Kilde: Moreh nevukhim, del 1, kapittel 7 (Sefaria; engelsk oversettelse Friedländer 1903, hebraisk Makbili-utgave). Oppsummeringen er på norsk og følger kapitlets argumentasjon.
Verbet yalad: flere betydninger
Maimonides tar for seg det hebraiske verbet yalad. Den første og velkjente betydningen er å føde: «og de føder ham sønner» (5. Mosebok 21,15). Deretter brukes ordet overført om skapelsen av ting i naturen, som når salmisten sier at fjellene ble «født» (Salme 90,2). Det brukes også om det jorden lar vokse fram, som om det var en fødsel (Jesaja 55,10), og om det som skjer i tidens gang, som når det heter at man ikke vet hva en dag kan «føde» (Ordspråkene 27,1).
En annen overført bruk gjelder tanker, ideer og oppfatninger som følger av dem. Det heter at noen «fødte» løgn (Salme 7,15), og om dem som finner behag i «barn av fremmede» (Jesaja 2,6) forklarer Maimonides at det handler om å glede seg over fremmede oppfatninger. Jonatan ben Uzziel gjengir stedet slik at de følger andre folks skikker.
Læreren som «far»
Den som har undervist en annen og utdypet hans kunnskap, kan på samme måte regnes som «far» til den som er blitt undervist, fordi han er opphavet til den kunnskapen. Derfor kalles profetenes elever «profetenes sønner». Maimonides sier at han skal komme tilbake til dette når han behandler flertydigheten i ordet ben («sønn»).
Adam, Set og den sanne menneskeformen
I denne overførte betydningen brukes yalad når det står om Adam: «Og Adam levde hundre og tretti år, og han avlet i sin likhet, etter sitt bilde» (1. Mosebok 5,3). Betydningen av Adams «form» og «likhet» er allerede forklart i kapittel 1: det er den intellektuelle erkjennelsen, menneskets spesifikke form.
De sønnene Adam fikk før den tid, sier Maimonides, hadde ikke oppnådd den sanne menneskelige formen. Set, derimot, ble undervist, opplyst og ført fram til menneskelig fullkommenhet, og derfor kunne det rettelig sies at Adam avlet en sønn i sin likhet og etter sitt bilde. Den som mangler denne formen, er ifølge Maimonides ikke menneske i egentlig forstand, men et dyr i menneskelig skikkelse. Likevel har et slikt vesen evnen til å volde skade på en måte andre dyr ikke har: forstanden, som skulle brukes til å nå fullkommenhet, brukes i stedet til list og ondskap. Slik var tilstanden til dem som ble født før Set.
Midrasjen sier at i de hundre og tretti årene da Adam sto under irettesettelse, avlet han «ånder», det vil si demoner; da han igjen sto i Guds gunst, avlet han i sin likhet, etter sitt bilde. Det er denne meningen Maimonides leser ut av 1. Mosebok 5,3.
Relevans for troen på én Gud og for noahider
Kapitlet binder sammen språklæren om yalad med læren om mennesket i Guds bilde. Å «føde» i Toraen kan bety mer enn biologisk fødsel: det kan også bety å skape, å få noe til å skje, og å overføre kunnskap. Det avgjørende for å være menneske i egentlig forstand er ifølge Maimonides den intellektuelle formen, ikke bare den ytre skikkelsen. For noahider, som bekjenner én Gud og avviser avgudsdyrkelse, er dette en påminnelse om menneskets oppgave: forstanden er gitt for erkjennelse og rett liv, ikke for å etterligne mennesket utvendig mens man bruker evnene til skade. Den som vil leve i troen på én Gud, gjør klokt i å skille mellom ytre likhet og den sanne menneskeformen.
← Forrige kapittel: Kapittel 6: Ish og ishshah: mann og kvinne
