,6)
Og teksten fortsetter:
«Han bevarer trofast kjærlighet mot tusener, tilgir skyld, opprør og synd …»
Men setningen stopper ikke der.
Gud beskrives samtidig som en som ikke ganske enkelt erklærer skyld for betydningsløs.
Det er nettopp denne kombinasjonen som er viktig.
Gud er barmhjertig.
Men Han er ikke likegyldig til ondskap.
Gud tilgir.
Men menneskets handlinger betyr noe.
Toraens gudsbilde lar ikke rettferdighet og barmhjertighet oppheve hverandre.
De eksisterer samtidig.
Gud gjør rett mot den svake
Dette blir svært konkret i 5. Mosebok 10.
Først beskrives Gud med de sterkeste maktuttrykkene teksten kan bruke:
«For Herren deres Gud er gudenes Gud og herrenes Herre, den store, mektige og fryktinngytende Gud.»
(5 Mos 10,17)
Men hva gjør denne store og mektige Gud?
Neste vers svarer:
«Han gjør rett mot den farløse og enken og elsker den fremmede og gir ham mat og klær.»
(5 Mos 10,18)
Så kommer konsekvensen:
«Derfor skal dere elske den fremmede.»
(5 Mos 10,19)
Dette er interessant.
Guds makt beskrives først.
Men umiddelbart etterpå beskrives Hans omsorg for mennesker som står uten makt.
Den foreldreløse.
Enken.
Den fremmede.
Og fordi Gud handler slik, skal også Israel gjøre det.
Guds egenskaper får etiske konsekvenser.
Gud er nær – men kan ikke gripes
Toraen holder også sammen to tilsynelatende motsetninger.
På den ene siden kan Gud være svært nær.
Han taler til Abraham.
Han møter Moses ved den brennende busken.
Han åpenbarer seg ved Sinai.
Hans nærvær fyller Tabernaklet.
Om Moses sies det:
«Herren talte med Moses ansikt til ansikt, som en mann taler med sin venn.»
(2 Mos 33,11)
Men i det samme kapitlet ber Moses om å få se Guds herlighet.
Svaret er:
«Du kan ikke se Mitt ansikt, for et menneske kan ikke se Meg og leve.»
(2 Mos 33,20)
Dette er ikke nødvendigvis en selvmotsigelse.
«Ansikt til ansikt» beskriver nærheten og umiddelbarheten i Moses’ forhold til Gud.
Samtidig finnes det en grense.
Selv Moses kan ikke se Gud slik Han er.
Gud kan gjøre seg kjent.
Men Gud kan ikke reduseres til det mennesket kan se og gripe.
Hvilket bilde av Gud tegner Toraen?
Når disse tekstene leses sammen, fremstår et forholdsvis tydelig bilde.
Toraens Gud er Skaperen av himmel og jord.
Han er ikke en del av naturen og kan ikke fremstilles som et fysisk bilde.
Han er én, og det finnes ingen annen Gud i himmelen eller på jorden.
Han gjør seg kjent med Sitt navn og trer inn i historien.
Han inngår pakt.
Han hører menneskets rop.
Han dømmer.
Han tilgir.
Han er rettferdig.
Han er barmhjertig.
Og Han stiller krav til mennesket.
Det er også verdt å merke seg hva Toraen ikke først og fremst gjør.
Den gir oss ikke en systematisk avhandling om Guds vesen.
Den viser oss Gud gjennom fortelling.
Gjennom skapelsen.
Gjennom paktene.
Gjennom utgangen fra Egypt.
Gjennom åpenbaringen ved Sinai.
Gjennom lovene Israel mottar.
Og kanskje finnes den mest konsentrerte beskrivelsen fortsatt i ordene Gud selv uttaler til Moses:
«Barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på trofast kjærlighet og sannhet.»
Men heller ikke dette står alene.
Den barmhjertige Gud er samtidig hele jordens dommer.
Den Gud som tilgir, er også den Gud som krever rettferdighet.
Den Gud som står over skaperverket, hører samtidig ropet fra mennesket som lider.
Og den Gud som ingen kan se, gjør seg likevel kjent.
Det er denne spenningen Toraen lar stå.
Gud er nær.
Men Han er ikke menneskelig.
Han gjør seg kjent.
Men Han lar seg ikke redusere til et bilde.
Han er Israels pakts Gud.
Men Han er allerede fra Toraens første side Skaperen av hele menneskeheten.
Toraens Gud er derfor ikke bare en Gud mennesket skal ha forestillinger om.
Han er en Gud mennesket står i forhold til.
