Maimonides (Rabbi Moshe ben Maimon, 1138–1204), også kjent som Rambam, samler den mest innflytelsesrike middelalderske fremstillingen av de noahittiske lovene i Mishneh Torah, særlig i Hilkhot Melakhim uMilchamot – «Lovene om konger og kriger». To avsnitt er grunnleggende: 9:1 beskriver hvordan budene ble gitt til Adam og Noah, mens 8:11 forklarer hva det innebærer å motta dem som guddommelige bud.
Oversettelsene nedenfor er gjort fra den hebraiske teksten. Lenker til Sefaria og Chabad gir tilgang til hebraisk og engelsk tekst side om side.
Hilkhot Melakhim 9:1: Fra Adam til Moses
Det første mennesket, Adam, ble pålagt seks bud: forbudet mot avgudsdyrkelse, forbudet mot å forbanne Guds navn, forbudet mot blodsutgytelse, forbudet mot forbudte seksuelle forbindelser, forbudet mot tyveri og budet om rettsordninger.
Selv om alle disse budene er en overlevering vi har mottatt fra Moses, vår lærer, og fornuften heller mot dem, fremgår det av Toraens ord at Adam ble pålagt dem.
Til Noah ble forbudet mot å spise en del av et levende dyr lagt til, som det er sagt: «Men kjøtt med dets liv, dets blod, skal dere ikke spise» (1 Mos 9:4). Dermed ble det syv bud.
Slik forholdt det seg i hele verden frem til Abraham. Da Abraham kom, ble han i tillegg pålagt omskjærelsen, og han innførte morgenbønnen. Isak skilte ut tiende og føyde til en bønn ved dagens slutt. Jakob føyde til forbudet mot isjiasnerven og innførte kveldsbønnen. I Egypt ble Amram pålagt ytterligere bud, inntil Moses, vår lærer, kom og Toraen ble fullført gjennom ham.
Les Hilkhot Melakhim 9:1 hos Sefaria · Les kapittel 9 hos Chabad
Hva 9:1 tydeliggjør
Maimonides fremstiller ikke de syv lovene som en sen ordning som først oppstår ved Sinai. Seks bud går tilbake til Adam, og det syvende blir gitt til Noah. Lovene går dermed forut for Sinai og gjelder menneskeheten som helhet.
Samtidig understreker han at kunnskapen om disse budene er overlevert gjennom Moses og Toraen. Teksten holder derfor sammen to perspektiver: Budene er gitt til menneskeheten fra dens begynnelse, men deres autoritative overlevering inngår i Toraen som ble gitt til Israel.
Hilkhot Melakhim 8:11: Verdens rettferdige
Enhver som tar imot de syv budene og er nøye med å følge dem, hører til de fromme blant verdens folk og har en andel i den kommende verden.
Dette gjelder når personen tar imot dem og følger dem fordi Den hellige, velsignet være Han, har befalt dem i Toraen og gjennom Moses, vår lærer, gjort kjent for oss at Noahs etterkommere tidligere ble pålagt dem.
Men dersom personen følger dem ut fra en fornuftsmessig overbevisning, er han ikke en ger toshav og hører heller ikke til de fromme blant verdens folk – og, etter den vanlige trykte teksten, heller ikke til deres vise.
Les Hilkhot Melakhim 8:11 hos Sefaria · Les kapittel 8 hos Chabad
Budene som åpenbaring – ikke bare fornuft
Maimonides avviser ikke at fornuften kan føre mennesker til mange av de samme moralske konklusjonene. I 9:1 sier han uttrykkelig at fornuften heller mot de seks budene som ble gitt til Adam. I 8:11 trekker han likevel et skille mellom å følge budene fordi de virker fornuftige, og å ta imot dem som bud fra Gud.
Uttrykket ḥasidei umot ha-olam kan oversettes som «de fromme blant verdens folk» og gjengis ofte som «verdens rettferdige». Hos Maimonides betegner det her mennesker som mottar de syv budene som guddommelige bud og er nøye med å følge dem.
Ger toshav er samtidig en mer avgrenset juridisk status. Den forutsetter en formell mottakelse av budene for en jødisk domstol og bør derfor ikke uten videre brukes som et synonym for enhver noahide. Maimonides’ hovedutsagn om verdens rettferdige i 8:11 er ikke begrenset til denne formelle statusen.
En viktig tekstvariant
Avslutningen av 8:11 finnes i to varianter. Den vanlige trykte teksten, som ligger til grunn for oversettelsen ovenfor, sier at den som følger budene bare ut fra fornuften, «heller ikke» hører til de vise blant verdens folk. I jemenittiske manuskripter står det derimot «men hører til deres vise».
Forskjellen er vesentlig. Den jemenittiske lesningen anerkjenner et menneske som følger budene av fornuftsmessig overbevisning som vis, men ikke som en av ḥasidei umot ha-olam i den særskilte betydningen Maimonides bruker her. Chabads engelske utgave gjengir den vanlige trykte teksten, men gjør uttrykkelig oppmerksom på den jemenittiske varianten i note 72.
De to avsnittene lest sammen
Hilkhot Melakhim 9:1 forklarer hvor budene kommer fra. Hilkhot Melakhim 8:11 forklarer hvordan de mottas. Sammen beskriver de noahittiske lovene som menneskehetens tidlige bud, bevart og bekreftet i Toraen, og som en vei der mennesker fra alle folk kan leve rett overfor Gud, medmennesker og skaperverket.
Noahs 7 Lover 