Abrahams samtale med Gud om Sodoma og Gomorra reiser et grunnleggende spørsmål: Hvordan kan Gud skille mellom rettferdige og urettferdige mennesker dersom det ikke finnes en universell moralsk lov?
Vil du utslette de rettferdige sammen med de urettferdige?
I 1. Mosebok 18 finner vi en bemerkelsesverdig samtale mellom Abraham og Gud. Sodoma og Gomorra står overfor Guds dom på grunn av innbyggernes urettferdighet. Men Abraham stiller spørsmål ved hvordan Gud vil utøve sin dom:
«Vil du virkelig rive bort de rettferdige sammen med de urettferdige?» (1 Mos 18:23)
Og videre:
«Skulle ikke hele jordens dommer gjøre det som er rett?» (1 Mos 18:25)
På hebraisk omtales de rettferdige som tzaddikim (צַדִּיקִים) og de urettferdige som resha’im (רְשָׁעִים).
Abraham tar det for gitt at Gud skiller mellom disse to kategoriene mennesker. Men etter hvilken målestokk?
Fortellingen finner sted lenge før åpenbaringen på Sinai. Innbyggerne i Sodoma har ikke mottatt Moseloven og tilhører heller ikke Israels folk. Likevel blir de holdt ansvarlige for sine handlinger.
Det må altså finnes en moralsk målestokk som gjelder hele menneskeheten, uavhengig av nasjonal eller religiøs tilhørighet.
Dette prinsippet om universell moralsk ansvarlighet er også en grunnleggende forutsetning for de syv noahittiske lovene, slik de er formulert og systematisert i rabbinsk tradisjon.
Hva var Sodomas synd?
Men hva var det egentlig som gjorde Sodomas innbyggere urettferdige?
I Esekiel 16:49–50 gir profeten en bemerkelsesverdig beskrivelse:
«Dette var skylden til din søster Sodoma: Hun og døtrene hennes levde i stolthet, overflod av mat og sorgløs trygghet, men den fattige og trengende hjalp hun ikke. De var hovmodige og gjorde avskyelige handlinger for mitt ansikt.»
Sodomas synd var altså ikke bare knyttet til de voldelige handlingene som beskrives i 1. Mosebok 19. Den omfattet også hovmod, materiell overflod og likegyldighet overfor fattige og trengende.
Menneskene i Sodoma blir holdt ansvarlig for grunnleggende moralske forpliktelser, selv om innbyggerne aldri hadde mottatt loven på Sinai. Dette viser at det allerede eksisterte en universell moralsk målestokk som menneskenes handlinger ble vurdert opp mot, uavhengig av nasjonal eller religiøs tilhørighet.
Kan den urettferdige bli rettferdig?
Men skillet mellom tzaddik og rasha er ikke nødvendigvis uforanderlig.
Allerede før Kain dreper Abel, sier Gud til ham:
«Synden ligger på lur ved døren. Den begjærer deg, men du skal herske over den.» (1 Mos 4:7)
Kain står overfor et valg. Gud forutsetter at han kan motstå synden og handle annerledes.
Det samme prinsippet kommer til uttrykk i fortellingen om Jona og Ninive. I likhet med Sodoma er Ninive en ikke-israelittisk by som står overfor Guds dom. Men når innbyggerne vender om fra sine urettferdige handlinger, blir byen spart:
«Gud så hva de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei. Da angret Gud på den ulykken han hadde sagt at han ville føre over dem, og han gjorde det ikke.» (Jona 3:10)
Hos Esekiel uttrykkes dette enda tydeligere:
«Så sant jeg lever, sier Herren Gud: Jeg har ikke glede av den urettferdiges død, men av at den urettferdige vender om fra sin vei og får leve.» (Esekiel 33:11)
Her møter vi et sentralt prinsipp i jødisk tenkning: Teshuvah – omvendelse, eller bokstavelig talt å vende tilbake.
Gud ønsker ikke den urettferdiges død, men at uretten opphører og mennesket får leve.
Mennesket er ansvarlig for sine handlinger, men kan også forandre sin vei. Den som handler urettferdig i dag, kan velge rettferdigheten i morgen.
Hele jordens dommer
Når Abraham omtaler Gud som ha-shofet kol ha-aretz – «hele jordens dommer» – uttrykker han et universelt prinsipp.
Gud er ikke bare Israels dommer, men hele menneskehetens dommer. Hans rettferdighet er ikke begrenset av nasjonale eller religiøse grenser.
Men Abraham gjør også noe bemerkelsesverdig. Han ber ikke bare om at de rettferdige skal bli spart. Han ber om at hele Sodoma skal skånes dersom det finnes tilstrekkelig mange rettferdige mennesker der.
Han begynner med femti og reduserer gradvis antallet til ti. Hver gang svarer Gud at han vil spare byen.
Abraham appellerer dermed både til Guds rettferdighet og hans barmhjertighet.
Og kanskje er det nettopp dette som gjør fortellingen så betydningsfull: Abraham, som selv er utvalgt av Gud, ber for mennesker som ikke tilhører hans eget folk.
Han viser at rettferdighet ikke bare handler om ens eget forhold til Gud, men også om ansvaret vi har for andre mennesker.
Slik blir Abraham et forbilde for den universelle læren som ligger til grunn for de syv noahittiske lovene: Hele menneskeheten står ansvarlig overfor Gud, men alle mennesker har også muligheten til å vende om og velge rettferdigheten.
Kilder og videre lesning
- 1. Mosebok 18:16–33 – Abrahams samtale med Gud om Sodoma.
- Esekiel 16:49–50 – Sodomas synd: hovmod, overflod og forsømmelse av fattige.
- 1. Mosebok 4:6–7 – Guds advarsel til Kain.
- Jona 3:1–10 – Ninives omvendelse.
- Esekiel 33:11–16 – Gud ønsker omvendelse fremfor den urettferdiges død.
- Sanhedrin 56b – Den rabbinske utledningen av de universelle noahittiske lovene.
Legg igjen en kommentar