Kristendommen bygger på at Jesus var den Messias som profetene lovet skulle komme. Men hva skjer hvis vi legger kristendommens egne forklaringer til side et øyeblikk og undersøker hva Den hebraiske bibelen faktisk sier at Messias skal gjøre?
Det er tross alt fra Den hebraiske bibelen vi har selve forestillingen om Messias. Uten disse skriftene ville vi ikke hatt noe grunnlag for å diskutere om Jesus, eller noen annen, var den lovede Messias. Da er det også naturlig at vi vender oss til nettopp denne kilden for å finne ut hvem Messias skal være, og hva han skal utrette. Først når vi har klarlagt dette, kan vi undersøke om Jesus oppfylte kriteriene. Å begynne med senere skrifters beskrivelser av Jesus og deretter tolke de eldre profetiene i lys av dem, snur hele undersøkelsen på hodet.
Først må vi forstå hva ordet betyr.
Messias kommer fra det hebraiske mashiach, «den salvede». I Den hebraiske bibelen brukes betegnelsen om mennesker som er utvalgt til bestemte oppgaver, særlig konger og prester. Selv den persiske kong Kyros omtales som Guds salvede (Jesaja 45:1).
Messias er altså opprinnelig ikke betegnelsen på en guddommelig frelserskikkelse, men på et menneske som skal utføre en bestemt oppgave.
Hva skal Messias faktisk gjøre?
Den hebraiske bibelen beskriver en fremtidig konge av Davids slekt som skal gjenopprette Israel og innlede en ny tidsalder.
Profetiene er bemerkelsesverdig konkrete:
- Jeremia 23:5–8: En rettferdig konge av Davids slekt skal regjere, og Israels folk skal samles fra landene de er spredt til.
- Esekiel 37:21–28: Israel skal samles, leve under én konge, og Guds helligdom skal være blant dem.
- Jesaja 2:2–4: Folkeslagene skal søke Guds lære fra Sion. Nasjonene skal ikke lenger føre krig mot hverandre.
- Jesaja 11:1–9: En hersker fra Isais slekt skal dømme med rettferdighet, og jorden skal være full av kunnskap om Herren.
Legg merke til hva disse profetiene handler om: Ikke en usynlig frelse av enkeltindivider, men en virkelig forandring av hele verden.
Oppfylte Jesus disse profetiene?
Svaret er nei.
Jesus gjenopprettet ikke det davidiske kongedømmet. Han samlet ikke Israels spredte folk, gjenoppbygde ikke tempelet og innledet ikke den verdensfreden profetene beskriver.
Dette er ikke spørsmål om subjektiv tro eller personlig overbevisning. Det handler om historiske forhold som kan undersøkes.
En vanlig kristen innvending er at Jesus skal oppfylle disse profetiene når han kommer tilbake.
Men hvor sier Den hebraiske bibelen at Messias først skal komme, dø uten å fullføre oppgaven, og deretter vende tilbake flere tusen år senere for å gjøre det han opprinnelig skulle gjøre?
Det er nettopp her forskjellen mellom jødisk og kristen messiasforståelse blir tydelig. Forestillingen om Jesu annet komme er en senere kristen teologisk løsning. Den fremgår ikke som et messiansk kriterium av profetiene selv.
Maimonides: Messias må oppfylle oppdraget
Den store jødiske lovlærde Maimonides (1135–1204) formulerte kriteriene for å identifisere Messias i Mishneh Torah, Hilkhot Melakhim 11.
Han forklarer at Messias skal være en konge av Davids slekt, trofast mot Toraen, som leder Israel til å etterleve Guds bud.
Dersom han lykkes, gjenoppbygger tempelet og samler Israels spredte folk, kan han med sikkerhet anerkjennes som Messias.
Men dersom han dør uten å ha fullført oppgaven, er han ikke den lovede Messias.
Det er derfor jødedommen ikke anerkjenner Jesus.
Og Maimonides understreker dessuten at mirakler ikke er bevis på at noen er Messias. Allerede i 5. Mosebok 13:2–6 advares Israel mot å følge en profet som utfører tegn og under, dersom han samtidig leder folket bort fra Guds bud. Selv om miraklene faktisk skjer, er de altså ikke noe bevis på at profeten taler på Guds vegne. Det avgjørende er ikke hvilke overnaturlige handlinger en messiansk kandidat angivelig utfører, men om han er trofast mot Toraen og faktisk oppfyller det messianske oppdraget.
Jesus og kristendommen: Det motsatte av det Messias skulle utrette?
Maimonides går faktisk enda lenger. Han påpeker at ikke bare unnlot Jesus å oppfylle de messianske profetiene. Kristendommens fremvekst og utbredelse fikk også konsekvenser som på flere områder var det stikk motsatte av hva Messias skulle utrette.
I Mishneh Torah, Hilkhot Melakhim 11:4 fremholder Maimonides at Messias skal samle Israels spredte folk, styrke etterlevelsen av Toraen og lede menneskeheten til å tjene den ene Gud.
Men hva ble resultatet av kristendommens utbredelse?
Maimonides peker på at jøder ble drept, fordrevet og undertrykt, at Toraens bud ble endret eller satt til side i kristendommen, og at store deler av menneskeheten begynte å dyrke en annen gud enn Israels Gud.
Kontrasten er slående: Messias skulle samle Israel, men jødene fortsatte å leve i eksil. Messias skulle styrke etterlevelsen av Toraen, men kristendommen lærte at mange av dens bud ikke lenger var bindende. Messias skulle føre menneskeheten til erkjennelsen av den ene Gud, men kristendommen utviklet læren om treenigheten og tilbedelsen av Jesus som Gud.
Hvordan kan Jesus være den Messias som skulle virkeliggjøre disse profetiene, når resultatene som skulle kjennetegne hans komme, ikke bare uteble, men på flere områder ble erstattet av det motsatte?
Messias er ikke målet. Han skal virkeliggjøre målet.
Dette er kanskje den viktigste forskjellen mellom jødisk og kristen forståelse av Messias.
I kristendommen er troen på Jesus som Messias og frelser blitt selve grunnlaget for frelsen.
I tradisjonell jødedom er Messias derimot den kongen som skal bidra til å virkeliggjøre Guds hensikt med verden.
Målet er ikke at menneskeheten skal tro på Messias. Målet er at menneskeheten skal kjenne og tjene Gud.
Profeten Sefanja beskriver denne fremtiden:
«Da vil jeg gi folkene rene lepper, så de alle påkaller Herrens navn og tjener ham skulder ved skulder.» (Sefanja 3:9)
Det er dette den messianske forventningen til syvende og sist handler om: Israel og folkeslagene skal sammen erkjenne den ene Gud, og verden skal fylles av rettferdighet, fred og kunnskap om ham.
Derfor er det avgjørende spørsmålet ikke om vi tror at Jesus var Messias, men om Jesus faktisk gjorde det Den hebraiske bibelen sier at Messias skal gjøre.
Og det er derfor jødedommen kan konkludere med at Jesus ikke var Messias. Dette er ikke et spørsmål som skal avgjøres basert på tro. Kriteriene for hvem Messias skal være og hva han skal utrette, finnes allerede i Den hebraiske bibelen. Senere skrifter kan ikke endre disse kriteriene for å få dem til å passe med en bestemt person.
Men Maimonides kommer også med en bemerkelsesverdig erkjennelse. Til tross for sin avvisning av Jesus som Messias, mener han at både kristendommen og islam har en rolle å spille i Guds plan. Gjennom disse religionene er kunnskapen om Toraen, Guds bud og forventningen om Messias blitt spredt til store deler av menneskeheten. På denne måten har de, selv om de ifølge Maimonides inneholder grunnleggende teologiske feil, bidratt til å forberede verden på den virkelige Messias’ komme (Mishneh Torah, Hilkhot Melakhim 11:4).
Det endelige målet er nemlig ikke at hele menneskeheten skal bli jøder, men at jøder og ikke-jøder skal tjene den ene Gud, hver med sine forpliktelser, og sammen virkeliggjøre den fremtiden profeten Sefanja beskriver: at alle folkeslag skal påkalle Herrens navn og tjene ham skulder ved skulder.
Kilder og videre lesning
- Den hebraiske bibelen: 5. Mosebok 13:2–6; Jesaja 2 og 11; Jeremia 23; Esekiel 37; Sefanja 3.
- Maimonides: Mishneh Torah, Hilkhot Melakhim 11, særlig 11:3–4.
- Ole Mads Sirks Vevle: Why Does Not Judaism Regard Jesus As the Messiah?, semesteroppgave, Universitetet i Bergen, 2011.
- Videre fordypning: Herrens lidende tjener i Jesaja 52–53 er Israel – en nærmere drøftelse av den jødiske forståelsen av Jesaja 53.
