«For Jeg har kjent ham, for at han skal befale sine barn og sitt hus etter seg at de skal holde Herrens vei ved å gjøre rettferdighet og rett» (1. Mosebok 18,19).
Hva betyr det å følge Herrens vei? I dette verset knyttes svaret til det å gjøre rettferdighet og rett. Abraham skal leve slik selv og lære det videre til dem som kommer etter ham. Hva dette innebærer, blir utdypet i jødiske kilder gjennom århundrene.
Ordene står foran beretningen om dommen over Sodoma. Abraham ber for byen og protesterer mot at rettferdige skal rammes sammen med skyldige. Middelalderkommentatoren Rashi leser «Jeg har kjent ham» som et uttrykk for Guds kjærlighet til Abraham, og knytter denne kjærligheten til at Abraham lærer sine barn å holde Guds veier. Forholdet til Gud kommer her til uttrykk i et ansvar som skal føres videre.1
De hebraiske ordene for «rettferdighet og rett» er tzedakah og mishpat. Rabbi Jonathan Sacks forklarer dem som to utfyllende sider ved et rettferdig samfunn. Mishpat gjelder rettsordenen, der konflikter avgjøres etter lov og mennesker beskyttes mot overgrep. Tzedakah gjelder også fordelingen av livets nødvendigheter og omsorgen for dem som trenger hjelp. I hans lesning krever Herrens vei både rettsvern og et ansvar for at andre kan leve et verdig liv.2
Denne forbindelsen mellom Abraham og praktisk omsorg finnes allerede hos Maimonides, også kalt Rambam. I Mishneh Torah, i lovene om gaver til fattige, viser han til nettopp 1. Mosebok 18,19. Der fremhever han gavmildhet overfor fattige som et kjennetegn på rettferdige etterkommere av Abraham. Verset får dermed en konkret anvendelse i jødisk lov: Abrahams arv skal også komme til uttrykk i hvordan man hjelper mennesker i nød.3
I Talmud, Sanhedrin 56a, oppregnes de syv budene som gjelder Noahs etterkommere: forbudene mot avgudsdyrkelse, å forbanne Gud, drap, forbudte seksuelle forbindelser, tyveri og å spise en del tatt fra et levende dyr, samt påbudet om rettsvesen. De omfatter dermed både forholdet til Gud og grunnleggende forhold mellom mennesker.4
På den neste siden, Sanhedrin 56b, blir forbindelsen til Abraham uttrykkelig. Rabbi Jochanan utlegger ordene i 1. Mosebok 2,16 som grunnlag for menneskehetens bud. Når han knytter ordet «befalte» til dinim, rettsvesen, viser han til 1. Mosebok 18,19: Abraham skal «befale» sine barn å holde Herrens vei og gjøre rettferdighet og rett.
Verset om Abraham inngår altså i Talmuds begrunnelse for ett av de syv noahittiske budene. Det er en direkte rabbinsk forbindelse mellom Abrahams oppgave og menneskehetens ansvar for rett.5
Maimonides forklarer dinim som en plikt til å opprette domstoler som dømmer etter de øvrige noahittiske budene og veileder befolkningen om dem. Også hans behandling av tyveriforbudet viser hvor konkret ansvaret er: Å holde tilbake en arbeiders lønn regnes blant handlingene dette forbudet omfatter. Rettferdighet gjelder derfor også arbeid og økonomiske forhold mellom mennesker.6
Nachmanides, også kalt Ramban, gir i kommentaren til 1. Mosebok 34,13 en bredere beskrivelse av dinim. Han inkluderer regler om blant annet bedrageri, lønn, lån, kjøp og salg og erstatning for skade. Etter hans forståelse omfatter budet både domstoler og de rettsreglene samfunnet trenger på disse områdene. Maimonides og Nachmanides beskriver omfanget forskjellig. Begge behandler imidlertid rett som et forpliktende anliggende for folkene.7
Herrens vei gjelder samtidig menneskets egenskaper og vaner.
I Hilkhot De’ot forklarer Maimonides at mennesket skal utvikle gode egenskaper og etterligne Guds veier etter sin evne. Han nevner blant annet barmhjertighet og nåde. I 1,7 knytter han denne karakterdannelsen direkte til Abrahams undervisning i 1. Mosebok 18,19. Han understreker også at egenskaper formes gjennom gjentatte handlinger. Det gode må øves inn, slik at det blir en del av måten man lever på.8
Dette har en tydelig bakgrunn i Talmud. I Sotah 14a forklarer rabbi Chama, sønn av rabbi Chanina, det å vandre etter Gud gjennom konkrete omsorgshandlinger: å kle dem som mangler klær, besøke syke, trøste sørgende og gravlegge døde. Han viser til bibelske beretninger om Guds omsorg som forbilde for menneskelig handling. Å følge Gud får dermed en praktisk betydning i møtet med andres sårbarhet.9
Maimonides formulerer karakterlæren som en del av jødisk lov. Når vi spør hvilke forpliktelser som gjelder ikke-jøder, må vi også undersøke kildene som behandler dette særskilt.
I nyere tid gjør rabbi Moshe Weiner det i The Divine Code. Han beskriver blant annet respekt for foreldre, godhet og hjelp til fattige som moralske forpliktelser også for ikke-jøder. Begrunnelsen er at slike handlinger er nødvendige for et rett liv og sømmer seg for mennesker skapt i Guds bilde. Han skiller disse forpliktelsene fra det å innføre nye guddommelige bud. Dette gir et uttrykkelig rabbinsk grunnlag for et moralsk ansvar som favner videre enn en kort oppregning av de syv.10
Weiner utdyper dette i kapitlet om samfunnsmoral under dinim. Han redegjør for ulike begrunnelser for plikten til å hjelpe fattige: Noen autoriteter regner veldedighet som et særskilt påbud for ikke-jøder; andre begrunner ansvaret i nødvendigheten av et ordnet menneskelig samfunn. Han viser deretter til Abrahams godhet og siterer 1. Mosebok 18,19. Forbindelsen mellom Herrens vei og noahiders praktiske omsorg blir her uttrykkelig behandlet.11
Sodoma gir et alvorlig bakteppe for dette. Profeten Esekiel beskriver en by med overflod av mat og sorgløs trygghet, som likevel unnlot å støtte fattige og trengende (Esekiel 16,49). Denne kritikken gjelder et samfunn utenfor Israel. Den gir dermed et bibelsk grunnlag for å si at også andre folk holdes ansvarlige for hvordan de behandler dem som trenger hjelp.12
Abrahams omsorg strekker seg dessuten til mennesker som lever på måter han tar avstand fra.
På 1800-tallet fremhever rabbi Naftali Zvi Jehuda Berlin, kjent som Netziv, dette i innledningen til Ha’amek Davar. Han beskriver patriarkenes rettskaffenhet gjennom deres omsorg for andre folk, også avgudsdyrkere. Abraham er eksemplet: Han ønsket Sodomas overlevelse og ba for innbyggerne, til tross for deres ondskap. Netziv knytter denne omsorgen til Abrahams rolle som far til mange folk. Hans ansvar for andre var vidt.13
Lest sammen gir disse kildene grunnlag for å forstå Herrens vei som en livsoppgave med både personlige og samfunnsmessige følger. Mennesket skal lære å handle rett, utvikle gode egenskaper og vise omsorg. Samfunnet skal gi retten en virksom form og ta ansvar for sine sårbare medlemmer. Denne sammenfatningen bygger på kildene ovenfor; de enkelte pliktenes rettslige grunnlag og omfang må fortsatt skilles fra hverandre.
For den som ønsker å leve som noahide, gir dette en tydelig retning. De syv lovene forplikter til handling på grunnleggende områder. Abrahams eksempel og den rabbinske utleggelsen av Herrens vei viser samtidig betydningen av godhet, karakterdannelse og undervisning. Å lære denne veien videre er en del av selve oppgaven som 1. Mosebok 18,19 beskriver.
Kilder og merknader
1. 1. Mosebok 18,17–25 og Rashi til 18,19. Rashi tolker «kjent» som kjærlighet/nærhet og knytter dette til Abrahams undervisning. ↩ Tilbake til teksten
2. Jonathan Sacks, «Tzedakah: The Untranslatable Virtue». Avsnittet gjengir hans tolkning av begrepsparet; det er ingen påstand om at alle kommentatorer definerer ordene likt. ↩ Tilbake til teksten
3. Maimonides, Mishneh Torah, Hilkhot Matnot Aniyim 10,1. Bestemmelsen gjelder jødisk plikt til tzedakah. ↩ Tilbake til teksten
4. Talmud Bavli, Sanhedrin 56a. Den hebraiske ordlyden er kontrollert mot Wikisource. Oppregningen er en oversikt, ikke en uttømmende redegjørelse for hver lov. ↩ Tilbake til teksten
5. Talmud Bavli, Sanhedrin 56b, rabbi Jochanans utleggelse av 1. Mosebok 2,16. Hebraisk tekst: Wikisource. 18,19 brukes som skriftlig støtte for forbindelsen mellom «befalte» og dinim; alle syv utledes ikke av dette ene verset. ↩ Tilbake til teksten
6. Maimonides, Mishneh Torah, Hilkhot Melakhim uMilchamot 9,14 og 9,9. ↩ Tilbake til teksten
7. Nachmanides, kommentar til 1. Mosebok 34,13; kontrollert mot hebraisk tekst. Uenigheten med Maimonides omfatter flere rettslige spørsmål enn dem som behandles her. ↩ Tilbake til teksten
8. Maimonides, Mishneh Torah, Hilkhot De’ot 1,5–7. Verset om Abraham siteres i 1,7. Det særskilte jødiske påbudet overføres ikke automatisk til noahider. ↩ Tilbake til teksten
9. Talmud Bavli, Sotah 14a, med hebraisk tekst. Utleggelsen tar utgangspunkt i 5. Mosebok 13,5 etter hebraisk/norsk versnummerering. ↩ Tilbake til teksten
10. Moshe Weiner, The Divine Code, del I, 3,8–9, trykkside 62–63 i utdraget fra 2023. Se også fotnotene 67–70. Weiner skiller moralsk forpliktelse fra innføring av nye religiøse bud. ↩ Tilbake til teksten
11. Moshe Weiner, The Divine Code, del VIII, 7,1 og 7,6–7, trykkside 704 og 706–707 i utdraget fra 2025. Fotnote 208 viser til Rokeach 366, Yad Ramah og Chidushei HaRan til Sanhedrin 57b samt Netzivs anbefaling til Ahavat Chesed. Fotnote 209 viser til Likkutei Sichot, bind 5, side 160. Disse henvisningene gjengis fra Weiner; de brukes ikke som selvstendig kontrollerte primærtekster i artikkelen. ↩ Tilbake til teksten
12. Esekiel 16,49, med hebraisk tekst. Verset identifiserer forsømmelsen av fattige som del av Sodomas skyld, uten at andre overtredelser utelukkes. ↩ Tilbake til teksten
13. Netziv, Ha’amek Davar, innledningen til 1. Mosebok, avsnitt 4. Både hebraisk ordlyd og engelsk oversettelse er kontrollert. Dette er en etisk utleggelse av patriarkenes handlemåte, ikke en egen oppregning av noahittiske bud. ↩ Tilbake til teksten
Legg igjen en kommentar