Noahs 7 Lover

Hvem er Herrens lidende tjener i Jesaja 52–53?

Spalten «Når teksten gir mening»

Hva er den kristne påstanden?

I kristendommen leses Herrens lidende tjener i Jesaja 52,13–53,12 som en profeti om Jesus. Ifølge denne lesningen er tjeneren én person som lider og dør for andres synder, og som deretter blir opphøyd.

Hva er den jødiske lesningen?

Herrens lidende tjener i Jesaja 53 er Israel. Profeten har allerede sagt det mange ganger i kapitlene før, og teksten selv viser det når man leser den i sammenheng. Det er også slik de klassiske jødiske kommentatorene leser den. Nedenfor ser vi på det steg for steg, og du kan selv slå opp hvert vers.

(Alle bibelsitater er egne oversettelser fra hebraisk. Kapittel 53 begynner egentlig i 52,13.)

Hva sier Jesaja selv om hvem tjeneren er?

1. Profeten kaller Israel «Min tjener», gang på gang

Fra kapittel 41 og utover gir Jesaja tjeneren et navn. Han gjør det ikke én gang, men igjen og igjen:

  • «Men du, Israel, Min tjener, Jakob, som Jeg har utvalgt, Abrahams, Min venns, ætt … Jeg sa til deg: Du er Min tjener, Jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg» (41,8–9).
  • «Hør nå, Jakob, Min tjener, og Israel, som Jeg har utvalgt … Frykt ikke, Min tjener Jakob» (44,1–2).
  • «Husk dette, Jakob, og Israel, for du er Min tjener. Jeg har formet deg, du er Min tjener, Israel» (44,21).
  • «For Min tjener Jakobs skyld, og for Israel, Min utvalgte» (45,4).
  • «Si: Herren har løst ut Sin tjener Jakob!» (48,20).
  • «Han sa til meg: Du er Min tjener, Israel, som Jeg vil vise Min herlighet gjennom» (49,3).

Når den samme boken i 52,13 sier «Se, Min tjener skal lykkes», har leseren allerede fått vite flere ganger hvem «Min tjener» er.

2. Et folk omtales som én person

Tjeneren er «han», i entall. Det er helt vanlig i Bibelen når det gjelder et folk. Allerede i 2 Mosebok 4,22 sier Gud: «Israel er Min sønn, Min førstefødte.» Jesaja gjør det samme hele veien: «Frykt ikke, du makk Jakob, du lille flokk Israel» (41,14). I versene over står «du» i entall, selv om det er hele folket som blir tiltalt. Rett etter kapittel 53 blir folket og byen omtalt som en kvinne: «Juble, du barnløse, du som ikke har født … for den forlatte skal få flere barn enn hun som har mann» (54,1). Et folk som «han», «du» eller «hun» er altså ordinært bibelspråk.

3. Hvem er «vi» i Jesaja 53, og hva kommer før og etter?

Les avsnittet som én helhet:

  • Før (52,1–12): Sion og Jerusalem blir kalt til å våkne, «for Herren har trøstet Sitt folk, Han har løst ut Jerusalem» (52,9).
  • 52,13–15: Gud presenterer «Min tjener». Han skal bli opphøyd, og «mange folk» og «konger» skal bli målløse, «for det som ikke var fortalt dem, får de se».
  • 53,1–9: Nå taler et «vi»: «Hvem trodde det vi fikk høre?» Det naturlige er at dette er de samme folkene og kongene som nettopp er blitt forbløffet. De innrømmer at de tok feil om tjeneren: «Vi regnet ham ikke for noe» (53,3).
  • Etter (54,1 og videre): Teksten går rett over til Sion og Israel igjen, med trøst og løfter.

Kapittelinndelingen er kommet inn i bibeltekstene først i middelalderen. I den hebraiske teksten går 52,13–53,12 rett videre til 54,1.

4. Kongene og folkene: Jesaja har sagt det samme før

Sammenlign 52,15 med 49,7. Der sier Herren til Israel, med nesten de samme ordene:

«Så sier Herren, Israels gjenløser, hans Hellige, til den som er dypt foraktet, avskydd av folket, en tjener for herskere: Konger skal se det og reise seg, fyrster skal bøye seg …» (49,7)

Begge steder er tjeneren foraktet (bezoh i 49,7 og nivzeh i 53,3, av samme rot), og begge steder er det konger som får se ham opphøyd. Jesaja 49,7 er uttrykkelig adressert til Israel, og 52,13–15 tar opp den samme tanken.

5. Detaljer i teksten som passer med et folk

  • «Plagen kom over dem» (53,8). Se neste avsnitt.
  • «Han skal se etterkommere og leve lenge» (53,10). Løftet passer naturlig for et folk som skal overleve og bli tallrikt. Jesaja bruker det samme bildet om folket i 65,22: «Som treets dager skal Mitt folks dager være.»
  • «Han ble skåret av fra de levendes land» (53,8) passer godt med et folk i eksil, borte fra landet sitt.

Står det «han» eller «dem» i Jesaja 53,8?

Slutten av 53,8 lyder slik på hebraisk:

מִפֶּשַׁע עַמִּי נֶגַע לָמוֹ
mi-pesha’ ammi nega’ lamo

Ord for ord betyr det: «for overtredelsen til mitt folk – plage – til dem». I vår oversettelse blir det «for mitt folks overtredelse kom plagen over dem».

Lamo er en flertallsform. Ordet forekommer 55 ganger i Den hebraiske bibelen (vår opptelling i den masoretiske teksten på Sefaria). Som regel betyr det tydelig «til dem» eller «for dem»:

  • «Herren spotter dem [lamo]» (Sal 2,4). Det er kongene og fyrstene fra vers 2 som blir spottet.
  • «Deres egen arm hjalp dem [lamo] ikke» (Sal 44,4).
  • «Vann fra klippen lot Han renne for dem [lamo]» (Jes 48,21). Dette står noen få kapitler tidligere, om Israel i ørkenen.

Noen få steder er det diskutert om lamo kan stå for entall. Det mest kjente er Jes 44,15, om mannen som lager et gudebilde «og bøyer seg for det [lamo]». Radak skriver der at lamo enten betyr «til ham/det» eller har sin vanlige betydning og viser til gudebildene i flertall. Slike steder er likevel unntak. Den vanlige betydningen er «til dem». Ibn Ezra slår fast i kommentaren til 1 Mos 9,26 at lamo betyr det samme som lahem, «til dem».

I 53,8 passer flertallet med sammenhengen. Det er folkene som taler, og de sier at plagen kom over «dem», altså Israel. Ibn Ezra skriver om dette verset at plagene kom over dem, og at lamo betyr lahem, «til dem, det vil si israelittene». Radak sier det samme: Hvert folk skal si at det var for dets egen overtredelse at plagen kom over «dem».

Mange oversettelser gjengir flertallsformen som entall. Tre eksempler:

  • Bibelen (2001-utgaven): «… måtte dø for sitt folks overtredelse.»
  • Bibel 2011: «… fordi mitt folks lovbrudd rammet ham»
  • King James Version (1611): «for the transgression of my people was he stricken»

Den hebraiske teksten har lamo, «til dem». Leser man ordet slik det står, peker også dette verset mot folket.

Hva sier Rashi og de jødiske kommentatorene om Jesaja 53?

De klassiske jødiske kommentatorene leser teksten på samme måte som vi har gjort over:

  • Rashi (1040–1105) sier om 52,13: «Se, ved dagenes ende skal Min tjener Jakob», det vil si de rettferdige i folket, «ha fremgang». I kommentaren til 53,3 forklarer han at det er «profetens vane» å omtale hele Israel som én mann, og nevner 44,1–2. «Vi» i kapittel 53 er folkeslagene, som ved tidenes ende innser at de tok feil om Israel.
  • Ibn Ezra (1089–1164) forstår «Min tjener» som Israel i eksil. Han begrunner det med sammenhengen: Avsnittet står mellom trøsteord til Israel, og det følges av «Juble, du barnløse», som også er rettet til Israel. Han skriver også at lamo i 53,8 betyr «til dem», altså til israelittene (se over).
  • Radak (David Kimchi, ca. 1160–1235) sier rett ut: «Denne profetien er sagt om Israels eksil.» Han viser til 41,8: «Men du, Israel, Min tjener.» For Radak er sykdommen og smerten i 53,3 «eksilets lidelse», og ordene i 53,4–6 er det folkene selv sier når de ser Israel reist opp igjen. «Etterkommere» og «lange dager» i 53,10 knytter han til løftene om at folket skal bli tallrikt (Sak 10,8) og leve lenge (Jes 65,22).
  • Abarbanel (1437–1508) tar i hovedforklaringen sin teksten vers for vers om Israel.
  • Metzudat David (1700-tallet) sier kort om 52,13: «Min tjener Israel», omtalt i entall, «slik Skriften gjør mange steder».

Hvorfor er Jesaja 53 så forbløffende når tjeneren er Israel?

I kristendommen regnes Jesaja 53 som en av de viktigste profetiene om Jesus. Leser vi derimot avsnittet i sin egen sammenheng, fra 52,13 til 54, er det tydelig at Herrens lidende tjener er Israel. Lest slik får hele avsnittet større mening og blir enda mer forbløffende som profeti om Israels plass i verden.

Tenk på hva det jødiske folket har gjennomgått. De har vært «foraktet og forlatt av mennesker» (53,3) og sett på som et folk Gud har forkastet. De har vært utsatt for pogromer, forfølgelse og Holocaust, der seks millioner jøder ble drept. I nesten to tusen år har de levd i eksil, spredt blant folkene og ofte gitt skylden for andres ulykker. Likevel gikk de ikke under. I 1948 ble staten Israel opprettet, og folket var tilbake i landet Gud lovet dem. I dag er Israel et land som blomstrer innen forskning, teknologi, medisin og landbruk. Ørkenen er gjort fruktbar, og hebraisk er igjen et levende språk. Det har skjedd til tross for kriger, isolasjon og sterk motstand fra omverdenen.

Dette er nettopp det Jesaja lar folkene si. Kongene «lukker munnen» (52,15), og nasjonene spør: «Hvem trodde det vi fikk høre?» (53,1). Forbløffelsen tilhører dem som en gang så ned på tjeneren, og som til slutt forstår at han de foraktet, var Herrens tjener hele tiden. Det er Israel som blir «opphøyd og løftet høyt» (52,13).

Oppsummering

Hvem er tjeneren i Jesaja 53?
Israel. Jesaja kaller Israel og Jakob «Min tjener» mange ganger i kapitlene før, for eksempel i 41,8, 44,1 og 49,3. Rashi, Ibn Ezra og Radak leser kapittel 53 på samme måte.

Hvem er «vi» i Jesaja 53?
Folkeslagene og kongene fra 52,15. De ser at Israel blir opphøyd, og innrømmer at de tok feil om ham.

Hvorfor står det «han» om et helt folk?
Bibelen omtaler ofte Israel som én person, for eksempel «Israel er Min sønn, Min førstefødte» (2 Mos 4,22) og «du makk Jakob» (Jes 41,14).

Betyr lamo «ham» eller «dem»?
Lamo er en flertallsform og betyr normalt «til dem». Ordet forekommer 55 ganger, og bare noen få steder, som Jes 44,15, er det diskutert som mulig entall. Ibn Ezra og Radak leser det i Jes 53,8 som «til dem», altså Israel.

Kilder

Alle lenker er kontrollert på Sefaria 1. oktober 2026.

Oversettelser som er sitert: Bibelen (2001-utgaven). Bibel 2011: bibel.no, Jes 53. King James Version (fri for opphavsrett).

Bibeltekster:

Kommentarer:

Les også