Velsignet for å bli en velsignelse

Hva Abrahams velsignelse betyr for mennesker fra folkeslagene, og hvordan løftet har vist seg i historien

Allerede i det første kallet til Abraham lover Gud at «i deg skal alle jordens slekter velsignes». Løftet er ikke bare en hilsen til Israel. Det handler også om oss, mennesker fra folkeslagene. Men hva betyr det i praksis? Den jødiske tradisjonen gir et klart svar: Abraham og hans ætt er både et forbilde vi kan lære av og en kanal som det gode fra Gud strømmer gjennom. Og historien viser hvordan det har gått med de nasjonene som har velsignet Abrahams ætt, og med dem som har vendt seg mot den.

Velsignelsen i teksten

Kallet begynner slik (1 Mos 12,1–3): «Herren sa til Avram: Gå bort fra ditt land, fra din slekt og fra din fars hus, til det landet som Jeg skal vise deg. Jeg vil gjøre deg til et stort folk, Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal være en velsignelse (vehyeh beracha). Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil Jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.»

Løftet står fem ganger i Første Mosebok. Før dommen over Sodoma sier Gud: «Abraham skal bli et stort og mektig folk, og i ham skal alle jordens folkeslag velsignes. For Jeg har kjent ham, for at han skal befale sine barn og sitt hus etter seg å holde Herrens vei ved å gjøre rettferdighet og rett» (1 Mos 18,18–19). Etter bindingen av Isak heter det: «I din ætt skal alle jordens folkeslag velsigne seg, fordi du lyttet til Min røst» (1 Mos 22,18). Det samme løftet gis til Isak (1 Mos 26,4) og til Jakob (1 Mos 28,14).

Velsignelsen er knyttet til en vei, nemlig «tsedaka umishpat», rettferdighet og rett. Og den er knyttet til lydighet: «fordi du lyttet til Min røst». Velsignelsen er forankret i et liv.

Hva betyr det at Abraham er en velsignelse

Rashi gir to lesninger. Den enkle meningen av «i deg skal velsignes» er at en mann sier til sønnen sin: «Måtte du bli som Abraham» (Rashi på 1 Mos 12,3). Ramban og Radak sier det samme: folk vil bruke Abrahams navn når de velsigner (Ramban og Radak på 1 Mos 12,2).

Men Rashi siterer også midrashen: «Velsignelsene er gitt i din hånd. Hittil var de i Min hånd. Jeg velsignet Adam og Noah. Fra nå av skal du velsigne hvem du vil» (Rashi på 1 Mos 12,2, etter Bereshit Rabba 39,11). Midrashen sier det slik: «Hittil har Jeg måttet velsigne Min verden. Fra nå av er velsignelsene overgitt til deg» (Bereshit Rabba 39,11). Abraham er altså ikke bare et eksempel. Han er en kanal.

Midrashen forteller også at Abraham ba for ufruktbare kvinner, og de fikk barn, og for de syke, og de ble lettet. Og midrashen leser beracha (velsignelse) som brekha (basseng): «Slik et basseng renser de urene, slik bringer du de fjerne nær og renser dem for deres Far i himmelen» (Bereshit Rabba 39,11).

Talmud fører tanken videre til hele folket: selv skipene som seiler fra Galia til Hispania, velsignes bare for Israels skyld (Yevamot 63a).

Radak er konkret: de folkene Abraham bodde blant, i Kanaan, hos filisterne og i Egypt, fikk velsignelse i hans fortjeneste. Og de som søker Israels vel, får selv økt godt, slik Potifars hus ble velsignet for Josefs skyld (Radak på 1 Mos 12,3). Netziv forklarer at mennesker skulle komme til Abraham for å bli velsignet, fordi «hans bønn var ren og ble tatt imot» (Ha’amek Davar på 1 Mos 12,2).

Rabbi Yehuda Halevi skriver at «Israel blant folkeslagene er som hjertet blant kroppens lemmer» (Kuzari 2,36). Rav Kook skriver at Israel, Israels land og Israels Tora er sentre som gjemmer «livsskatter og evig lys» for å «nære hele verden», og at Israel skal foredle den nasjonale sjelen i hvert folk (Orot, Orot Yisrael 5,1).

Rabbi Samson Raphael Hirsch peker på noe avgjørende: Alle andre strever etter å bli velsignet. Abrahams folk har som oppgave å bli en velsignelse. Det er et folk som andre folk «bare trenger å se på for å bli bevisst hva deres egen oppgave er» (Rav Hirsch på 1 Mos 12,2–3).

Et forbilde å etterligne

Rabbi Jonathan Sacks sier det enkelt: Gud gir menneskeheten generelle regler, pakten med Noah, og et levende eksempel, Abraham og hans familie. «Noahs lover er prinsippet. Jødenes historie er eksempelet.» Folkene skal tjene Gud «hver på sin måte, innenfor rammen av pakten med Noah» (Sacks, The Power of Example).

1. Trofast kjærlighet (chesed) og gjestfrihet. Abraham satt i teltåpningen i dagens hete. Da han så tre fremmede, «løp han for å møte dem» (1 Mos 18,1–5).

2. Å lære andre om den Ene Gud. Abraham plantet en eshel i Beer-Sheva «og påkalte der navnet til Herren, verdens Gud» (1 Mos 21,33). Reish Lakish leser «han påkalte» (vayikra) som «han fikk andre til å påkalle» (vayakri). Når gjestene ville takke ham, sa han: «Har dere spist av mitt? Dere har spist av verdens Guds mat» og lærte dem å takke Ham (Sotah 10a–b; Bereshit Rabba 43,7 og 54,6). Rambam beskriver hvordan Abraham fant sannheten på egen hånd, knuste avgudsbildene og gikk fra by til by og lærte at det finnes én Gud for hele verden, «til tusener og titusener samlet seg om ham» (Hilkhot Avodat Kokhavim 1,3).

3. Rettferdighet og rett. Gud valgte Abraham for at han skulle lære sine etterkommere «å gjøre rettferdighet og rett» (1 Mos 18,19).

4. Bønn og forbønn for andre. Abraham ba for Sodoma, en by full av ondskap: «Skal ikke dommeren over hele jorden gjøre rett?» (1 Mos 18,23–25). Han ba for mennesker som ikke var hans egne.

5. Ydmykhet. I samme samtale sier han: «Jeg er støv og aske» (1 Mos 18,27). Mishna lærer at den som har «et godt øye, en ydmyk ånd og en beskjeden sjel», er blant Abrahams elever (Pirkei Avot 5,19).

6. Trofasthet i prøvelser. «Abraham ble prøvet med ti prøvelser og bestod dem alle, for å vise hvor stor hans kjærlighet var» (Pirkei Avot 5,3). Den største var bindingen av Isak: «Gud prøvde Abraham. Han sa til ham: Abraham! Og han svarte: Her er jeg» (1 Mos 22,1). Emunah, tillit til Gud, er ikke en følelse. Det er å svare «her er jeg» når det koster.

Nasjonene og jødene i historien

«Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil Jeg forbanne» (1 Mos 12,3). Radak leser dette også som et løfte om hvordan det skal gå med folkene rundt Abrahams ætt: de som søker Israels vel, får selv økt godt, slik Potifars hus ble velsignet for Josefs skyld (Radak på 1 Mos 12,3; jf. 1 Mos 39,5). Rabbi Samson Raphael Hirsch forklarer at de som velsigner Israel, er de som kjenner igjen og verdsetter Abrahams prinsipper. Velsignelsen er altså ikke en belønning for politisk velvilje alene, men følger det å ta del i Abrahams vei: rettferdighet, rett og respekt for den Ene Gud.

Mange i jødisk tradisjon, og også en rekke historikere, har lagt merke til et mønster i historien. Det er ikke en mekanisk lov der hver handling straks får sin lønn. Historien har mange årsaker. Men mønsteret er påfallende nok til at det er verdt å se på.

Osmanerriket. Da Spania fordrev jødene i 1492, tok sultan Bayezid II imot mange av dem. Sefardiske jøder slo seg ned i Istanbul, Saloniki og andre byer og bidro med handel, medisin og boktrykking. Det fortelles at sultanen sa at kong Ferdinand hadde gjort sitt eget land fattigere og hans rikere. Utsagnet er trolig en senere tradisjon, men det uttrykker hvordan ettertiden har sett saken. Osmanerriket sto på høyden av sin makt i århundret som fulgte.

Nederland. På 1600-tallet fant portugisiske og spanske jøder et trygt sted i Amsterdam, der de kunne leve åpent etter Toraen. De var med på å bygge opp handelen i den nederlandske gullalderen, da den lille republikken var en av verdens rikeste nasjoner. Amsterdam ble kalt «det nye Jerusalem» av jødene selv.

Polen og Litauen. Fra Kalisz-statutten i 1264 og under kong Kasimir den store på 1300-tallet fikk jødene vern og rettigheter i Polen. I flere hundre år ble Polen-Litauen det største jødiske senteret i verden, med store yeshivot og lærde. I samme periode vokste riket til en av Europas stormakter.

Spania. Etter fordrivelsen i 1492 opplevde Spania først en storhetstid, båret av rikdommen fra Amerika. Men på 1600-tallet gikk riket inn i et langvarig forfall, med statsbankerott, tap av handel og redusert innflytelse. Historikerne peker på mange årsaker. Tapet av en driftig og lærd befolkningsgruppe, og inkvisisjonens klima av mistenksomhet, regnes ofte blant dem.

Nazi-Tyskland. Tyskland var før 1933 et ledende land innen vitenskap og kultur, og jøder hadde en stor del i dette. Nazistene drev ut forskere som Albert Einstein og myrdet seks millioner jøder i Europa. Det «tusenårige riket» varte i tolv år og endte med at landet lå i ruiner.

Mark Twain la merke til det samme i essayet «Concerning the Jews» (1899): Egypt, Babylon og Persia steg opp og forsvant, Hellas og Roma fulgte etter, mens jøden så dem alle og fortsatt består.

Hvordan velsignelsen når folkeslagene

Israel har også fått i oppdrag å lære oss om Gud og om den pakten Gud har innstiftet med oss alle. Rambam skriver at Moses ble befalt «å få alle verdens mennesker til å ta imot budene som Noahs etterkommere fikk» (Hilkhot Melakhim 8,10). Rebben av Lubavitch forklarte at dette gir enhver jøde et ansvar for å oppmuntre mennesker fra folkeslagene til å leve etter de syv budene. Det skal skje med vennlighet og kjærlighet, og ved at læreren selv er et levende eksempel (samtale, Shabbat HaGadol 5746, 1986).

Sforno forklarer «vær en velsignelse» slik: Abraham skulle være en velsignelse for Gud ved å forstå, nå fullkommenhet og «lære folket kunnskap» (Sforno på 1 Mos 12,2). Abraham lærte sine gjester å takke verdens Gud. Hver gang noen lever rettferdig, takker Gud for maten og lærer sine barn om den Ene Gud, bærer han velsignelsen videre.

Oppsummering

• Abraham er velsignet for å bli en velsignelse: et forbilde og en kanal for det gode fra Gud til hele verden.
• Vi skal etterligne hans karakter: trofast kjærlighet, tro, rettferdighet og rett, forbønn, ydmykhet og trofasthet i prøvelser.
• «Jeg vil velsigne dem som velsigner deg» (1 Mos 12,3): jødisk tradisjon og mange historikere har sett et mønster der nasjoner som tok godt imot jødene, som Osmanerriket, Nederland og Polen-Litauen, hadde fremgang, mens nasjoner som vendte seg mot dem, som Spania og Nazi-Tyskland, gikk mot forfall eller undergang.
• Den som holder de syv budene fordi Gud befalte dem, er blant de rettferdige blant verdens folk og bærer velsignelsen videre.

Kilder

Tanakh: 1 Mos 12,1–3; 18,1–5; 18,18–19; 18,23–25; 18,27; 21,33; 22,1; 22,18; 26,4; 28,14; 39,5.

Talmud og midrash:

• Babylonske Talmud, Yevamot 63a
• Babylonske Talmud, Sotah 10a–b
• Mishna, Pirkei Avot 5,3 og 5,19
• Bereshit Rabba 39,11; 43,7; 54,6

Kommentarer:

• Rashi på 1 Mos 12,2 og 12,3
• Ramban på 1 Mos 12,2
• Radak på 1 Mos 12,2 og 12,3
• Sforno på 1 Mos 12,2
• Netziv, Ha’amek Davar på 1 Mos 12,2
• Rabbi Samson Raphael Hirsch, kommentar til 1 Mos 12,2–3

Halakha og tenkning:

• Rambam, Mishne Tora, Hilkhot Avodat Kokhavim 1,3
• Rambam, Mishne Tora, Hilkhot Melakhim 8,10–11
• Rabbi Yehuda Halevi, Kuzari 2,36
• Rav Avraham Yitzchak HaKohen Kook, Orot, Orot Yisrael 5,1
• Rabbi Jonathan Sacks, «The Power of Example», Covenant & Conversation, Lech Lecha
• Rabbi Menachem Mendel Schneerson, Rebben av Lubavitch, samtale Shabbat HaGadol 5746 (1986), «Educating Mankind: The Seven Noachide Commandments»
• Mark Twain, «Concerning the Jews», Harper’s Magazine, 1899