Fra «God of the gaps» til «God of the whole»

Hvorfor naturvitenskap ikke gjør tro på Gud mindre rasjonell, men mer

Det finnes en utbredt forestilling om at troen på Gud først og fremst oppstår der mennesket mangler kunnskap. Før visste vi ikke hva som skapte torden, sykdommer eller bevegelsene på himmelen, og derfor forklarte vi dem med Gud. Etter hvert som vitenskapen forklarer stadig mer, skulle det da bli stadig mindre plass igjen til Gud. Dersom vi en dag kunne forklare alt, ville vi heller ikke lenger ha behov for å tro. Dette omtales gjerne som «God of the gaps».

Jeg har alltid funnet denne tankegangen merkelig.

For min erfaring er den motsatte: Jo mer jeg lærer om verden, desto mer bemerkelsesverdig fremstår den.

DNA er et godt eksempel.

Et bibliotek i nesten hver eneste celle

I nesten hver celle i kroppen finnes DNA — omtrent tre milliarder basepar, eller rundt seks milliarder DNA-baser per celle når man regner med begge kromosomsettene.¹ Informasjonen er skrevet med et alfabet på bare fire bokstaver: A, C, G og T. Skrevet ut som digital tekst tilsvarer dette omtrent 1,5 gigabyte per celle.

Regner vi om disse seks milliarder bokstavene til vanlig trykt tekst — med rundt 1 800–2 000 tegn per bokside — tilsvarer det mellom 3 og 3,3 millioner sider. Fordelt på bøker med 500 sider hver, ville informasjonen i én eneste celle fylle mellom 6 000 og 6 700 bind.

Og dette er bare én celle. Kroppen består av anslagsvis 30 billioner celler.² Multipliserer vi dette med 1,5 gigabyte per celle, får vi til sammen rundt 45 billioner gigabyte genetisk informasjon lagret i kroppen — eller 45 zettabyte, om man vil bruke en mer kjent enhet.

Likevel får informasjonen i én enkelt celle plass i en cellekjerne som bare er noen få mikrometer stor.

Men det mest bemerkelsesverdige er ikke at DNA kan lagre informasjon. Det er at informasjonen blir lest. Molekylære maskiner som RNA-polymerase beveger seg langs DNA-et og lager RNA-kopier av bestemte sekvenser. Ribosomet leser deretter denne meldingen tre baser om gangen, og disse kodonene settes sammen til proteiner:

DNA → RNA → protein

Og her ligger noe som virkelig fascinerer meg: mange av proteinene som trengs for å kopiere, vedlikeholde og lese av DNA-et, er selv laget på grunnlag av genetisk informasjon. Systemet forutsetter altså seg selv for å fungere — DNA trenger proteiner for å bli lest, men proteinene finnes bare fordi DNA ble lest. Det er ikke en bok som ganske enkelt ligger der og venter på en leser. Det er et lukket, selvopprettholdende kretsløp av lagring, kopiering og bruk.

Jo mer jeg lærer om dette, desto mindre selvfølgelig fremstår livet.

Forklaring tar ikke bort undringen

Det er lett å tenke at når vitenskapen forklarer hvordan noe fungerer, blir det samtidig mindre mystisk. Men hvorfor skulle det være slik? Før jeg visste noe om DNA, kunne jeg heller ikke undre meg over det — jeg visste jo ikke hva jeg skulle være forundret over. Nå som jeg vet at genaktivitet reguleres ulikt i ulike celler, og at den samme grunnleggende sekvensen kan gi opphav til både en hjernecelle og en levercelle, blir virkeligheten ikke mindre bemerkelsesverdig. Den blir mer bemerkelsesverdig.

Vi kan forklare hvordan stjerner dannes og samtidig undre oss over at det finnes et univers hvor stjerner kan dannes. Vi kan forstå embryonal utvikling stadig bedre og samtidig bli mer forbløffet over at én befruktet celle kan bli til en organisme med billioner av celler. Forståelse og undring utelukker ikke hverandre — de vokser sammen.

Gud skal ikke plasseres i hullene i kunnskapen

Derfor mener jeg også at «God of the gaps» er et dårlig argument for Gud. Argumentet lyder omtrent slik: «Vitenskapen kan ikke forklare dette ennå. Derfor må Gud ha gjort det.» Problemet er åpenbart: vår uvitenhet er ikke bevis på noe som helst. Finner forskningen senere en naturlig forklaring, forsvinner samtidig «hullet» der man hadde plassert Gud — og troen blir avhengig av at vitenskapen ikke lykkes. Det er en skjør posisjon å bygge på.

Jeg trenger derfor ikke håpe at forskerne aldri finner ut hvordan de første selvreplikerende molekylære systemene oppstod. La oss håpe de finner det ut. Dersom vi en dag kan beskrive hvert eneste kjemiske trinn fra en tidlig jord til de første levende systemene, vil det være en enorm vitenskapelig prestasjon. Men det vil fortsatt være mulig å spørre: Hvorfor finnes det i det hele tatt en virkelighet der slike prosesser er mulige? Hvorfor finnes materie med disse egenskapene? Hvorfor finnes naturlovene? Hvorfor finnes en verden så regelmessig at et menneskelig sinn kan undersøke den matematisk?

Disse spørsmålene konkurrerer ikke med naturvitenskapelige forklaringer. De befinner seg på et annet nivå.

Men er ikke dette bare et nytt hull?

Her møter man ofte en innvending: er ikke «hvorfor finnes det noe i det hele tatt» selv bare et gap som venter på sin vitenskapelige løsning — for eksempel gjennom kvantefluktuasjoner i et vakuum, eller et multivers som genererer uendelig mange universer?³

Jeg tror denne innvendingen bommer på spørsmålets art. Et kvantevakuum er ikke ingenting — det er en fysisk tilstand med bestemte egenskaper, som opererer i henhold til kvantefeltteoriens lover. Et multivers, om det finnes, ville være en ytterligere fysisk struktur, styrt av en eller annen underliggende mekanisme. I begge tilfeller har man forklart én fysisk virkelighet ved hjelp av en annen, mer grunnleggende fysisk virkelighet. Spørsmålet forskyves, men forsvinner ikke: hvorfor finnes det kvantefeltet, de lovene, den mekanismen, fremfor at ingenting i det hele tatt eksisterte?

Dette er forskjellen på et vitenskapelig gap og et metafysisk spørsmål. Et gap kan i prinsippet tettes av en bedre fysisk teori. Spørsmålet om hvorfor det finnes fysiske ting overhodet — med lover, regelmessighet og evne til å organisere seg i systemer som DNA — kan ikke tettes på samme måte, fordi ethvert svar av typen «fordi X» bare flytter spørsmålet ett hakk: hvorfor X?

«Vi trenger ikke Gud lenger»

Noen ateistiske argumenter bygger på at Gud gradvis blir overflødig etter hvert som vitenskapen forklarer mer. Men dette forutsetter noe som ikke selv er en naturvitenskapelig oppdagelse: at en fullstendig fysisk beskrivelse av virkeligheten også er en fullstendig forklaring på hvorfor virkeligheten eksisterer. Det er en filosofisk påstand, ikke en vitenskapelig konklusjon.

Naturvitenskapen undersøker den verden som finnes. Den oppdager hvilke regelmessigheter som gjelder, hvordan materie oppfører seg, hvordan liv utvikler seg. Men spørsmålet «hvorfor eksisterer denne virkeligheten i det hele tatt?» er ikke bare et nytt naturvitenskapelig spørsmål som venter på et laboratorium. Det er et metafysisk spørsmål.

Et enda mer påtrengende spørsmål melder seg imidlertid når jeg vender blikket mot meg selv. Jeg er ikke bare en del av virkeligheten som skal forklares — jeg er også et vesen som undersøker den, som lager teorier om den, og som forventer at disse teoriene skal stemme. Men hvorfor skulle de det? Menneskets fornuft er, ifølge vårt beste vitenskapelige verdensbilde, et produkt av blind evolusjon — formet for å hjelpe forfedrene våre til å overleve på savannen, ikke for å begripe kvantefysikk eller lese universets matematiske struktur. At denne fornuften, formet av så pragmatiske og tilfeldige krefter, likevel er i stand til å oppdage sanne, dype og ofte høyst kontraintuitive lover for hvordan virkeligheten faktisk henger sammen, er ikke opplagt i det hele tatt. Det finnes ingen innlysende grunn til at det skulle være samsvar mellom hvordan et menneskesinn tenker at verden henger sammen, og hvordan verden faktisk er — likevel er nettopp dette samsvaret selve forutsetningen for at naturvitenskap er mulig. Fysikeren Eugene Wigner kalte dette fenomenet «matematikkens ufattelige anvendelighet», og pekte på at det grenser til det mystiske at abstrakt matematikk, utviklet uten tanke på fysisk anvendelse, gang på gang viser seg å beskrive naturen med forbløffende presisjon.⁴

Med andre ord: det er ett spørsmål hvorfor det finnes en ordnet virkelighet. Det er et enda dypere spørsmål hvorfor det finnes vesener inne i denne virkeligheten som kan kjenne den igjen — og hvorfor det er en korrelasjon mellom deres indre forestillinger og verdens ytre orden. Denne korrelasjonen tas ofte for gitt nettopp fordi vitenskapen er så vellykket. Men suksessen i seg selv er det som trenger en forklaring.

Og det er her jeg mener at gudstro ikke bare kan være følelsesmessig, men også rasjonell.

Det er rasjonelt å tro på Gud

Å si at det er rasjonelt å tro på Gud er ikke det samme som å si at naturvitenskapen har bevist Guds eksistens. Jeg mener ikke at DNA beviser Gud. Jeg mener heller ikke at mennesker som ikke tror, er irrasjonelle.

Poenget er et annet: Når vi betrakter en virkelighet som eksisterer, som følger lovmessige mønstre, som kan undersøkes av fornuften, og hvor materie kan organiseres i systemer som lagrer og anvender genetisk informasjon, er det ikke irrasjonelt å spørre om denne virkeligheten selv har en grunn som går dypere enn den fysiske virkeligheten. Det er rasjonelt å spørre om universet er hele virkeligheten. Og det er rasjonelt å tenke at den ytterste grunnen til at det finnes noe, ikke selv kan være enda én fysisk ting inne i universet.

Når jeg bruker ordet Gud, mener jeg derfor ikke et ekstra objekt et sted der ute i verdensrommet. Gud ville nettopp ikke være én ting blant alle de andre tingene som eksisterer. Gud betegner en virkelighet som ikke selv er avhengig av vårt rom, vår tid og våre fysiske lover for å eksistere — men som tvert imot kan være grunnen til at noe i det hele tatt eksisterer. En slik virkelighet vil nødvendigvis sprenge mange av kategoriene vi bruker når vi beskriver ting inne i universet. Det betyr ikke at vi dermed har forstått Gud. Snarere tvert imot.

Maimonides: Fra skaperverket til kjærlighet og ærefrykt

Denne tankegangen er ikke fremmed for jødisk tradisjon. Maimonides skriver i Mishneh Torah, Hilkhot Yesodei HaTorah 2:1–2, om hvordan mennesket kommer til kjærlighet og ærefrykt for Gud.⁵ Hans svar er at mennesket skal betrakte Guds skapninger og gjerninger. Når mennesket oppdager visdommen i skaperverket, oppstår kjærlighet, undring og et ønske om å kjenne Gud. Samtidig oppstår ærefrykt når mennesket ser sin egen litenhet i møte med den enorme virkeligheten.

Det er verdt å merke seg hva Maimonides ikke sier. Han sier ikke: «Se etter det mennesket ikke kan forklare — der finner du Gud.» Han peker mot det som faktisk finnes. Undersøk skaperverket. Lær. Se. Forstå. Og la kunnskapen føre til undring.

Samtidig kombinerer Maimonides dette med en sterk erkjennelse av grensene for vår kunnskap om Gud selv — noe han utdyper enda grundigere i Moreh Nevukhim (Veiviser for de villfarne), der han argumenterer for at vi bare kan si hva Gud ikke er, aldri hva Gud er.⁶ Vi kan studere Guds gjerninger, men Guds eget vesen lar seg ikke fange av menneskelige begreper.

Dette ligger nær det jeg selv opplever når jeg lærer om DNA. Jeg lærer ikke hva Gud «består av» ved å studere genetikken. Jeg lærer noe om verden. Men nettopp det jeg lærer om verden gjør spørsmålet om dens ytterste grunn desto mer påtrengende.

Ikke en Gud som krymper når kunnskapen vokser

Det finnes en gudsforestilling som blir mindre etter hvert som vitenskapen vokser. Hvis Gud bare brukes som forklaring på lynet frem til vi lærer meteorologi, på sykdom frem til vi lærer medisin, eller på livet frem til vi lærer biokjemi, vil Gud stadig presses tilbake. Men det er ikke den Gud jeg snakker om. Jeg snakker om Gud som den mulige ytterste grunnen til hele den virkeligheten naturvitenskapen undersøker.

Da blir ikke mer vitenskapelig kunnskap en trussel. Tvert imot. Jo mer vi lærer, desto mer av virkeligheten kommer til syne.

DNA er bemerkelsesverdig ikke fordi vi ikke vet hva det er. DNA er bemerkelsesverdig nettopp fordi vi begynner å forstå hva det er.

Vitenskapen kan lære oss stadig mer om hvordan verden fungerer. Troen stiller et annet spørsmål: Hvorfor finnes det i det hele tatt en verden som kan fungere på denne måten?

Jeg mener ikke at dette spørsmålet tvinger ethvert menneske til å tro på Gud. Men jeg mener det viser hvorfor det er fullt mulig å møte den moderne naturvitenskapen med åpne øyne og samtidig si: Det er rasjonelt å tro på Gud. Ikke fordi vi vet for lite om verden. Men fordi det vi faktisk vet om verden, gir oss stadig mer å undre oss over.

---

Kilder

1. Tall for genomstørrelse og basepar er i tråd med standardestimater fra National Human Genome Research Institute (NHGRI). ↩
2. Sender, R., Fuchs, S., & Milo, R. (2016). «Revised Estimates for the Number of Human and Bacteria Cells in the Body.» PLOS Biology, 14(8). ↩
3. Se f.eks. Krauss, L. (2012). A Universe from Nothing: Why There Is Something Rather Than Nothing. Free Press — for et fysikalistisk argument som drøftes her. ↩
4. Wigner, E. (1960). «The Unreasonable Effectiveness of Mathematics in the Natural Sciences.» Communications on Pure and Applied Mathematics, 13(1), 1–14. ↩
5. Maimonides, Mishneh Torah, Hilkhot Yesodei HaTorah 2:1–2 (Sefaria / Touger-oversettelsen). ↩
6. Maimonides, Moreh Nevukhim (Veiviser for de villfarne), særlig del I, om negativ teologi. ↩

Til videre lesning

• McGrath, A. (2009). A Fine-Tuned Universe. Westminster John Knox Press.
• Polkinghorne, J. (2011). Science and Religion in Quest of Truth. Yale University Press.
• Collins, F. (2006). The Language of God. Free Press.
• Craig, W. L., & Moreland, J. P. (red.) (2009). The Blackwell Companion to Natural Theology. Wiley-Blackwell.
• Parfit, D. (1998). «Why Anything? Why This?» London Review of Books, 20(2).