Bereshit

1. Mosebok 1,1–6,8

Søndag, første lesning (Kohen): 1 Mos 1,1–2,3

^1:1 I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. ² Og jorden var øde og tom, og mørke lå over det store dypet, og Guds ånd svevde over vannene. ³ Og Gud sa: Det skal bli lys! Og det ble lys. ⁴ Og Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. ⁵ Og Gud kalte lyset dag, og mørket kalte Han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen: første dag. ⁶ Og Gud sa: Det skal bli en hvelving midt i vannet, og den skal skille vann fra vann. ⁷ Og Gud gjorde hvelvingen og skilte vannet under hvelvingen fra vannet over hvelvingen. Og det ble slik. ⁸ Og Gud kalte hvelvingen himmel. Og det ble kveld, og det ble morgen: andre dag. ⁹ Og Gud sa: Vannet under himmelen skal samles på ett sted, og det tørre skal komme til syne. Og det ble slik. ¹⁰ Og Gud kalte det tørre jord, og vannsamlingen kalte Han hav. Og Gud så at det var godt. ¹¹ Og Gud sa: Jorden skal la grønt gro fram, urter som setter frø, og frukttrær som bærer frukt etter sitt slag, med frø i seg, på jorden. Og det ble slik. ¹² Og jorden frambrakte grønt, urter som setter frø etter sitt slag, og trær som bærer frukt med frø i seg etter sitt slag. Og Gud så at det var godt. ¹³ Og det ble kveld, og det ble morgen: tredje dag. ¹⁴ Og Gud sa: Det skal bli lys på himmelhvelvingen for å skille dagen fra natten, og de skal være tegn og til høytidstider og til dager og år. ¹⁵ Og de skal være lys på himmelhvelvingen for å lyse over jorden. Og det ble slik. ¹⁶ Og Gud gjorde de to store lysene: det store lyset til å styre dagen og det lille lyset til å styre natten, og stjernene. ¹⁷ Og Gud satte dem på himmelhvelvingen for å lyse over jorden, ¹⁸ og for å styre dagen og natten og for å skille lyset fra mørket. Og Gud så at det var godt. ¹⁹ Og det ble kveld, og det ble morgen: fjerde dag. ²⁰ Og Gud sa: Vannet skal vrimle av levende skapninger, og fugler skal fly over jorden, under himmelens hvelving. ²¹ Og Gud skapte de store havdyrene og alle levende skapninger som rører seg, som vannet vrimler av, etter deres slag, og alle bevingede fugler etter deres slag. Og Gud så at det var godt. ²² Og Gud velsignet dem og sa: Vær fruktbare og bli mange, og fyll vannet i havene, og fuglene skal bli mange på jorden. ²³ Og det ble kveld, og det ble morgen: femte dag. ²⁴ Og Gud sa: Jorden skal frambringe levende skapninger etter deres slag: husdyr og krypdyr og jordens ville dyr etter deres slag. Og det ble slik. ²⁵ Og Gud gjorde jordens ville dyr etter deres slag og husdyrene etter deres slag og alt som kryper på marken, etter deres slag. Og Gud så at det var godt. ²⁶ Og Gud sa: La Oss gjøre mennesket i Vårt bilde, etter Vår likhet. Og de skal råde over havets fisker og himmelens fugler og husdyrene og hele jorden og alt som kryper og rører seg på jorden. ²⁷ Og Gud skapte mennesket i Sitt bilde, i Guds bilde skapte Han det. Som mann og kvinne skapte Han dem. ²⁸ Og Gud velsignet dem, og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange, og fyll jorden og legg den under dere, og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alle levende dyr som rører seg på jorden. ²⁹ Og Gud sa: Se, Jeg har gitt dere alle urter som setter frø, over hele jorden, og alle trær som har frukt med frø i seg. Det skal være mat for dere. ³⁰ Og til alle jordens dyr og til alle himmelens fugler og til alt som rører seg på jorden, alt som har levende sjel i seg, har Jeg gitt alle grønne vekster til mat. Og det ble slik. ³¹ Og Gud så alt det Han hadde gjort, og se, det var svært godt. Og det ble kveld, og det ble morgen: sjette dag. ^2:1 Og himmelen og jorden ble fullført, og hele deres hær. ² Og på den syvende dagen fullførte Gud Sitt verk som Han hadde gjort, og Han hvilte på den syvende dagen fra alt Sitt verk som Han hadde gjort. ³ Og Gud velsignet den syvende dagen og helliget den, for på den hvilte Han fra alt Sitt verk som Gud hadde skapt for å gjøre.

Mandag, andre lesning (Levi): 1 Mos 2,4–19

^2:4 Dette er himmelens og jordens tilblivelseshistorie, da de ble skapt, den dagen Herren Gud gjorde jord og himmel. ⁵ Ennå var det ingen busk på marken på jorden, og ennå hadde ingen urt på marken vokst fram, for Herren Gud hadde ikke latt det regne på jorden, og det fantes intet menneske som kunne dyrke jorden. ⁶ Men det steg opp en tåke fra jorden og vannet hele jordens overflate. ⁷ Og Herren Gud formet mennesket av støv fra jorden og blåste livets ånde inn i hans nese, og mennesket ble en levende sjel. ⁸ Og Herren Gud plantet en hage i Eden, i øst, og satte mennesket som Han hadde formet, der. ⁹ Og Herren Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden, vakre å se på og gode å spise av, og livets tre midt i hagen og treet til kunnskap om godt og ondt. ¹⁰ Og en elv gikk ut fra Eden for å vanne hagen, og derfra delte den seg og ble til fire hovedstrømmer. ¹¹ Den ene heter Pishon. Den omkranser hele landet Havila, der det er gull. ¹² Og gullet i dette landet er godt; der finnes bdellium og onyksstein. ¹³ Og den andre elven heter Gihon. Den omkranser hele landet Kusj. ¹⁴ Og den tredje elven heter Tigris. Den renner øst for Assur. Og den fjerde elven er Eufrat. ¹⁵ Og Herren Gud tok mennesket og satte ham i Edens hage for å dyrke den og vokte den. ¹⁶ Og Herren Gud befalte mennesket og sa: Av alle trær i hagen kan du fritt spise. ¹⁷ Men av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke spise, for den dagen du spiser av det, skal du dø. ¹⁸ Og Herren Gud sa: Det er ikke godt at mennesket er alene. Jeg vil gjøre en hjelper for ham, som svarer til ham. ¹⁹ Og Herren Gud formet av jorden alle markens dyr og alle himmelens fugler og førte dem til mennesket for å se hva det ville kalle dem. Og det mennesket kalte hver levende skapning, det skulle være dens navn.

Tirsdag, tredje lesning (Shlishi): 1 Mos 2,20–3,21

^2:20 Og mennesket ga navn til alle husdyrene og til himmelens fugler og til alle markens dyr. Men for mennesket ble det ikke funnet noen hjelper som svarte til ham. ²¹ Da lot Herren Gud en dyp søvn falle over mennesket, og det sovnet. Og Han tok ett av hans ribbein og lukket igjen med kjøtt der det hadde vært. ²² Og Herren Gud bygde ribbeinet som Han hadde tatt fra mennesket, til en kvinne og førte henne til mennesket. ²³ Og mannen sa: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt. ²⁴ Derfor forlater en mann sin far og sin mor og holder seg til sin hustru, og de blir ett kjød. ²⁵ Og de var begge nakne, mannen og hans hustru, og skammet seg ikke. ^3:1 Og slangen var listigere enn alle markens dyr som Herren Gud hadde gjort. Og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke spise av noe tre i hagen? ² Og kvinnen sa til slangen: Av frukten på trærne i hagen kan vi spise. ³ Men om frukten på treet midt i hagen har Gud sagt: Dere skal ikke spise av den, og dere skal ikke røre den, for da dør dere. ⁴ Og slangen sa til kvinnen: Dere skal slett ikke dø. ⁵ For Gud vet at den dagen dere spiser av den, skal øynene deres åpnes, og dere skal bli som Gud og kjenne godt og ondt. ⁶ Og kvinnen så at treet var godt å spise av, og at det var en lyst for øynene, og at treet var ettertraktet for å gi innsikt. Og hun tok av frukten og spiste, og hun ga også til sin mann som var med henne, og han spiste. ⁷ Da ble øynene til dem begge åpnet, og de forsto at de var nakne. Og de sydde sammen fikenblader og laget seg beltetekker. ⁸ Og de hørte lyden av Herren Gud som gikk i hagen i dagens kjølige vind. Og mannen og hans hustru skjulte seg for Herren Guds ansikt blant trærne i hagen. ⁹ Og Herren Gud ropte på mannen og sa til ham: Hvor er du? ¹⁰ Og han sa: Jeg hørte din røst i hagen, og jeg ble redd, for jeg er naken, og jeg skjulte meg. ¹¹ Og Han sa: Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av treet som Jeg befalte deg ikke å spise av? ¹² Og mannen sa: Kvinnen som du ga meg til å være hos meg, hun ga meg av treet, og jeg spiste. ¹³ Og Herren Gud sa til kvinnen: Hva er det du har gjort? Og kvinnen sa: Slangen forledet meg, og jeg spiste. ¹⁴ Og Herren Gud sa til slangen: Fordi du har gjort dette, er du forbannet blant alt feet og blant alle markens dyr. På buken skal du gå, og støv skal du ete alle ditt livs dager. ¹⁵ Og Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, og mellom din ætt og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, og du skal knuse dens hæl. ¹⁶ Til kvinnen sa Han: Jeg vil gjøre din møye og din svangerskapsplage svært stor. Med smerte skal du føde barn. Din lengsel skal gå til din mann, og han skal råde over deg. ¹⁷ Og til mannen sa Han: Fordi du hørte på din hustrus røst og spiste av treet som Jeg befalte deg: Du skal ikke spise av det, er jorden forbannet for din skyld. Med møye skal du leve av den alle ditt livs dager. ¹⁸ Torner og tistler skal den la vokse for deg, og du skal spise markens vekster. ¹⁹ I ditt ansikts svette skal du spise brød, til du vender tilbake til jorden, for av den ble du tatt. For støv er du, og til støv skal du vende tilbake. ²⁰ Og mannen kalte sin hustru Eva, for hun ble mor til alt levende. ²¹ Og Herren Gud gjorde klær av skinn til mannen og hans hustru og kledde dem.

Onsdag, fjerde lesning (Revii): 1 Mos 3,22–4,18

^3:22 Og Herren Gud sa: Se, mennesket er blitt som en av Oss, så det kjenner godt og ondt. Nå må han ikke rekke ut sin hånd og ta også av livets tre og spise og leve evig. ²³ Og Herren Gud sendte ham ut av Edens hage for å dyrke jorden som han var tatt fra. ²⁴ Og Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage satte Han kjerubene og det flammende sverdet som svinger rundt, for å vokte veien til livets tre. ^4:1 Og mannen kjente Eva, sin hustru, og hun ble med barn og fødte Kain. Og hun sa: Jeg har fått en mann ved Herren. ² Og hun fødte videre hans bror, Abel. Og Abel ble saueholder, og Kain ble jordbruker. ³ Og det skjedde etter en tid at Kain bar fram en gave til Herren av jordens frukt. ⁴ Og Abel bar også fram av førstefødte av sin småfeflokk og av deres fett. Og Herren så med velvilje til Abel og hans gave, ⁵ men til Kain og hans gave så Han ikke med velvilje. Da ble Kain svært vred, og hans ansikt sank. ⁶ Og Herren sa til Kain: Hvorfor er du vred, og hvorfor har ditt ansikt sunket? ⁷ Er det ikke slik: Om du gjør det som er godt, kan du løfte ansiktet. Men om du ikke gjør det som er godt, ligger synden og lurer ved døren. Den vil ha deg, men du skal herske over den. ⁸ Og Kain sa til sin bror Abel: La oss gå ut på marken. Og det skjedde da de var ute på marken, at Kain reiste seg mot sin bror Abel og drepte ham. ⁹ Og Herren sa til Kain: Hvor er din bror Abel? Og han sa: Jeg vet ikke. Skal jeg være min bror vokter? ¹⁰ Og Han sa: Hva har du gjort? Din brors blod roper til Meg fra jorden. ¹¹ Og nå er du forbannet bort fra jorden som åpnet sin munn for å ta imot din brors blod av din hånd. ¹² Når du dyrker jorden, skal den ikke mer gi deg sin kraft. Rastløs og flyktende skal du være på jorden. ¹³ Og Kain sa til Herren: Min skyld er for stor til å bære. ¹⁴ Se, du har drevet meg i dag bort fra jordens overflate, og for ditt ansikt må jeg skjule meg. Jeg skal være rastløs og flyktende på jorden, og hver den som finner meg, vil drepe meg. ¹⁵ Og Herren sa til ham: Derfor skal hver den som dreper Kain, få det gjengjeldt syv ganger. Og Herren satte et tegn på Kain, for at ingen som fant ham, skulle slå ham i hjel. ¹⁶ Og Kain gikk bort fra Herrens ansikt og bodde i landet Nod, øst for Eden. ¹⁷ Og Kain kjente sin hustru, og hun ble med barn og fødte Enok. Og han bygde en by og kalte byen etter sin sønn Enok. ¹⁸ Og Enok ble far til Irad, og Irad ble far til Mehujael, og Mehujael ble far til Metusael, og Metusael ble far til Lemek.

Torsdag, femte lesning (Chamishi): 1 Mos 4,19–22

^4:19 Og Lemek tok seg to hustruer. Den ene het Ada, og den andre het Silla. ²⁰ Og Ada fødte Jabal. Han ble stamfar til dem som bor i telt og har buskap. ²¹ Og hans bror het Jubal. Han ble stamfar til alle som spiller på harpe og fløyte. ²² Og Silla fødte også, nemlig Tubal-Kain, som smidde alt slags redskap av kobber og jern. Og Tubal-Kains søster var Naama.

Fredag, sjette lesning (Shishi): 1 Mos 4,23–5,24

^4:23 Og Lemek sa til sine hustruer: Ada og Silla, hør min røst! Lemeks hustruer, lytt til mitt ord! For jeg har drept en mann for mitt sår og en gutt for min skramme. ²⁴ For Kain skal hevnes syv ganger, men Lemek sytti og syv ganger. ²⁵ Og Adam kjente igjen sin hustru, og hun fødte en sønn og kalte ham Set. For hun sa: Gud har gitt meg en annen ætt i stedet for Abel, for Kain drepte ham. ²⁶ Og også Set ble det født en sønn, og han kalte ham Enosj. Da begynte man å påkalle Herrens navn. ^5:1 Dette er boken om Adams slektshistorie. Den dagen Gud skapte mennesket, gjorde Han det i Guds likhet. ² Som mann og kvinne skapte Han dem, og Han velsignet dem og kalte dem menneske den dagen de ble skapt. ³ Og Adam levde hundre og tretti år og ble far til en sønn i sin likhet, etter sitt bilde, og han kalte ham Set. ⁴ Og Adams dager etter at han ble far til Set, var åtte hundre år, og han ble far til sønner og døtre. ⁵ Og alle Adams levedager var ni hundre og tretti år, og han døde. ⁶ Og Set levde hundre og fem år og ble far til Enosj. ⁷ Og Set levde etter at han ble far til Enosj, åtte hundre og syv år, og han ble far til sønner og døtre. ⁸ Og alle Sets dager var ni hundre og tolv år, og han døde. ⁹ Og Enosj levde nitti år og ble far til Kenan. ¹⁰ Og Enosj levde etter at han ble far til Kenan, åtte hundre og femten år, og han ble far til sønner og døtre. ¹¹ Og alle Enosjs dager var ni hundre og fem år, og han døde. ¹² Og Kenan levde sytti år og ble far til Mahalalel. ¹³ Og Kenan levde etter at han ble far til Mahalalel, åtte hundre og førti år, og han ble far til sønner og døtre. ¹⁴ Og alle Kenans dager var ni hundre og ti år, og han døde. ¹⁵ Og Mahalalel levde seksti og fem år og ble far til Jered. ¹⁶ Og Mahalalel levde etter at han ble far til Jered, åtte hundre og tretti år, og han ble far til sønner og døtre. ¹⁷ Og alle Mahalalels dager var åtte hundre nitti og fem år, og han døde. ¹⁸ Og Jered levde hundre og seksti og to år og ble far til Enok. ¹⁹ Og Jered levde etter at han ble far til Enok, åtte hundre år, og han ble far til sønner og døtre. ²⁰ Og alle Jereds dager var ni hundre seksti og to år, og han døde. ²¹ Og Enok levde seksti og fem år og ble far til Metusjalah. ²² Og Enok vandret med Gud etter at han ble far til Metusjalah, tre hundre år, og han ble far til sønner og døtre. ²³ Og alle Enoks dager var tre hundre og seksti og fem år. ²⁴ Og Enok vandret med Gud, og så var han ikke mer, for Gud tok ham.

Lørdag (sabbaten), syvende lesning (Shevii): 1 Mos 5,25–6,8

^5:25 Og Metusjalah levde hundre åtti og syv år og ble far til Lemek. ²⁶ Og Metusjalah levde etter at han ble far til Lemek, syv hundre åtti og to år, og han ble far til sønner og døtre. ²⁷ Og alle Metusjalahs dager var ni hundre seksti og ni år, og han døde. ²⁸ Og Lemek levde hundre åtti og to år og ble far til en sønn. ²⁹ Og han kalte ham Noah og sa: Denne skal trøste oss i vårt arbeid og i våre henders strev på jorden som Herren har forbannet. ³⁰ Og Lemek levde etter at han ble far til Noah, fem hundre nitti og fem år, og han ble far til sønner og døtre. ³¹ Og alle Lemeks dager var syv hundre sytti og syv år, og han døde. ³² Og Noah var fem hundre år gammel, og Noah ble far til Sem, Kam og Jafet. ^6:1 Og det skjedde da menneskene begynte å bli mange på jordens overflate, og døtre ble født dem, ² at Guds sønner så at menneskenes døtre var vakre, og de tok seg hustruer, hvem de ville blant dem alle. ³ Da sa Herren: Min ånd skal ikke for alltid dømme i mennesket, for det er også kjød. Hans dager skal være hundre og tjue år. ⁴ Nefilim, kjempene, var på jorden i de dager, og også senere, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre og de fødte dem barn. Det var de veldige menn fra gammel tid, navngjetne menn. ⁵ Og Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle tanker i hans hjerte bare var onde hele dagen. ⁶ Da angret Herren at Han hadde skapt mennesket på jorden, og det gjorde Ham vondt i Hans hjerte. ⁷ Og Herren sa: Jeg vil utslette mennesket som Jeg har skapt, fra jordens overflate, både mennesker og husdyr og krypdyr og himmelens fugler, for Jeg angrer at Jeg har gjort dem. ⁸ Men Noah fant nåde i Herrens øyne.