Noahs 7 Lover

Tora · Tradisjon · Universell lære

Stikkord: De syv noahittiske lovene

  • Rettferdighet og barmhjertighet: Hvor strengt skal loven dømme?

    Rettferdighet og barmhjertighet: Hvor strengt skal loven dømme?

    Et samfunn uten barmhjertighet blir nådeløst. Et samfunn uten rettferdighet overlater de sårbare til dem som er villige til å utnytte dem.

    Vi trenger begge deler.

    Vi trenger viljen til å stille mennesker til ansvar. Og vi trenger evnen til å gi dem en ny mulighet.

    I jødisk tradisjon har disse to kreftene egne navn. Din er streng rettferdighet og dom. Rachamim og chesed er barmhjertighet og godhet. Ingen av dem kan stå alene. De må veies mot hverandre, igjen og igjen.

    Dette er ikke bare et spørsmål om personlig fromhet. Det angår også de syv noahittiske lovene direkte. Det syvende budet, dinim, pålegger Noahs etterkommere å opprette rettferdige lover og domstoler og å sørge for at overtredelser blir behandlet og dømt. Men rettferdighet kan ikke forstås som strenghet alene. Også barmhjertighet må ha en plass i rettspleien. Og siden forståelsen av dinim er overlevert gjennom jødisk tradisjon, følger det naturlig at noahittiske domstoler må søke den samme balansen: De skal håndheve retten, men gjøre det på en måte som forener rettferdighet med barmhjertighet.

    Men hvordan?

    Verden kunne ikke bestå på dom alene

    Rashi gir oss et utgangspunkt allerede i sin kommentar til Bibelens første vers. Han legger merke til at det står at Elohim skapte, det gudsnavnet tradisjonen forbinder med dom. Det står ikke Herren, navnet som forbindes med barmhjertighet.

    Forklaringen hans er at Gud først hadde i tankene å skape verden under middat hadin, rettferdighetens mål. Men Han så at verden ikke kunne bestå dersom den ble styrt av streng rettferdighet alene, der enhver overtredelse straks ble møtt med dom. Derfor lot Han middat harachamim, barmhjertighetens mål, komme først og forente barmhjertigheten med rettferdigheten.1

    Hvorfor kunne ikke verden bestå på streng rettferdighet alene?

    Ramchal svarer i Mesillat Yesharim. Etter streng rett skulle synderen straffes med en gang, straffen skulle ramme med full kraft, og det skulle ikke finnes noen vei tilbake. Barmhjertigheten snur alle tre. Den gir mennesket tid. Den hindrer at straffen ødelegger det helt. Og den åpner for teshuva, omvendelse.2

    Men legg merke til hva Ramchal ikke sier. Han sier ikke at rettferdigheten oppheves.

    Barmhjertigheten opphever ikke dommen. Den gjør det mulig for mennesket å overleve den.

    Hvorfor ikke bare tilgi?

    Hvis barmhjertigheten er så viktig, hvorfor beholde dommen i det hele tatt?

    Rabbi Jonathan Sacks stiller nettopp dette spørsmålet i essayet «Can There Be Compassion Without Justice?». Han peker på at Gud i Andre Mosebok beskrives som barmhjertig, nådig og villig til å tilgi, samtidig som Han ikke lar den skyldige gå fri. For Sacks er dette ingen motsetning. Et fellesskap trenger at handlinger får konsekvenser. Ellers blir det den som utnytter de andres ansvarlighet, som vinner.3

    Vi kjenner dette fra hverdagen. Hvis én stadig bryter avtaler, mens alle andre forventes å forstå og tilgi, forsvinner tilliten. Hvis en overgriper stadig får nye sjanser uten at noen beskytter den utsatte, er det den utsatte som betaler for barmhjertigheten.

    Medfølelsen må også omfatte den som rammes.

    Tradisjonen har et skarpt bilde for dette. Kong Saul fikk beskjed om å gjøre ende på Amalek, men han sparte kong Agag. Senere ga den samme Saul ordre om å drepe prestene i byen Nov. Midrashen trekker lærdommen: Den som er barmhjertig mot de grusomme, ender med å bli grusom mot de barmhjertige.4

    Feilplassert barmhjertighet er ikke godhet. Det er en annen form for urett.

    Hvor alvorlig er et brudd?

    De syv lovene er ikke småregler for spesielt fromme mennesker. De er grunnmuren i et menneskelig samfunn.

    Et brudd på dem rammer to ting samtidig. Det bryter pakten mellom mennesket og Gud. Og det bryter den grunnleggende samfunnskontrakten mellom mennesker.

    Den som dreper, tar alt fra et annet menneske. Den som stjeler, river ned tilliten. Den som undergraver den seksuelle moralen og familien, angriper det som sørger for at generasjoner lever videre, og at barn kan vokse opp i trygge og gode omgivelser. Den som dyrker avguder eller spotter Gud, angriper selve fundamentet samfunnet hviler på.

    Talmud tar dette på største alvor. I Sanhedrin 57 diskuteres hvilke brudd som gjør at en av Noahs etterkommere kan dømmes til døden. Der står det også at en slik dom kan avsies av én dommer, på grunnlag av ett vitne og uten forhåndsadvarsel.5 Rambam følger dette i sin lovbok.6

    Det er alvorlig. Så alvorlig at tradisjonen setter døden som yttergrense.

    Men en yttergrense er ikke det samme som en normal praksis.

    Vi kan ikke henrette mennesker over en lav sko.

    Allerede Rambam skiller mellom den som gjør noe galt ved en ren feiltakelse, og den som handler med overlegg. Den som bryter en av lovene ved en ren feiltakelse, skal etter hans syn ikke straffes av domstolen. Og formålet med domstolene er ifølge Rambam at verden ikke skal ødelegges.6

    Hva sier nyere autoriteter?

    I vår tid har flere sentrale rabbinere drøftet hva dette betyr i praksis.

    Rabbi J. David Bleich og rabbi Ahron Soloveichik har begge skrevet om dødsstraff i de noahittiske lovene. Ifølge Michael Broydes gjennomgang er det bred enighet blant halakhiske lærde om at en noahittisk domstol ikke er forpliktet til å henrette enhver lovbryter. Innenfor dinim ligger retten til å bygge et gradert rettssystem med andre straffer enn døden.7

    Døden er altså yttergrensen, den strengeste straffen domstolen kan idømme en lovovertreder basert på lovens strengeste forståelse. Det er ikke en straff som må idømmes i hvert tilfelle.

    Rabbi Ahron Soloveichik gikk enda lenger. I et brev fra midten av 1970-tallet skrev han at enhver jøde etter hans syn burde være imot dødsstraff i dag. Toraen gir bare Sanhedrin myndighet til å dømme til døden, og bare når Tempelet står. Han mente at det samme gjelder for Noahs etterkommere, selv om nettopp dette punktet er omdiskutert.8

    Rabbi Moshe Feinstein skrev i 1981 et brev til en amerikansk myndighetsperson om Toraens syn på dødsstraff. Han forklarte at dødsstraffen ikke skyldes hat mot dem som gjør ondt. Den skal vise hvor alvorlige forbrytelsene er. Dommerne skulle være ydmyke og svært barmhjertige, og kravene til vitner og advarsel var så strenge at dødsdommer nesten aldri ble avsagt. Bare når drap blir utbredt, eller når en morder er usedvanlig grusom, åpner han for at domstolene kan dømme for å demme opp for ondskapen og verne samfunnet.9

    Moderne veiledning for Noahs etterkommere trekker i samme retning. The Divine Code av rabbi Moshe Weiner, slik Ask Noah legger den frem, lærer at en noahittisk domstol bare kan idømme dødsstraff i et samfunn der flertallet tror på den ene Gud og holder de syv lovene som Guds bud, og der domstolen har myndighet fra staten. Der dette mangler, er dødsstraff for brudd på Noah-lovene ikke tillatt. Ett unntak nevnes: Finner en stat det nødvendig for samfunnets sikkerhet, kan den straffe drap med døden. Men den er ikke forpliktet til det.10

    Alvoret står fast. Men terskelen for å idømme den strengeste straffen skal være svært høy.

    Den mildeste og den strengeste stemmen

    Mishna Makkot 1:10 viser hvor bredt dette spennet er innenfor den jødiske tradisjonen.

    En domstol som henretter én gang på syv år, kalles en ødeleggende domstol. Rabbi Elazar ben Azarya sier: én gang på sytti år. Rabbi Tarfon og rabbi Akiva går lengst. Hadde de sittet i Sanhedrin, sier de, ville ingen noen gang blitt henrettet. Talmud forklarer hvordan: De ville stilt vitnene spørsmål som ingen vitner kan svare sikkert på.11

    Men Mishnaen slutter ikke der. Rabban Shimon ben Gamliel svarer at en slik praksis bare ville gitt flere mordere.

    Begge stemmene er bevart i Mishnaen.

    Vi har altså en plikt til å verne livet, også livet til den anklagede. Og vi har en plikt til å hindre lovløshet. En domstol som glemmer den første plikten, blir brutal. En domstol som glemmer den andre, svikter de uskyldige.

    For mye barmhjertighet, for mye dom

    Hva skjer når den ene plikten fortrenger den andre? La meg sette det på spissen.

    En ensidig kristen forkynnelse kan bli for barmhjertig. Det skjer når tilgivelsen løsrives fra ansvaret, og når det å vende det andre kinnet til blir et krav om at andre skal tåle fortsatt urett.

    Et menneske kan velge å bære en urett som er begått mot det selv. Men hvilken rett har vi til å kreve at andre skal finne seg i overgrep? Hvem har gitt oss myndighet til å tilgi på offerets vegne?

    Denne kritikken gjelder en ensidig forkynnelse av tilgivelse, ikke kristne som sådan. Kristne tradisjoner rommer også dom, ansvar og straff. Problemet oppstår når ett ideal får fortrenge de andre.

    I motsatt grøft finner vi enkelte ekstremt strenge tolkninger av islam, slik de kommer til uttrykk hos Taliban, i prestestyret i Iran og i terrororganisasjonen Den islamske staten. FN har dokumentert at Taliban pisker hundrevis av mennesker offentlig. Amnesty International har vist hvordan iranske myndigheter bruker henrettelser til å skape frykt og knuse motstand. FNs granskingskommisjon beskrev IS’ styre i Syria som et terrorvelde.12

    Med jødisk begrepsbruk kan dette beskrives som en ensidig dyrking av din, der barmhjertigheten er borte. Men brutalitet er heller ikke rettferdighet. Når straffen blir et redskap for terror og undertrykkelse, svikter både barmhjertigheten og retten.

    Også her må vi være presise. Det er bestemte regimer og tolkninger som kritiseres, ikke islam eller muslimer som helhet. Og din, den strenge dommen, må holdes atskilt fra dinim, budet om en rettferdig rettsorden.

    Mellom disse to grøftene forsøker jødedommen å holde fast ved både rettferdigheten og barmhjertigheten.

    Den slår fast hvor alvorlig bruddet er. Og den lar barmhjertigheten slå inn.

    Målet er omvendelse

    Hva vil Gud egentlig?

    Profeten Esekiel gir svaret: «Så sant Jeg lever, sier Herren Gud: Jeg har ikke behag i at den onde dør, men i at den onde vender om fra sin vei og lever.» (Esek 33,11)13

    Talmud forteller om rabbi Meir, som ble plaget av noen bøller i nabolaget. Han ba om at de skulle dø. Hans kone Beruria stoppet ham. I Salmenes bok står det at syndene skal ta slutt, ikke synderne, sa hun. Be heller om at de vender om. Rabbi Meir gjorde det, og de vendte om.14

    Og da Jona forkynte dom over Nineve, kledde folket seg i sekk. Men Mishnaen og Talmud legger vekt på at det ikke står at Gud så sekken og fastingen deres. Det står at Gud så hva de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei. Og Gud lot være å føre ulykken over dem.15

    Dette er også en del av dinim. Ifølge Rambam skal domstolene ikke bare dømme, men også advare folket.6 Den beste domstolen er ikke den som dømmer flest. Det er den som hjelper flest til å la være å bryte loven.

    Balansen

    Det syvende budet er altså ikke bare et krav om at domstoler skal finnes. Det er et krav om hvordan de skal dømme.

    Strenge der loven er brutt. Varsomme nok til ikke å knuse den verden dommen skal verne.

    Rettferdighet alene gjør ende på verden. Barmhjertighet alene gjør ende på de uskyldige.

    Dinim er plikten til å holde begge.

    Kildemerknad: Religionskritikken og bildet av samfunnskontrakten er artikkelens eget resonnement og er ikke hentet fra kildene. Omtalen av Bleich og Soloveichiks syn på graderte straffer bygger på Michael Broydes gjennomgang.

    Kilder

    1. Rashi til 1 Mos 1,1 («ברא אלהים»). Sefaria: Rashi on Genesis.1.1.3 ↩
    2. Moshe Chaim Luzzatto (Ramchal), Mesillat Yesharim, kap. 4. Sefaria: Mesillat Yesharim.4 ↩
    3. Jonathan Sacks, «Can There Be Compassion Without Justice?», Covenant & Conversation, Ki Tissa. rabbisacks.org ↩
    4. Midrash Tanchuma, Metzora 1 (rabbi Elazar); Kohelet Rabbah 7:16 (Reish Lakish); jf. Yoma 22b. Sefaria: Midrash Tanchuma, Metzora.1 · Sefaria: Kohelet Rabbah.7.16.1 · Sefaria: Yoma.22b ↩
    5. Babylonisk Talmud, Sanhedrin 57a–b. Sefaria: Sanhedrin.57a · Sefaria: Sanhedrin.57b ↩
    6. Rambam, Mishneh Torah, Hilkhot Melakhim 9:14, 10:1 og 10:11. Sefaria: Mishneh Torah, Kings and Wars.9.14 · Sefaria: Mishneh Torah, Kings and Wars.10.1 · Sefaria: Mishneh Torah, Kings and Wars.10.11 ↩
    7. Michael J. Broyde, «The Obligation of Jews to Seek Observance of Noahide Laws by Gentiles: A Theoretical Review», i Tikkun Olam: Social Responsibility in Jewish Thought and Law (1997), note 90 og 158, med henvisning til J. David Bleich, «Mishpat mavet be-dinei benei Noach», i Sefer ha-yovel … R. Yosef Dov Soloveitchik (Mosad HaRav Kook, 1984), bd. 1, s. 193–208, og Ahron Soloveichik, «On Noahides», Beit Yitzchak 19 (5747), s. 335–338. michaelbroyde.com · Se også J. David Bleich, «Capital Punishment in the Noahide Code» (1982). larc.cardozo.yu.edu ↩
    8. Brevet fra Ahron Soloveichik er sitert i Orthodox Union Advocacy Center, «Judaism and the Death Penalty: Of Two Minds but One Heart». advocacy.ou.org ↩
    9. Moshe Feinstein, Iggrot Moshe, Choshen Mishpat II:68 (purim 1981). Engelsk oversettelse ved Levi Morrow. levimorrow.substack.com ↩
    10. Moshe Weiner, The Divine Code, del VIII (Ask Noah International); Ask Noah, «Laws & Courts: Rights and Justice are Foundations of Peace». asknoah.org · asknoah.org ↩
    11. Mishna Makkot 1:10 og Babylonisk Talmud, Makkot 7a. Sefaria: Mishnah Makkot.1.10 · Sefaria: Makkot.7a ↩
    12. UNAMA, Update on the human rights situation in Afghanistan, oktober–desember 2025; OHCHR, «Afghanistan must immediately stop public executions and corporal punishment: UN experts» (april 2025); Amnesty International, årsrapport om dødsstraff 2025 (mai 2026); FNs uavhengige granskingskommisjon for Syria, Rule of Terror: Living under ISIS in Syria (2014). unama.unmissions.org · ohchr.org · amnesty.org · reliefweb.int ↩
    13. Esekiel 33,11. Sefaria: Ezekiel.33.11 ↩
    14. Babylonisk Talmud, Berakhot 10a. Sefaria: Berakhot.10a ↩
    15. Jona 3,10; Mishna Taanit 2:1; Babylonisk Talmud, Taanit 16a. Sefaria: Jonah.3.10 · Sefaria: Mishnah Taanit.2.1 · Sefaria: Taanit.16a ↩

    Les også

  • De syv noahittiske lovene – Toraens universelle lære

    De syv noahittiske lovene – Toraens universelle lære

    Det er tradisjonell jødisk lære at «alle rettferdige mennesker har en andel i den kommende verden» (Sanhedrin 105a). 

    Det er derfor ikke nødvendig for de som ikke er jødiske å konvertere til jødedom for å stå i en relasjon til Gud. Det er heller ikke nødvendig å tilhøre en bestemt religion. Det som er hovedsaken er å være «et rettferdig menneske».

    Pakten med menneskeheten

    Alle mennesker har allerede en eksisterende pakt med Gud. I rabbinske tekster er denne pakten referert til som De syv lovene for Noahs etterkommere (Sheva mitzvot b’nei Noach). Talmud (Sanhedrin 56b) forklarer at disse lovene kan avledes fra 1 Mos 2:16. Dette er således en pakt som går tilbake til Adam, det første mennesket.

    Lovene er kjent under Noah sitt navn siden de ble gitt på nytt til Noah og hans etterkommere etter syndfloden. «Og Gud sa til Noah, og til hans sønner sammen med ham, ‘Nå vil jeg opprette Min pakt med dere og etterkommerne deres’» (1 Mos 9:8-9). Disse lovene anses av de Talmudiske rabbinerne som universelle og bindende for alle mennesker. 

    Det er jødisk lære at generasjonen før syndfloden ble ødelagt grunnet deres overtredelser av disse universelle lovene. En hendelse som bidrar til å demonstrere at Gud holder alle mennesker ansvarlig for sin oppførsel og at det forventes av oss at vi overholder et minimum av moralske lover (Rashi sin kommentar til 1 Mos 6:13; Nachmanides kommentar til 1 Mos 6:2; Sanhedrin 104b).

    For alle som leser Den hebraiske bibelen (Tanakh) så er det tydelig at det er en del lover som er universelle og som følgelig gjelder for alle mennesker uavhengig av nasjonalitet, sted og tid. Dette gjelder spesielt de moralske lovene. Samtidig er det tydelig at mange av lovene kun gjelder for israelittene (i.e. jøder). Dette gjelder spesielt de rituelle lovene. I rabbinsk tradisjon så er læren om hvilke lover som er universelt gyldige sammenfattet under overskriften «De syv noahittiske lovene».

    De syv lovene i rabbinske kilder

    Disse lovene blir diskutert gjennom hele Talmud, men den mest omfattende rabbinske debatten om dem finnes i den Babylonske Talmud, Sanhedrin 56-60. Maimonides har kodifisert De noahittiske lovene i Mishneh Torah, Hilchot Melachim 8:10-10:12. Disse kapitlene etterfølges av temaet om Den messianske tidsalder. Maimonides knytter dermed disse to emnene sammen. 

    Den tidligste tannaitiske referansen finnes i Tosefta, Avodah Zarah 8.4:

    «Noahs etterkommere ble gitt syv bud: om rettssystemer [dinim], om blasfemi [birkat Hashem], om avgudsdyrkelse [avodah zarah], om seksuell umoral [giluy arayot], om mord [shefichat damim], om tyveri [gezel], og om å spise kjøtt tatt fra et dyr mens det ennå levde [eiver min ha’chai].»

    Før og etter Sinai

    De noahittiske (i.e. universelle) lovene ble overholdt av Adam og Noah og andre rettferdige ikke-jødiske individer som er nevnt i Den hebraiske bibelen. Og det var Den noahittiske kodeksen som ble overholdt av de jødiske patriarkene Abraham, Isak og Jakob og deres etterkommere fram til utvandringen fra Egypt og mottakelsen av Toraen på Sinai.

    Teknisk sett så var de ikke jøder, men noahitter. Det vil si, de var forpliktet til å følge De noahittiske Lovene, og ikke Moseloven, som ennå ikke var offisielt blitt åpenbart (Yoma 28b, Nedarim 31a; Rashi sine kommentarer til 1 Mos 20:12 og 39:9; Nachmanides kommentarer til 1 Mos 26:5).

    Da Toraen ble mottatt på Sinai gjennom Moses så inneholdt den både de spesifikke budene som ble gitt eksklusivt til Israelittene, Moseloven, og detaljene til de allerede eksisterende noahittiske lovene (Mishneh Torah, Hilchot Melachim 8:11). 

    Toraen (Den skriftlige og Den muntlige) består således av kunnskap om to pakter:

    1) Den mosaiske pakten som er forpliktende for Israels etterkommere (b’nei Yisrael) i deres spesielle rolle som Toraens forvaltere og formidlere.

    2) Den noahittiske pakten som er universelt forpliktende for Noahs etterkommere (b’nei Noach) [i.e. Noahs etterkommere, dvs. alle mennesker] (ibid. 8:10).

    Det innebærer at De noahittiske lovene er en integrert del av Toraen, og at det finnes en egen halacha for Noahs etterkommere. Det presiseres i Talmud (Sanhedrin 74b) og annen rabbinsk litteratur at «De syv lovene er generelle kategorier, men de har mange detaljer» (Sefer HaChinuch, Mitzvah 416). Avodah Zarah 14b lærer at Abraham skrev en traktat bestående av ikke mindre enn fire hundre kapitler om forbudet mot avgudsdyrkelse. 

    Det er Den muntlige Toraen som inneholder detaljene til disse lovene og kunnskap om hvordan de identifiseres. I alle sine detaljer omfatter De syv noahittiske lovene alle aspekter vedrørende det å leve et liv i overensstemmelse med Guds vilje for menneskene.

    Israels rolle som forvalter og formidler

    Ikke lenge etter Noahs tid så var kunnskapen om De noahittiske lovene i fare for å gå tapt. Abraham, grunnet hans anerkjennelse og proklamering av den monoteistiske Gud, ble regnet som verdig til å bli stamfar for en nasjon som skulle ha til oppgave å bevare kunnskapen om De noahittiske Lovene og ansvaret for å lære dem til de andre nasjonene (Tosafat, traktat Chagigah 13a). 

    Israel fikk således til oppgave å være «en nasjon av prester» (2 mos 19:6) og «et lys for nasjonene» (Jes 49:6; 42:6-7; 60:3). Rabbi David Kimchi (1160-1235), kjent under akronymet Radak, skriver i sin kommentar til Jesaja 42:6 at jøder skal tjene som «et lys for nasjonene» gjennom å undervise dem om hvorledes de skal overholde De noahittiske Lovene.

    Den italienske rabbineren Elijah Benamozegh (1822-1900) understreker i en brev-korrespondanse med en katolikk som er interessert i å konvertere til jødedom at vedkommende ikke behøver å bli jødisk, men at han kan overholde De noahittiske lovene (Palliere, The Unknown Sanctuary). Rabbi Benamozegh forklarer at disse lovene aldri har opphørt å være gyldige, men siden de var i fare for å gå tapt så ble jødedom etablert for å bevare dem, for å lære dem fra seg og å spre kunnskap om dem.

    Han fortsetter med å forklare at jødene utøver en prestefunksjon for menneskeheten. For å kunne utøve prestegjerningen er de underlagt en egen lov som kun gjelder dem, Moseloven. 

    Den jødiske rollen som Toraens forvaltere og formidlere sikrer at alle mennesker får pålitelig tilgang til Toraens lære slik den gjelder for den enkelte, enten som en b’nei Noach eller som b’nei Yisrael.

    Gjennom å studere De syv noahittiske Lovene i overensstemmelse med Toraens lære slik den gjelder for Noahs etterkommere får de som ikke er jødiske tilgang til detaljert innsikt i hva det er som definerer et rettferdig menneske. «En gentil som studerer Torah [i.e. De syv noahittiske lovene] er som en høyesteprest» (Baba Kamma 38a; Sanhedrin 59a).

    Alle gentiler kan således legitimt henvende seg til den jødiske tradisjonen og dens lærere (i.e. rabbinerne) for å få innsikt i sine forpliktelser overfor Gud og sine medmennesker.

    Ulike roller, et felles mål

    Jødedom inneholder en særegen blanding av nasjonalitet og universalitet. Innen familien av nasjoner så har jøder status som førstefødt (2 mos 4:22). De øvrige familiene/nasjonene har i denne sammenheng en rolle som billedlig sett kan sammenlignes med å være en menighet, i.e. å være mottagere av den læren som prestenasjonen har fått i oppgave å formidle videre.

    De som ønsker det, og som føler prestekallet ekstra sterkt, kan bli jødiske og ta del i den spesifikke jødiske oppgaven eller de kan forbli innen sin allerede eksisterende nasjonalitet og tjene Gud på den måten.

    Dette perspektivet har som forutsetning at den jødiske nasjonen og de ​​øvrige nasjoner jobber sammen innenfor de rammene som er blitt fastsatt av Toraen. Jødene må overholde sine spesifikke 613 bud, og verdens mennesker for øvrig må overholde sine generelle 7 bud. 

    Overholdelse av De noahittiske lovene vil bidra til at rettferdige samfunn vil kunne vokse frem og de vil samtidig være et vern mot lovløshet og diktatur. Slike samfunn vil fungere i overensstemmelse med det som er Guds vilje.

    For den enkelte vil overholdelse av lovene bidra til å sikre en personlig forbindelse til Gud (ordet mitzvah betyr både ‘bud’ og ‘forbindelse’) og at vedkommende gjør seg fortjent til en andel i den kommende verden (Mishneh Torah, Hilchot Melachim 8:11). Overholdelse av lovene vil også bidra til at den enkelte vil kunne forbedre seg selv gjennom å korrigere sin karakter, handlinger og tanker (Rabbi Moshe Weiner, The Divine Code). 

    Jødenes overholdelse av De mosaiske lovene vil gjøre verden mer mottagelig for åndelighet. Rabbi Benamozegh hevder at menneskeheten ikke kan oppfylle de grunnleggende prinsipper som samfunn må basere seg på med mindre de møter Israel. Og Israel kan ikke forstå dybden av sin egen tradisjon med mindre de møter menneskeheten (Palliere, The Unknown Sanctuary). 

    Den messianske tidsalderen

    Jøder og gentiler er således to gjensidig avhengige komponenter som begge må overholde sine respektive lover for at verden skal nå sin fullendelse, i.e. Den messianske tidsalderen. Dette er den tid hvor hele verden vil åpent anerkjenne Guds eksistens (Jes 11:9) og hvor det vil herske fred mellom nasjonene (Jes 2:4; Michah 4:3-4).

    Maimonides siterer de jødiske lærde som fremhever at det ikke vil være noen egentlig forskjell mellom verden slik den er nå og Den messianske tidsalderen (Hilchot Melachim 12:2). Det som vil være annerledes er at jødene ikke vil være undertrykt av de øvrige nasjonene. De vil således være fri til å fordype seg i Toraens lære. 

    De ikke-jødiske nasjonene vil i denne tidsalderen følge De noahittiske lovene. Den messianske tidsalder vil dermed inntre som et naturlig resultat av at verden vil bli et sted uten avgudsdyrkelse, blasfemi, seksuell umoral, mord og skade, tyveri, dyremishandling (slik som disse momentene defineres av den jødiske tradisjonen) og hvor alle samfunn sørger for at lov og orden opprettholdes.

    Jødene vil være store vismenn og nasjonene vil strømme til Jerusalem for å få deres veiledning (Mishneh Torah, Hilchot Melachim 12:5; Jes 2:2). 

    Gudsfryktere før og nå

    Den første tempelperioden, spesielt under Kong Salomon, så var det mange gentiler som strømmet til Tempelet for å få veiledning (1 Kong 10:24). I den 2. Tempelperioden så var det også en stor bevegelse av «Gudsfryktere» som var aktive i det romerske riket. Dette var gentile tilhengere av Israels Gud som rettet sin religiøse lojalitet til de jødiske lærde og som overholdt De syv noahittiske lovene. 

    Dette var en bevegelse som forsvant i takt med jødenes stadig vanskeligere eksil-situasjon. Og det er først nå i vår tid at vi igjen kan se konturene av en voksende bevegelse av gentiler som på nytt henvender seg til den jødiske tradisjonen. Disse har innsett feilene i sine egne tradisjoner og ønsker å lære om Gud fra prestenasjonen og motta instruksjoner om hvorledes de kan overholde Toraens universelle lære. 

    Det kan slik sett være en god ide for alle jøder å gjøre seg fortrolig med læren om De noahittiske lovene, for når som helst kan det være at noen fra nasjonene griper tak i kappefliken deres og sier, «La oss få gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere» (Sak 8:23).

    Denne versjonen er en lett bearbeidet versjon av en artikkel av Ole Mads Sirks Vevle, med mastergrad i religionshistorie, som tidligere ble publisert i Hatikva (2014, nr. 2). Bearbeidingen gjelder språk, avsnittsinndeling og mellomtitler.

    Les også

  • Gudsfryktere og fastboende innflyttere

    I både jødiske tekster og hellenistisk litteratur finner vi referanser til to spesielle grupper av ikke-jøder som har fascinert forskere i nyere tid: Fastboende innflyttere (hebr. gerei toshav) og Gudsfryktere (gr. sebomenoi ton theon).

    Gerei toshav, også kjent som «fastboende innflyttere,» er ikke-jøder som ifølge Talmud har bosatt seg i en jødisk stat og forpliktet seg til å følge de syv noahittiske lovene. Disse lovene betraktes som den opprinnelige pakt mellom Gud og menneskeheten. Prinsippene i lovene inkluderer anerkjennelse av Guds eksistens og etterlevelse av grunnleggende moralske prinsipper. En viktig oppgave for jødiske samfunn, som «nasjon av prester» og «lys for nasjonene,» er å opplyse om disse lovene.

    Gudsfryktere, også kjent som «sebomenoi ton theon,» er en terminologi som vi finner i hellenistisk litteratur og inskripsjoner. Disse var ikke-jøder som oppsøkte synagogene, trodde på én Gud og fulgte visse jødiske praksiser, men som ikke var jøder. Forskere har stått overfor utfordringer når det gjelder å forstå den offisielle tilknytningen mellom disse gruppene og i hvilken grad de har blitt anerkjent av jødedommen.

    Hovedperspektivet som jeg belyser i min masteroppgave (se lenke nederst i innlegget), er å betrakte både Gudsfryktere og fastboende innflyttere som tilhengere av de noahittiske lovene. Den viktigste forskjellen mellom begrepene er at «Gudsfrykter» er en ikke-juridisk terminologi som ble brukt i hellenistisk tid, mens begrepet «fastboende innflyttere» viser til en juridisk status som ble gitt i bibelsk tid og som gir spesifikke rettigheter og plikter til ikke-jødiske beboere i en jødisk stat.

    Hovedmålet med min masteroppgave er å vise at forvirringen knyttet til Gudsfryktere og fastboende innflyttere forsvinner når begge gruppene knyttes til de noahittiske lovene. Konklusjonen min er at de to gruppene kan betraktes som to sider av samme sak, da begge var tilhengere av de noahittiske lovene. Dette gir oss et mer komplett bilde av det mangfoldige og inkluderende aspektet ved jødisk religion.

    Ved å anerkjenne Gudsfryktere som tilhengere av Noahide-lovene, oppnår vi en bedre forståelse av deres rolle i det jødiske samfunnet. De var ikke-jøder som respekterte og praktiserte visse aspekter av jødisk tro og praksis uten å konvertere fullstendig gjennom omskjæring. Deres tilstedeværelse i synagogene og deres engasjement i det jødiske livet var et fascinerende fenomen som har utfordret forskere gjennom historien.

    Denne undersøkelsen har også bidratt til å løse gåten rundt begrepet «ger» i den hebraiske litteraturen. Ved å undersøke ulike kilder har jeg klargjort at «ger» kan referere til ulike kategorier av proselytter, inkludert fastboende innflyttere og Gudsfryktere. Dette gir oss en mer presis forståelse av begrepet og bidrar til å unngå mye av forvirringen som har preget forskningen på dette området.

    Det er viktig å merke seg at denne teorien ikke bare er av akademisk interesse, men den gir oss også innsikt i dagens verden. Den viser at det alltid har vært rom for ikke-jødiske tilhengere innenfor det jødiske samfunnet. Dette sender et sterkt budskap om inkludering og respekt for mangfold.

    Lenke til masteroppgaven: Resident Proselytes, god-fearers and the Noahide laws. Making a case for an identification between the ger toshav in traditional Judaism and the sebomenos ton theon in Hellenistic literature

    Les også