Er Gud i «Det gamle testamentet» virkelig så brutal?

«Gud er så brutal i Det gamle testamentet.»

Det er en påstand man av og til hører i kristne sammenhenger. Den følges gjerne av en forestilling om at vi først i Det nye testamentet møter en Gud preget av kjærlighet, nåde og tilgivelse.

Men leser vi Den hebraiske bibelen, blir dette skillet vanskelig å opprettholde. Her møter vi en Gud som viser omsorg for sårbare, gir skyldige mulighet til å begynne på nytt og vil skåne mennesker som profeten selv har vanskelig for å unne nåde.

Det finnes krevende tekster om dom og vold. Samtidig er barmhjertigheten en gjennomgående del av hvordan Gud beskrives, og av hvordan mennesket blir bedt om å leve.

Hvordan beskriver Gud seg selv?

Et naturlig sted å begynne er når Gud åpenbarer sitt navn og sine egenskaper for Moses:

«Herren, Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet.»

Dette står i 2. Mosebok 34,6 ^[1].

Ordene kommer etter fortellingen om gullkalven. Folket har brutt pakten, og likevel åpnes det en vei videre. Nettopp i en fortelling om menneskelig svik beskrives Gud som barmhjertig, tålmodig og villig til å tilgi.

Rashi forklarer uttrykket «sen til vrede» med at Gud utsetter straffen for å gi mennesket anledning til å vende om. Barmhjertigheten viser seg som tålmodighet med den som har gjort galt. ^[2]

Det neste verset taler også om skyld og straff. Teksten holder dermed tilgivelse og ansvar sammen. Men å beskrive denne Gud bare som brutal, overser det Gud uttrykkelig lar Moses få vite om ham.

Gud ønsker at den skyldige skal leve

Hos Esekiel spør Gud om han ønsker den ondes død. Svaret er at han ønsker at den onde skal vende om og leve.

Avsnittet er konkret: Den som slutter med urett og begynner å gjøre det som er rett, kan få en ny begynnelse. Tidligere overtredelser skal ikke huskes mot den som vender om (Esekiel 18,21–23 ^[3]).

Her er mennesket ansvarlig for sine handlinger, men det er også i stand til å forandre seg. Gud vil at denne muligheten skal brukes.

Det er vanskelig å forene dette med forestillingen om en Gud som først og fremst ønsker å straffe.

Jona: Når mennesket har vanskeligere for å vise nåde enn Gud

Jonas bok er et særlig tydelig eksempel.

Gud sender Jona til Ninive for å advare byen. Når innbyggerne vender om fra sin onde vei, lar Gud den varslede ødeleggelsen utebli (Jona 3,8–10 ^[4]).

Jona reagerer med sinne. I sin bønn sier han at han visste at Gud var nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn. Dette oppgir han som grunnen til at han forsøkte å flykte fra oppdraget.

Fortellingen utfordrer dermed forestillingen om den ubarmhjertige Gud. Her er det profeten som må lære å forstå Guds omsorg.

Boken avsluttes med at Gud spør om han ikke skulle ha medynk med den store byen, med alle menneskene og dyrene der (Jona 4,1–11 ^[5]).

Ninive er en by utenfor Israel. Guds omsorg rekker også dit.

Guds storhet viser seg i omsorgen for sårbare

I 5. Mosebok beskrives Gud som stor og mektig. Umiddelbart etterpå får vi høre at han sikrer den foreldreløse og enken deres rett, og elsker den fremmede og gir ham mat og klær.

Så følger oppfordringen til Israel om selv å elske den fremmede (5. Mosebok 10,17–19 ^[6]).

Denne sammenstillingen er talende. Guds makt knyttes til omsorg for mennesker med liten makt. Hans kjærlighet skal få praktiske følger i menneskenes behandling av hverandre.

Mat. Klær. Rettferdighet. Beskyttelse mot å bli utnyttet.

Dette hører med til det gudsbildet Den hebraiske bibelen formidler.

Også nestekjærlighetsbudet står direkte i Toraen: «Du skal elske din neste som deg selv» (3. Mosebok 19,18 ^[7]). Dette grunnleggende etiske prinsippet er nært beslektet med den gylne regel om å behandle andre slik vi selv ønsker å bli behandlet. Når Jesus fremhever nestekjærlighetsbudet, siterer han Den hebraiske bibelen (Matteus 22,39 ^[8]). Kjærligheten til vår neste er altså allerede uttrykkelig påbudt i det kristne kaller «Det gamle testamentet».

Også fienden skal få hjelp

Omsorgen stanser heller ikke ved dem vi liker.

I Toraen får israelitten beskjed om å føre tilbake et bortkommet dyr som tilhører fienden. Ser han eselet til en han hater ligge under byrden sin, skal han hjelpe (2. Mosebok 23,4–5 ^[9]).

I Ordspråkene blir leseren bedt om å gi fienden mat når han er sulten, og vann når han er tørst. Når Paulus gjentar denne oppfordringen i Romerbrevet, siterer han nettopp denne teksten (Ordspråkene 25,21–22; Romerne 12,20 ^[10]).

Her ser vi en konkret forbindelse mellom en kristen formaning om godhet og dens kilde i Den hebraiske bibelen.

Hvordan skal de harde tekstene forstås?

For å forstå tekstene som oppleves som brutale, må vi også spørre hvordan de blir lest i jødisk tradisjon. Flere kjente eksempler får da en annen betydning enn den de gjerne tillegges.

«Øye for øye» handler i rabbinsk rett om erstatning. Talmud drøfter uttrykket som økonomisk kompensasjon for personskade. Den som skader en annen, kan bli ansvarlig for selve skaden, smerte, behandling, tapt arbeidsinntekt og krenkelse. Poenget i denne rettstradisjonen er å ivareta den skadelidte gjennom et rettslig oppgjør (Bava Kamma 83b ^[11]).

Krigslovene leses sammen med krav om å søke en fredelig løsning. Maimonides innleder sin fremstilling med at en fiende skal tilbys fred før krig, også når krigen regnes som påbudt. Fredsvilkårene i denne gamle rettsordenen omfatter aksept av de syv noahittiske lovene, tributt og underordning. Det er harde vilkår, men når de aksepteres, skal livene spares. Dette viser at utslettelse ikke er det eneste mulige utfallet i hans fortolkning av krigsbudene (Mishneh Torah, Hilkhot Melakhim 6,1 ^[12]).

Gud fremstilles heller ikke som en som gleder seg over menneskers undergang. I Talmuds fortolkning av overgangen gjennom havet vil englene synge, men Gud avviser dem fordi hans skapninger drukner. Egypterne er også hans skaperverk. Tradisjonen lar dermed utfrielsen av de undertrykte stå sammen med sorgen over livene som går tapt (Megillah 10b,25–27 ^[13]).

Disse eksemplene utfordrer bildet av en Gud som vil påføre lidelse for lidelsens egen skyld. Dom og ansvar må også forstås i lys av vern om livet og motstand mot urett.

De opphever likevel ikke alle spørsmålene, særlig der barn og andre uskyldige rammes. Slike tekster krever egne undersøkelser. Å begrunne lesningen i jødisk tradisjon innebærer å ta både forklaringene og de gjenværende spørsmålene alvorlig.

Hva med alt det onde som skjer?

At Gud er god, betyr ikke at verden er uten lidelse. Den hebraiske bibelen legger heller ikke skjul på at uskyldige rammes.

Maimonides drøfter dette i Veilederen for de villrådige, del III, kapittel 12. Han skiller mellom tre former for onder: det som følger av at vi lever i en forgjengelig, materiell verden, det mennesker påfører hverandre, og det mennesker påfører seg selv.

Av disse regner Maimonides den tredje kategorien som den klart største: det onde vi påfører oss selv gjennom våre egne handlinger. Han knytter blant annet dette til begjær, overdrivelse og jakten på det overflødige. Dette er hans overordnede vurdering av lidelsens årsaker, ikke et grunnlag for å gi enhver som lider, skylden for sin egen ulykke. Når han omtaler det mennesker påfører hverandre, trekker han blant annet frem krig og sier uttrykkelig at den som rammes, ikke nødvendigvis selv kan avverge skaden (Maimonides, III,12 ^[14]).

En makthavers beslutninger kan føre til at barn dør. Vold, grådighet og uansvarlighet kan ødelegge livet til mennesker som ikke har gjort noe for å fortjene det. Konsekvensene av onde handlinger stanser ikke ved den som utfører dem.

Dette hjelper oss til å skille mellom gjerningspersonens ansvar og offerets lidelse. At et menneske rammes av en katastrofe eller blir drept i en krig, er ikke i seg selv et bevis på at vedkommende har fortjent det.

Det besvarer ikke alene spørsmålet om hvorfor Gud tillater lidelsen. Men vi kan heller ikke gjøre Gud ansvarlig for menneskers ondskap på en måte som fritar menneskene selv for ansvar.

Ramchal: Vi kjenner ikke hele sammenhengen

Ramchal, rabbi Moshe Chaim Luzzatto, nærmer seg spørsmålet gjennom sin lære om Guds forsyn og verdens endelige fullendelse.

I Derekh Hashem, del II, kapittel 3, avsnitt 11, forklarer han at mange forskjellige forhold virker sammen i det et menneske opplever. Et menneskes egne handlinger er ikke den eneste faktoren. Det enkelte livet inngår også i større sammenhenger, og ulike hensyn kan trekke i forskjellige retninger.

Ramchal understreker samtidig en grense for vår kunnskap: Vi kan kjenne generelle prinsipper uten dermed å kjenne de konkrete forholdene bak det som skjer med hvert enkelt menneske (Derekh Hashem II,3,11 ^[15]).

I møte med andres lidelse gir disse drøftelsene grunn til varsomhet: Vi kjenner ikke uten videre årsaken til at akkurat dette mennesket rammes.

Jobs bok gjør spørsmålet uunngåelig. Allerede fra begynnelsen beskrives Job som rettskaffen og gudfryktig. Likevel rammes han av fryktelige tap. Leseren får dermed møte lidelsen hos et menneske som teksten selv omtaler som rettferdig (Job 1 ^[16]).

Én Gud over hele virkeligheten

Israels Gud, den Gud vi møter i Toraen og i Den hebraiske bibelen, er Skaperen av hele vår virkelighet. Hans herredømme omfatter også det som gjør vondt og er vanskelig å forstå.

Hos Jesaja sier Gud:

«Jeg former lys og skaper mørke, jeg stifter fred og skaper ulykke. Jeg, Herren, gjør alt dette.»

(Jesaja 45,7, Bibel 2011 ^[17])

Det hebraiske ordet som her oversettes med ulykke, er ra, som også kan betegne ondskap. Verset sier ikke ordrett at Gud skaper krig. Men sammenhengen handler om Kyros, konger, erobring og befrielse. Også historiens voldsomme omveltninger blir satt under den ene Guds herredømme.

Rashi knytter mørket og ulykken i verset til Babylon, mens lyset knyttes til de rettferdige. Det som blir befrielse for de undertrykte, kan bli nederlag for makten som holder dem nede (Rashi til Jesaja 45,7 ^[18]).

Det betyr ikke at Gud selv er moralsk ond, eller at menneskers forbrytelser dermed blir gode. Maimonides understreker i Veilederen for de villrådige III,10 at Gud ikke direkte skaper det onde som en egen, selvstendig størrelse. Han forstår det onde som tap eller mangel: sykdom som tap av helse, død som tap av liv. En forgjengelig verden rommer muligheten for slike tap. Dette er en filosofisk forklaring på det onde, samtidig som menneskers lidelse forblir virkelig (Maimonides, III,10 ^[19]).

Rashi tar også opp selve forestillingen om at Guds forskjellige handlinger skulle bety at vi møter forskjellige guddommelige makter. I kommentaren til 2. Mosebok 20,2 beskriver han Gud med bildet av en kriger ved havet og en barmhjertig gammel mann ved Sinai. Likevel er det den samme Gud. Forskjellige fremtredelsesformer skal ikke forstås som forskjellige guddommelige myndigheter (Rashi til 2. Mosebok 20,2 ^[20]).

Dette utfordrer også forestillingen om at Gud som dømmer, og Gud som viser barmhjertighet, skulle stå i motsetning til hverandre.

Satan er ingen selvstendig motgud

I Jobs bok opptrer Satan, anklageren, innenfor de grensene Gud fastsetter. Han får ikke en selvstendig makt som kan overprøve Gud. I Job 2,6 setter Gud uttrykkelig en grense ved Jobs liv (Job 2,6 ^[21]).

Lidelsens gåte står dermed fremdeles åpen. Den blir ikke løst ved å flytte deler av virkeligheten over til en makt utenfor Skaperens herredømme.

Her må sammenligningen med kristendommen være presis. Klassisk kristen lære gjør heller ikke Satan til en likeverdig motgud. Den katolske katekismen sier uttrykkelig at Satan er en skapning med begrenset makt, og at hans virksomhet er underlagt Guds forsyn (Den katolske kirkes katekisme, avsnitt 395 ^[22]).

Men en kristen forkynnelse som konsekvent tilskriver Gud alt det gode og Satan alt det vonde, kan likevel skape et dualistisk bilde: Virkeligheten fremstår som delt mellom to motstridende maktområder. Det gir dessuten ikke noe endelig svar på hvorfor en allmektig Gud tillater lidelsen.

Etter mitt syn gir den jødiske fastholdelsen av én Gud over hele virkeligheten et mer helhetlig og konsekvent monoteistisk utgangspunkt enn et slikt todelt bilde. Den lar oss møte den verden som faktisk finnes, med både skjønnhet og smerte, uten å gjøre det onde til en selvstendig guddommelig motmakt.

Troen på én Gud gjør ikke alle hendelser forståelige. Den holder fast ved at heller ikke mørket ligger utenfor hans herredømme.

Virkeligheten er den samme. Gud er den samme.

Fæle ting skjedde før. Fæle ting skjer nå. Menneskelige handlinger får konsekvenser som også rammer uskyldige. Sykdommer og katastrofer tar liv. Vi kan noen ganger forklare hendelsesforløpet, men likevel stå uten svar på hvorfor akkurat dette mennesket måtte dø.

Kristendommens fremvekst og Det nye testamentet gjorde ikke verden fri for denne virkeligheten. Uskyldige fortsatte å lide og dø. Spørsmålene om Guds godhet og menneskets lidelse består.

Den hebraiske bibelen er slik sett dypt virkelighetsnær. Den forteller om en verden vi kan kjenne igjen: en verden med både godhet og grusomhet, rettferdighet og urett, bønnesvar og ubesvarte spørsmål.

Også Det nye testamentet omtaler denne virkeligheten. I Lukas 13,1–5 fortelles det både om mennesker som blir drept av Pilatus, og om mennesker som dør når et tårn styrter sammen. Jesus avviser at ofrene dermed var mer skyldige enn andre (Lukas 13,1–5 ^[23]).

Derfor blir det misvisende å bruke uskyldig lidelse som bevis på at Gud i Den hebraiske bibelen er brutal, og samtidig fremstille Gud i Det nye testamentet som om han styrte en helt annen verden.

Virkeligheten er den samme. Gud er den samme. Han har ikke gått fra å være brutal til å bli kjærlig.

Som det står hos Malaki:

«Jeg, Herren, har ikke forandret meg.»

(Malaki 3,6 ^[24])

Dette løser ikke alle spørsmålene om lidelse. Men det utfordrer forestillingen om at Gud måtte forandre karakter for at menneskene skulle få møte hans barmhjertighet.

Fortellingene der Gud selv dømmer, eller befaler krig og straff, må fortsatt undersøkes hver for seg. Menneskers frie valg forklarer ikke automatisk slike tekster. En grundig lesning må ta både disse tekstene og tekstene om Guds omsorg og tilgivelse på alvor.

Gud tar mennesket på alvor

Profetenes budskap stiller krav til oss. Vi blir kalt til å gjøre det som er rett og godt:

«Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud.»

(Mika 6,8 ^[25])

«Lær å gjøre godt! Søk det som er rett, hjelp den undertrykte, vær forsvarer for farløse, før enkers sak!»

(Jesaja 1,17 ^[26])

«La retten velle fram som vann, og rettferd lik bekker som aldri blir tørre!»

(Amos 5,24, Bibel 1978/85 ^[27])

Dette er en Gud som tar mennesket på alvor. Våre valg betyr noe. Vi kan påføre hverandre lidelse, og vi kan verne om livet, hjelpe den undertrykte og bygge rettferdige samfunn.

Vi kan derfor ikke lene oss tilbake og overlate alt til Gud. Vi er kalt til å være hans medskapere i den forstand at vi aktivt skal medvirke til det gode i hans skaperverk. Skapermakten er hans; ansvaret for våre handlinger er vårt.

Barmhjertigheten skal forme oss

I jødisk tradisjon blir Guds barmhjertighet også et forbilde for menneskelig handling.

Maimonides skriver, med henvisning til de vises lære, at slik Gud kalles nådig og barmhjertig, skal mennesket selv være nådig og barmhjertig. Å gå på Guds veier innebærer å øve seg i disse egenskapene (Mishneh Torah, Hilkhot Deot 1,6 ^[28]).

Talmud gir et vakkert bilde av dette. Rabbi Simlai lærer at Toraen begynner og slutter med godhetsgjerninger: Gud kler Adam og Eva, og Gud begraver Moses (Sotah 14a ^[29]).

Slik leser den jødiske tradisjonen også sin Tora: som en lære om omsorg, fra begynnelse til slutt.

Salme 145 uttrykker rekkevidden i én setning:

«Herren er god mot alle, og hans barmhjertighet omfatter alt han har skapt.»

(Salme 145,9 ^[30])

Den som vil bli kjent med Gud i Den hebraiske bibelen, må også møte ham her: i tålmodigheten med den skyldige, omsorgen for den fremmede og viljen til å bevare liv.

Skaperen av en god verden

Den Gud vi møter i det kristne kaller «Det gamle testamentet», er den samme Gud som har skapt verden vi lever i. Havet og fjellene, plantene og dyrene, menneskets evne til å elske, forstå og skape – alt dette hører til hans skaperverk.

Skapelsesfortellingen avsluttes med ordene:

«Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt!»

(1. Mosebok 1,31 ^[31])

Vi lever allerede i en fantastisk verden. Samtidig bærer Den hebraiske bibelen et håp om at verden skal nå sin bestemmelse: at menneskene skal leve i fred med hverandre og i sann erkjennelse av sin Skaper.

Her har vi selv et ansvar. Når vi som menneskehet følger det rammeverket Gud har gitt oss, bidrar vi til at skaperverkets gode muligheter får utfolde seg. I jødisk tradisjon uttrykkes menneskehetens felles forpliktelser gjennom de syv noahittiske lovene. De lærer oss å ære Gud, verne menneskelivet, respektere grensene for seksuallivet og andres eiendom, avstå fra å spise kjøtt revet fra levende dyr og opprette en rettferdig rettsorden (Mishneh Torah, Hilkhot Melakhim 9,1 ^[32]).

Se for deg en menneskehet som lever etter dette. Ingen stjeler. Ingen dreper eller mishandler andre. Mennesker tar ansvar for sine relasjoner, og rettsvesenet beskytter dem som utsettes for urett. Avgudene er forlatt, og menneskene søker sann kunnskap om den ene Gud.

En slik verden vil være enda mer fantastisk enn den vi kjenner. Så mye av lidelsen vi i dag påfører hverandre, vil være borte.

Dette håpet kommer tydelig til uttrykk hos Jesaja. Folkeslagene skal lære Guds veier, våpnene skal gjøres om til redskaper som gir livsgrunnlag, og folk skal ikke lenger læres opp til krig (Jesaja 2,2–4 ^[33]).

Et annet sted knyttes freden direkte til kunnskapen om Gud:

«Ingen skal skade eller ødelegge noe på hele mitt hellige fjell. For landet er fylt av kjennskap til Herren slik vannet dekker havbunnen.»

(Jesaja 11,9 ^[34])

Maimonides avslutter også sin beskrivelse av den messianske tiden med en verden uten hungersnød og krig, der menneskeheten vender sin oppmerksomhet mot å kjenne Gud (Mishneh Torah, Hilkhot Melakhim 12,5 ^[35]).

Ramchal forklarer at skapelsens hensikt er at Gud vil gi av sin godhet. Den høyeste godheten mennesket kan få del i, finnes i nærheten til Gud selv (Derekh Hashem, I,2,1–2 ^[36]).

Gud som vi møter i Den hebraiske bibelen, er alt annet enn brutal: Han er nådig og barmhjertig og ønsker å gjøre oss godt. Han har gitt oss den aller største gaven – muligheten til å bli kjent med ham.

Denne verden er et møtested mellom Gud og oss. Her er vi ment å inngå i en levende relasjon med vår Skaper og la denne relasjonen forme måten vi behandler hverandre på. Slik er vi kalt til å medvirke til virkeliggjørelsen av profetenes løfter: at sverd skal smies om til plogjern, og at hele verden skal bli fylt med kunnskap om Gud.