Kategori: Refleksjon

Når teknologene selv advarer

Vi lever i en tid hvor advarslene om kunstig intelligens ikke først og fremst kommer fra teknologikritikere, men fra dem som selv bygger systemene. Tonen er alvorlig.

Elon Musk har sagt: «If I had to guess at what our biggest existential threat is, it’s probably that.» Han har også formulert det mer dramatisk: «With artificial intelligence we are summoning the demon.»

Stephen Hawking uttrykte en lignende bekymring da han sa: «The development of full artificial intelligence could spell the end of the human race.»

Geoffrey Hinton, en av pionerene innen moderne KI-forskning, svarte «No» da han ble spurt om vi egentlig forstår hva vi er i ferd med å skape. Han la til at vi kan gå inn i en periode hvor vi «may have things more intelligent than us», og har omtalt det som «a serious worry» at systemer kan utvikle evne til å skrive og endre sin egen kode.

Dette er ikke bare enkeltutsagn. I 2023 publiserte Center for AI Safety en erklæring signert av en rekke ledere og forskere i bransjen, blant dem Sam Altman. Der heter det: «Mitigating the risk of extinction from AI should be a global priority alongside other societal scale risks such as pandemics and nuclear war.»

Mediene forsterker budskapet. Jobbene forsvinner. Mennesket blir irrelevant. Maskinene overtar. Når fremtiden beskrives som dyster for våre barn, får frykten en moralsk tyngde. Hva slags verden er det vi etterlater oss? Når slike formuleringer kommer fra mennesker som står midt i utviklingen av teknologien, er det forståelig at mange blir urolige. Frykten handler ikke bare om arbeidsplasser. Den handler om kontroll, makt og menneskehetens fremtid.

Hånden som styrer historien

Men historien kan også leses på en annen måte. Kanskje er ikke teknologisk utvikling bare et resultat av menneskelig ambisjon og tilfeldige gjennombrudd. Kanskje finnes det også en høyere hånd i menneskehetens historie, en styrende vilje som ikke opphever menneskets frihet, men som leder historiens strømmer mot et mål. Dersom den bibelske visjonen om en verden fylt av kunnskap om Gud er sann, kan det tenkes at selv våre teknologiske gjennombrudd inngår i en større bevegelse. Det betyr ikke at alt vi skaper automatisk er godt. Men det åpner for tanken om at historien ikke bare drives av frykt og makt, men også av en retning, en hensikt, en gradvis modning som kan gjøre det mulig å realisere de messianske visjonene de bibelske profetene taler om.

Og her er det nødvendig å løfte blikket. Ikke bort fra risikoen, men mot et mer grunnleggende spørsmål. Hva er mennesket til for? Er jobbene vi gjør et mål eller et middel? Hva er et godt samfunn? Hvis vi ikke har en klar forestilling om menneskets mål, vil enhver teknologisk omveltning oppleves som en trussel mot selve meningen.

Rambams universelle visjon

I slutten av Mishneh Torah, i Hilchot Melachim uMilchamot kapittel 12, beskriver Maimonides, Rambam, den messianske tidsalderen. Han skriver at alle delikatesser vil være like tilgjengelige som støv. Det vil ikke være sult eller krig. Misunnelse og konkurranse vil opphøre fordi det gode vil være i overflod. Så formulerer han det som er selve kjernen i den bibelske visjonen: Hele verdens beskjeftigelse vil utelukkende være å kjenne Gud.

Denne formuleringen er universell. Rambam sier ikke at det bare gjelder Israel. Han sier at det gjelder hele verden. Jødiske kommentatorer presiserer uttrykkelig at dette omfatter folk fra alle nasjoner. Det er altså en visjon som favner hele menneskeheten.

En verden fylt av kunnskap om Gud

Den fremtidige verden beskrives som fylt av kunnskap om Gud slik vannet dekker havbunnen, med henvisning til Jesaja 11,9. Det betyr at hele menneskeheten lever i en tilstand der gudserkjennelse er grunnleggende og gjennomgripende.

Når Rambam skriver at verden skal fylles av kunnskap om Gud, handler det ikke om at alle mennesker skal trekke seg tilbake i kontemplasjon. Hos Rambam betyr å kjenne Gud først og fremst å erkjenne Guds enhet og suverenitet med intellektuell klarhet. Gud er ikke en del av naturen. Gud er ikke et objekt blant andre objekter. Gud er Skaperen, den ene og udelelige. Å kjenne Gud innebærer å rydde bort avguderi i alle former, enten det er tilbedelse av bilder eller tilbedelse av makt, penger og kontroll.

Men denne kunnskapen er ikke bare teoretisk. I jødisk tradisjon innebærer gudserkjennelse at menneskets liv formes av den. Når verden er fylt av kunnskap om Gud, betyr det at moral, rettferdighet og ansvar ikke lenger er omstridte størrelser. Det betyr at menneskeheten i fellesskap har nådd et stadium der den lever i samsvar med en grunnleggende erkjennelse av at verden har en Skaper og en moralsk orden.

En ikke-mirakuløs fremtid

Det avgjørende hos Rambam er at denne fremtiden ikke beskrives som overnaturlig. Naturens orden oppheves ikke. Profetiske bilder om rovdyr og byttedyr som lever sammen forstås som metaforer for fred mellom nasjoner. Dette er ikke en verden av mirakuløse brudd med fysikken. Det er en verden som fungerer optimalt fordi menneskelige samfunn fungerer bedre, mer rettferdig og mer fredelig.

I århundrer kunne dette virke fjernt. Hvordan skulle man realistisk forestille seg en verden uten sult, uten krig og uten en evig kamp om ressurser? Hvordan skulle hele verdens beskjeftigelse kunne være å kjenne Gud når store deler av menneskeheten har vært bundet til overlevelse?

Her er vår tid annerledes.

Kunstig intelligens som middel, ikke mål

For første gang i historien kan vi konkret se for oss en verden der mye av den materielle byrden blir lettere. Ikke fordi naturens lover oppheves, men fordi menneskets redskaper blir kraftigere. Kunstig intelligens er ikke magi. Den er et instrument som forsterker analyse, planlegging, produksjon, logistikk og kunnskapsdeling.

Riktig brukt kan slike systemer bidra til mer presis ressursforvaltning, bedre helse og diagnostikk, raskere formidling av kunnskap og mer effektiv organisering av komplekse samfunn. Det betyr ikke at kunstig intelligens automatisk fører oss inn i en messiansk tidsalder. Teknologi er moralsk nøytral. Den forsterker menneskets hensikt, enten den er god eller dårlig. Kunstig intelligens kan misbrukes. Den kan konsentrere makt og forsterke ulikhet. Men muligheten for dramatisk redusert knapphet er ikke lenger utenkelig.

Bibelsk universalisme som etisk ramme

Her blir koblingen til bibelsk universalisme tydelig. Noahs syv lover er ikke etniske særregler, men universelle prinsipper for hele menneskeheten. De handler om å beskytte liv, etablere rettferdige domstoler, avstå fra vold og anerkjenne Skaperen. Når Rambam beskriver en verden der hele verdens beskjeftigelse er å kjenne Gud, ligger det implisitt at denne universelle etikken er blitt internalisert på globalt nivå.

De dystre spådommene om kunstig intelligens forutsetter ofte at menneskets verdi først og fremst ligger i lønnsarbeidet. Hvis arbeid forsvinner, forsvinner verdigheten. Men Rambams visjon peker et annet sted. Menneskets høyeste kall er ikke produksjon, men erkjennelse og rettferdighet.

En sivilisasjon som modnes

Spørsmålet er derfor ikke bare om kunstig intelligens er farlig. Spørsmålet er om vi vil bruke den i samsvar med en universell etikk. Hvis teknologien bidrar til å redusere lidelse, dempe krig og styrke rettferdige institusjoner, kan den være et redskap som gjør Rambams naturalistiske visjon mer historisk tenkelig enn den noen gang har vært.

Kunstig intelligens kan ikke erstatte moral. Men den kan være et viktig middel for å nå den visjonen Rambam tegner opp. Overfloden han beskriver har et formål. Den skal frigjøre mennesket fra den konstante kampen om overlevelse slik at menneskeheten kan vende seg mot sitt egentlige mål: å kjenne Gud. Dette peker mot en sivilisasjon der teknologi ikke erstatter mennesket, men tjener dets høyere kall.

Kildeliste

Center for AI Safety (2023). *Statement on AI Risk*. Omtalt av Reuters 30. mai 2023.

[https://www.reuters.com/technology/top-ai-ceos-experts-raise-risk-extinction-ai-2023-05-30/]

Hawking, Stephen (2014). Uttalelse om kunstig intelligens, sitert i The Guardian, 2. desember 2014.

[https://www.theguardian.com/science/2014/dec/02/stephen-hawking-intel-communication-system-astrophysicist-software-predictive-text-type]

Hinton, Geoffrey (2023). Intervju i *60 Minutes*, CBS News.

[https://www.cbsnews.com/news/geoffrey-hinton-ai-dangers-60-minutes-transcript/]

Jesaja 11,9. Hebraisk bibel.

Maimonides (Rambam). *Mishneh Torah*, Hilchot Melachim uMilchamot, kapittel 12.

Tekst tilgjengelig via Sefaria:

[https://www.sefaria.org/Mishneh_Torah%2C_Kings_and_Wars.12]

Musk, Elon (2014). Uttalelser om kunstig intelligens, sitert i The Guardian, 27. oktober 2014.

[https://www.theguardian.com/technology/2014/oct/27/elon-musk-artificial-intelligence-ai-biggest-existential-threat]

I rabbinsk tradisjon beskrives mennesket ofte som trukket mellom to tilbøyeligheter: yetzer ha-tov, tilbøyeligheten mot det gode, og yetzer ha-ra, tilbøyeligheten mot det onde.

I kabbalistisk og chassidisk tenkning forbindes disse gjerne med spenningen mellom menneskets guddommelige og dyriske sjel. Første Mosebok fremstiller mennesket som både jordisk og guddommelig:

«Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden og blåste livspust inn i dets nesebor. Slik ble mennesket en levende skapning.»
– 1 Mos 2:7

Mennesket er skapt av støv, men bærer samtidig Guds livspust i seg. Kroppen er ikke ond, og det kroppslige står ikke nødvendigvis i motsetning til Gud. Mennesket er skapt som en levende enhet av kropp og sjel.

Yetzer ha-tov trekker oss mot det som går ut over den umiddelbare behovstilfredsstillelsen: mot Gud, ansvar, sannhet og hensynet til andre. Yetzer ha-ra kommer blant annet til uttrykk gjennom trangen til å sette oss selv og våre egne behov i sentrum.

Det er ikke sulten som er ond. Det onde oppstår når jeg betrakter min egen sult som viktigere enn alt annet: «Jeg er sulten, derfor har jeg rett til å ta det som tilhører en annen.» Det er ikke temperamentet som er ondt, men det kan bli destruktivt dersom sinnet gir meg rett til å skade et annet menneske. Heller ikke seksuelt begjær er ondt, men det blir ondt når den andre reduseres til et middel for min egen tilfredsstillelse.

Det gode består derfor ikke i å utslette kroppens behov, men i å innrette hele livet etter Guds vilje slik denne kommer til uttrykk i Toraen. For det jødiske folk skjer dette gjennom den jødiske pakten og dens bud. For menneskeheten som helhet kommer Toraens universelle lære grunnleggende til uttrykk gjennom de syv noahittiske budene og de moralske forpliktelsene som følger av dem.

Det gode fremmer bevisstheten om Gud. Det onde tilslører denne bevisstheten ved å gjøre våre egne ønsker til virkelighetens sentrum.

Kan den onde tilbøyeligheten være god?

Selv om yetzer ha-ra kalles den onde tilbøyeligheten, betyr ikke dette at alle kreftene som er forbundet med den, er onde i seg selv. Tvert imot beskriver en midrash denne tilbøyeligheten som «svært god»:

«‘Se, det var godt’ viser til den gode tilbøyeligheten; ‘og se, det var svært godt’ viser til den onde tilbøyeligheten. Kan den onde tilbøyeligheten virkelig være svært god? Det ville være underlig! Men uten den onde tilbøyeligheten ville ingen bygge et hus, gifte seg eller få barn.»
– Bereshit Rabbah 9:7

Midrashens poeng er ikke at onde handlinger egentlig er gode. Poenget er at mange av kreftene som kan føre til det onde, også er nødvendige for at verden skal bestå.

Uten seksuelt begjær ville mennesker ikke søke sammen og danne familier. Uten sult og materielle behov ville vi ikke bli motivert til å arbeide og sørge for oss selv og andre. Uten ambisjon ville vi kanskje verken bygge hus, skape kunst, utvikle samfunnet eller kjempe mot urettferdighet.

Men de samme kreftene kan også misbrukes. Seksuelt begjær kan bli til utnyttelse. Ønsket om materielle goder kan bli til grådighet og tyveri. Ambisjon kan bli til maktbegjær. Sinne over urett kan selv utvikle seg til hat og urett.

Problemet er derfor ikke at mennesket har sterke drifter. Problemet oppstår når driftene får bestemme sin egen retning uten å bli prøvd mot en høyere moralsk målestokk.

Målet er ikke å utslette yetzer ha-ra, men å underordne og etter hvert forvandle den. Den onde tilbøyelighetens energi skal settes i det godes tjeneste. Mishnah tolker derfor budet om å elske Gud «av hele ditt hjerte» som at mennesket skal tjene Gud med begge sine tilbøyeligheter – både yetzer ha-tov og yetzer ha-ra (Mishnah Berakhot 9:5).

Før og etter kunnskapens tre

Ifølge en innflytelsesrik linje i jødisk fortolkning var Adam og Eva før syndefallet naturlig orientert mot Guds vilje. De manglet ikke forstand eller fri vilje, men forholdet mellom sannhet og løgn, godt og ondt, fremsto klarere for dem.

Maimonides beskriver forandringen etter syndefallet som en overgang fra en virkelighet bestemt av sannhet og løgn til en mer subjektiv virkelighet preget av forestillinger om godt og ondt. I senere kabbalistisk og chassidisk tenkning beskrives dette også som at det gode og det onde ble blandet sammen i menneskets indre.

Etter at mennesket spiste av kunnskapens tre, var ikke det onde lenger bare noe som befant seg utenfor mennesket. Begjæret var blitt internalisert. Mennesket kunne nå ønske det onde og samtidig oppfatte det som godt.

Rabbin­ske kilder er ikke enige om hvilket tre kunnskapens tre var. I Talmud nevnes blant annet vinranken, hveten og fikentreet (Berakhot 40a). En midrash nevner også etrogtreet (Bereshit Rabbah 15:7).

Ifølge en kabbalistisk tradisjon som tilskrives Rabbi Isak Luria, var ikke forbudet mot treet nødvendigvis ment å vare for alltid. Dersom Adam og Eva hadde ventet noen få timer, til sabbaten, ville de ha fått tillatelse til å spise av det.

I denne fortolkningen besto synden ikke i ønsket om frukten som sådan, men i at mennesket grep den på egne premisser og før tiden. Frukten var ikke ond. Begjæret etter den var heller ikke nødvendigvis ondt. Det avgjørende var om begjæret lot seg lede av Guds vilje.

Slik blir fortellingen også en fortelling om utålmodighet. Mennesket vil ikke vente på det gode, men forsøker å gripe det med en gang. Dermed kan selv noe som i utgangspunktet er godt, bli ødeleggende.

Sammenblandingen av godt og ondt

Etter syndefallet eksisterer godt og ondt i en forvirrende sammenblanding. Det kan finnes noe godt i det som hovedsakelig er ondt, og egoistiske motiver kan skjule seg i handlinger som ser gode ut.

Dette gjør den moralske oppgaven vanskelig. Vi kan kalle hevn for rettferdighet, grådighet for ansvarlighet og maktbegjær for ønsket om å gjøre verden bedre. Vi kan også gjøre noe som faktisk er godt, men av egoistiske grunner.

Selv mennesker med gode intensjoner kan derfor gjøre feil, ikke nødvendigvis på grunn av ond vilje, men fordi de mangler innsikt. På samme måte kan mennesker og bevegelser som begår grusomme handlinger, fremstille dem som nødvendige midler i tjenesten for et høyere gode.

Yetzer ha-ra arbeider ikke alltid ved å fortelle oss at vi skal velge det onde. Ofte forsøker den å overbevise oss om at det vi allerede ønsker, også er det rette og gode.

Toraen som livets tre

Det rabbinske svaret på denne forvirringen er studiet og praktiseringen av Tora. Ordet Tora betyr «undervisning» eller «instruksjon». Toraen gir mennesket et ståsted utenfor dets egne skiftende ønsker og lærer oss å skjelne mellom det som bare oppleves som godt, og det som faktisk er godt.

Dette betyr ikke at vi skal mistro kroppen eller undertrykke alle våre ønsker. Toraens oppgave er å gi kroppens krefter en retning. Den lærer oss ikke bare å si nei til begjæret, men også å spørre hva begjærets energi kan brukes til.

Den seksuelle kraften kan tjene kjærligheten og familien. Ambisjonen kan tjene skapelsen og samfunnet. Sinnet kan bli til mot i kampen mot urett. Selv ønsket om materielle goder kan brukes til å skape trygghet, arbeidsplasser og muligheter for å hjelpe andre.

Brukt på feil måte kan yetzer ha-ra føre til ødeleggelse. Brukt på riktig måte kan den samme kraften bidra til å virkeliggjøre det gode.

Kunnskapens tre førte til en sammenblanding av godt og ondt. Toraen beskrives som livets tre fordi den hjelper oss med å skjelne mellom dem på nytt:

«Den er et livets tre for dem som holder fast ved den.»
– Ordspråkene 3:18

Målet er altså ikke å bli mindre menneskelig. Målet er at hele mennesket – både sjelen, kroppen, fornuften, følelsene og begjæret – skal settes i det godes tjeneste.

Nå når den episke filmen om Noah skyller over oss kan det være vel verdt å gjenoppfriske bibelkunnskapen, men denne gangen filtrert gjennom jødisk tradisjon som er opphavet til vår kunnskap om Noah og om syndfloden. Fokuset vil være på det universelle budskapet som denne historien rommer.

«Noah var en rettferdig mann» (1 mos 6:9).

Jødisk tradisjon understreker viktigheten av å være et rettferdig menneske. Det er dette som er det essensielle. Religiøse mennesker kan bli for opphengt i ritualer, de kan tilogmed bli for opphengt i Gud, dette kan virke mot sin hensikt da det kan bidra til å ta fokus bort fra det som er vår felles universelle forpliktelse, å være rettferdige mennesker.

Jødedom, som ikke har noe munkevesen, fremhever at det er ikke meningen at vi skal utelukkende vie oss til det åndelige. Oppgaven vår er ikke først og fremst å komme oss til himmelen, men istedet å bringe himmelen til jorden. Fokuset vårt må være her og nå. Hensikten vår er å vie oss til den vanskelige oppgaven det er å gjøre våre samfunn rettferdige. Gjennom å etterstrebe å gjøre seg selv til et rettferdig menneske bidrar en til å gjøre samfunnet mer rettferdig.

Jødisk tradisjon lærer dermed at det er ikke nødvendig å tilhøre en bestemt religion for å ha en forbindelse til Gud, for å bli «frelst». Det er ikke engang nødvendig å være jødisk. «Alle mennesker som er rettferdig gjør seg fortjent til en andel i den kommende verden» (Sanhedrin 105a). Noah ble reddet fra syndfloden, ikke fordi han tilhørte en bestemt religion, men fordi han var et rettferdig menneske.

«Gud så jorden, og se, den var blitt ødelagt» (1 mos 6:12).

Hvorfor iverksatte Gud syndfloden? Det var ikke fordi at menneskene ikke trodde på Gud, eller at de ikke oppførte seg religiøse nok. Men fordi de oppførte seg som urettferdige mennesker. Motsatt av det som er hensikten. De brøt de grunnleggende husreglene.

En naturlig konsekvens av menneskenes urettferdige oppførsel var at «Hele jorden var fylt av vold» (1. mos 6:11). Det hebraiske ordet for vold, hamas, betegner også mord, ran, undertrykkelse og generell umoralsk oppførsel.

Menneskene synd var at de begikk overgrep mot hverandre og mot naturen, med det resultat at hele den sosiale strukturen kollapset. I stedet for sosial rettferdighet så var det rå makt og lovløshet som regjerte. Selv uten Gud’s inngripen så lærer de jødiske lærde at menneskene, grunnet sin oppførsel, var på stø kurs mot sin egen selvutslettelse. Dette kan også leses ut ifra originalteksten. «Gud så jorden, og se, den var blitt ødelagt» (1 mos 6:12).

Denne situasjonsbeskrivelsen er ikke helt ulik FN’s siste klimarapport. («FN la fram dyster klimarapport» VG. 31.03.14) Det advares tilogmed om at klimaendringene vil kunne skape storflom. Det finnes heller ikke mangel på de som hevder at menneskeheten som sådann står i fare for å utrydde seg selv. Om ikke gjennom klimaendringer, så gjennom global finansiell kollaps, matvaremangel, sosial uro, sivilasjonenes sammenstøt, god gammeldags krigføring ispedd terrorisme og nyere tiders masseødeleggelsesvåpen. Scenarioene er mange. Det finnes iallefall ikke mangel på våpenkapasitet, og den blodige krigen i Syria viser oss at det heller ikke er mangel på bestialitet og vilje til å drepe mennesker. Den voksende konflikten mellom Russland og Vesten viser oss også hvor skjør verdensfreden er.

Sett i lys av ovenstående så kan vi bedre forstå hvorledes Gud’s handling på Noah’s tid var et helt nødvendig krisetiltak. Dersom Gud hadde latt være å gjøre noe, så ville menneskene klart å utslette seg selv og alt liv. Da ville ingenting vært tilbake. Gjennom Gud’s handling, som slik sett var en barmhjertig handling, så fikk menneskeheten en ny sjanse.

Hva er et rettferdig menneske?

«Noah var en rettferdig mann». Men, hvilke kriterier er det som definerer om noen er rettferdig eller ikke? Ifølge tradisjonell jødisk lære så er oppskriften på å være et rettferdig menneske å følge de Syv Noahittiske Lovene. Dette er syv universelle lovkategorier som først ble gitt til Adam, men som er kjent under Noah sitt navn siden disse lovene ble på nytt gitt til Noah og hans etterkommere etter syndfloden. «Og Gud sa til Noah, og til hans sønner sammen med ham, ‘Nå vil jeg opprette Min pakt med dere og etterkommerne deres’» (1 Mos 9:8-9).

Den innflytelsesrike jødiske rabbineren Moses ben Maimonides (1135-1204) presiserer,

Alle som forplikter seg til å oppfylle disse syv lovene og som er presise i sin overholdelse av dem regnes som en av ‘de rettferdige blant nasjonene’ og gjør seg fortjent til en andel i den kommende verden. Mishneh Torah, Hilchot Melachim 8:11

De syv lovene er: 1) forbud mot å dyrke falske guder, 2) forbud mot å forbanne Gud, 3) forbud mot å myrde, 4) forbud mot seksuell umoral, 5) forbud mot tyveri, 6) påbud om å etablere rettsinstanser, 7) forbud mot å spise kjøtt fra et dyr mens det ennå lever (dyremishandling).

Et rettferdig menneske er følgelig; en som ikke dyrker avguder, ikke forbanner Gud, ikke myrder, ikke stjeler, ikke er seksuellt umoralsk, ikke mishandler dyr og som bidrar til at disse lovene overholdes.

Jødisk tradisjon regner de Noahittiske Lovene som bindende for alle mennesker i kraft av at de senere ble en integrert del av Torahen. Dette skjedde når de ble gjentatt av Gud når Han talte til Israelittene på Sinai. Tradisjonell jødedom lærer videre at Den Muntlige Torahen inneholder detaljene til disse lovene og kunnskap om hvordan de identifiseres.

Torahen består således av to pakter mellom Gud og menneskene. En universell pakt som gjelder for alle Noah’s etterkommere og en særskilt nasjonal pakt som gjelder for alle jøder (Israel’s etterkommere) i deres rolle som Torahens forvaltere og formidlere. «For dere skal være en nasjon av prester» (2 mos 19:6).

Overholdelse av disse lovene er ment som et vern mot at menneskeheten aldri mere vil forfalle til det lavnivået som regjerte i forkant av syndfloden, som et naturlig resultat av at lovene ikke ble overholdt. På et individullt nivå vil overholdelse av disse lovene raffinere den enkeltes personlighet og bidra til å etablere en forbindelse til Gud.

Historien om Noah gir oss således oppskriften på hvordan vi kan redde verden og entre den messianske tidsalder. Ifølge jødisk tradisjon vil overholdelse av de Syv Noahittiske Lovene sikre oss stabile rettferdige samfunn, hvor ingen stjeler, ingen myrder, etc. Slike samfunn vil som en naturlig konsekvens bane vei for global verdensfred. «I den era vil det være hverken sult eller krig, misunnelse eller konkurranse, for alt som er godt vil finnes i overflod, og alle gleder vil være like tilgjengelig som støv» (Mishneh Torah, Hilchot Melachim 12:5).

Denne teksten ble publisert som en kronikk i Bergens Tidende 6. april 2014 under tittelen «Det rettferdige mennesket«

Tradisjonell jødedom lærer at «alle rettferdige mennesker har en andel i den-kommende-verden» (Sanhedrin 105a).

Spørsmålet som da melder seg er; «Men, hva er et rettferdig menneske?» Er det opp til enhver å selv bestemme hvem som er rettferdig og hvem som ikke er rettferdig? Hvordan kan vi vite hvem som er rettferdig? Hvilke kriterier er det som gjelder?

Det er rimelig å anta at den samme tradisjonen som lærer oss ovennevnte informasjon, at den også inneholder en definisjon om hvilke kriterier som gjelder for å regnes som et rettferdig menneske.

En slik definisjon presenteres av den innflytelsesrike jødiske rabbineren Moses ben Maimonides (1135-1204). I Mishneh Torah som er Maimonides’ kodifisering av lovene i Talmud, presiserer han,

Alle som forplikter seg til å oppfylle disse syv budene og som er presis i sin overholdelse av dem regnes som en av ‘de rettferdige blant nasjonene’ og gjør seg fortjent til en andel i den kommende verden. Hilchot Melachim 8:11

De syv budene som det her refereres til er de Syv Noahittiske Lovene. I Mishneh Torah, Hilchot Melachim 9:1 nummereres disse på følgende måte,

1) forbudet mot å dyrke falske guder

2) forbudet mot å forbanne Gud

3) forbudet mot å myrde

4) forbudet mot incest og utroskap

5) forbudet mot tyveri

6) påbudet om å etablere domsstoler og rettsinstanser

7) Forbudet mot å spise kjøtt fra et dyr mens det ennå lever

De Syv Noahittiske Lovene, sheva mitzvot benei Noach, er også omtalt som de Syv Universelle Lovene. De har sitt fundament i pakten som Gud først innstiftet med Adam (1 mos 2:16) og som ble inngått på nytt etter syndfloden med Noah og hans etterkommere:

Og Gud sa til Noah, og til hans sønner sammen med ham, ‘Nå vil jeg opprette Min pakt med dere og etterkommerne deres’ (1 Mos 9:8-9)

De Noahittiske Lovene regnes som bindende for alle mennesker i kraft av at de senere ble en integrert del av Torahen. Dette skjedde når de ble gjentatt av Gud når Han talte til Israelittene på Sinai. Tradisjonell jødedom lærer at Den Muntlige Torahen inneholder detaljene til disse lovene og kunnskap om hvordan de identifiseres.

Torahen består således av to pakter mellom Gud og menneskene. En universell pakt som gjelder for alle ikke-jøder (i.e. Noah’s etterkommere) og en nasjonal pakt som gjelder for alle jøder (i.e. Israels etterkommere) i deres rolle som Torahens forvaltere og formidlere. Den jødiske rollen bidrar dermed til å sikre at alle mennesker har pålitelig tilgang til Torahens lære slik den gjelder for den enkelte, enten som en benei Noach (‘etterkommer av Noah’) eller som en benei Yisrael (‘etterkommer av [patriarken] Israel’). Den jødiske rollen sikrer på denne måten vår tilgang til presise definisjoner. Eksempelvis, en presis definisjon av hva som er et rettferdig menneske.

Vi kan nå derfor vende tilbake til vår definisjon: 

Et rettferdig menneske er en som ikke dyrker avguder, som ikke forbanner Gud, ikke myrder, ikke bedriver seksuell umoral, ikke stjeler, som bidrar til at lov og orden blir opprettholdt, og som ikke mishandler dyr.

Dermed har vi gjort et viktig skritt nærmere en definisjon av hva som er et rettferdig menneske. Og det er en definisjon som bidrar til en viktig avgrensning og konkretisering av et stort og ofte udefinert spørsmål.

Men selvsagt, det stopper ikke der. Ovennevnte definisjon tvinger frem minst syv nye spørsmål som vi trenger å besvare;

Hva er en falsk gud? Hva betyr det å forbanne Gud? Hva definerer å myrde? Hva definerer incest og utroskap? Hva definerer tyveri? Hva menes med å etablere domstoler og rettsinstanser? Hva menes med å spise kjøtt fra et dyr mens det ennå lever?

Det presiseres i Talmud (Sanhedrin 74b) og annen rabbinsk litteratur at «de syv lovene er generelle kategorier, men de har mange detaljer» (Sefer HaChinuch, Mitzvah 416). I alle sine detaljer omfatter de Syv Noahittiske Lovene alle aspekter vedrørende det å leve et liv i overensstemmelse med Gud’s vilje for menneskene.

Kun gjennom å studere de Syv Noahittiske Lovene i overensstemmelse med Torahens lære slik den gjelder for Noah’s etterkommere (i.e. alle ikke-jøder) får vi tilgang til detaljert innsikt i hva det er som definerer et rettferdig menneske.

En ikke-jøde som studerer Torahen [i.e. de Syv Noahittiske Lovene] er som en høyesteprest. (Baba Kamma 38a; Sanhedrin 59a)

Dette betyr at alle ikke-jøder kan legitimt henvende seg til den jødiske tradisjonen og dens lærere (i.e. rabbinerne) for å få innsikt i sine forpliktelser ovenfor Gud og sine medmennesker for således kunne bli et rettferdig menneske gjennom å studere og overholde Torahens universelle lære.