Kilde: Moreh nevukhim, del 1, kapittel 5 (Sefaria; engelsk oversettelse Friedländer 1903, hebraisk Makbili-utgave). Oppsummeringen er på norsk og følger kapitlets argumentasjon.
Forberedelse før granskningen
Maimonides åpner med å vise til Aristoteles. Da han skulle undersøke svært dype spørsmål, ba han leseren om ikke å tolke granskningen som hovmod eller frekkhet, men som et oppriktig ønske om å finne sanne meninger så langt et menneske evner. Maimonides inntar samme holdning. Den som vil tenke over de største spørsmålene, skal ikke kaste seg over dem med en gang. Først må han øve seg i vitenskapene, forbedre sin karakter og temme lystene som fantasien skaper. Han må kjenne sanne premisser, vite hvordan man fører bevis, og kunne vokte seg mot feilslutninger. Heller ikke da skal han slå seg til ro med den første tanken som dukker opp, eller tvinge tanken mot erkjennelsen av Skaperen. Han skal vente med ydmykhet og tålmodighet og gå frem trinn for trinn.
Moses skjulte ansiktet sitt
Slik forstår Maimonides at Moses skjulte ansiktet sitt, fordi han fryktet å se mot Gud (2. Mosebok 3,6). Den bokstavelige meningen gjelder også: Moses fryktet å se på lyset som viste seg for ham. Men det må ikke tenkes at Gud, som er hevet over enhver mangel, kan oppfattes med øyet. Gud roste Moses for denne tilbakeholdenheten og ga ham del i Sin godhet, slik det står at han «ser» Herrens skikkelse (4. Mosebok 12,8). Vismennene forklarer at dette var lønnen for at han først skjulte ansiktet sitt (Babylonske Talmud, Berakhot 7a).
Israels fremste menn gikk for raskt frem
De fremste blant Israels barn gjorde det motsatte. De lot tankene løpe fritt, og det de oppfattet, var ufullkomment. Derfor står det ikke bare at de «så» Israels Gud, men at de så Ham, og at det under Hans føtter var noe som lignet et gulv av safirstein (2. Mosebok 24,10). Ifølge Maimonides skal verset ikke beskrive hva de så, men kritisere måten de så på. Deres oppfatning hadde et innslag av legemlighet, fordi de våget seg for langt før de var forberedt. Moses gikk i forbønn for dem, og straffen ble utsatt. Etter tradisjonen omkom de senere ved Tabera (4. Mosebok 11,1–3), mens Nadab og Abihu omkom i møteteltet (3. Mosebok 10,1–2).
Den uklare erkjennelsen påvirket også handlingene deres. De vendte seg mot det kroppslige, og derfor heter det at de så Gud, og så spiste og drakk de (2. Mosebok 24,11). Hva uttrykket om safirgulvet under Hans føtter betyr, lover Maimonides å forklare senere i verket (del 1, kap. 28; del 2, kap. 26; del 3, kap. 4).
Lærdommen for oss
Hvis dette gjaldt dem, gjelder det i enda større grad for oss. Vi bør arbeide grundig med de forberedende studiene og med de premissene som renser forstanden for feil, før vi nærmer oss det hellige. Maimonides viser til at prestene som kom nær Herren, måtte hellige seg (2. Mosebok 19,22), og til Salomos formaning om å vokte foten når man går til Guds hus (Forkynneren 4,17).
Kapitlet slutter med en oppsummering av det forrige: Når verbene for å se fra kapittel 4 brukes i en slik sammenheng, gjelder de forstandens erkjennelse og ikke syn med øyet, for Gud kan ikke oppfattes med synssansen. Samtidig sier Maimonides mildt at det ikke skader om den som ikke klarer å følge denne forklaringen, forstår ordene som syn av skapt lys, engler eller lignende.
Relevans for troen på én Gud og for noahider
Kapitlet viser at kunnskap om Gud ikke bare er et spørsmål om skarp tanke, men også om karakter, ydmykhet og tålmodighet. Moses er forbildet: han holdt seg tilbake, og nettopp derfor fikk han en dypere erkjennelse. For noahider, som bekjenner én Gud og avviser avgudsdyrkelse, er dette en nyttig påminnelse. Den som vil lære om Gud, gjør klokt i å gå frem steg for steg, bygge på sikker kunnskap og vokte seg mot forestillinger om at Gud har kropp eller kan sees. Kapitlet knytter også erkjennelse og livsførsel sammen: klar tanke om Gud og et rett liv hører sammen.
