Vayera

Denne ukens lesning: Vayera (1. Mos 18,1-22,24)

Fra søndag 25. oktober til lørdag 31. oktober 2026 leses ukeavsnittet Vayera, det fjerde ukeavsnittet i 1. Mosebok. Navnet betyr «og Han viste seg» og er hentet fra de første ordene i teksten: «Og Herren viste Seg for ham ved Mamre-eikene» (1. Mosebok 18,1). Ukeavsnittet forteller om Abrahams gjestfrihet, om hans forbønn for Sodoma, om Abimelek i Gerar, om Isaks fødsel og om bindingen av Isak på Moria.

Hovedinnhold og temaer

Ukeavsnittet begynner med at Herren viser Seg for Abraham ved Mamre-eikene. Abraham sitter i teltåpningen, ser tre fremmede menn og løper for å ta imot dem. En av dem lover at Sara skal få en sønn innen et år. Deretter forteller Gud Abraham at Han vil se på ropet over Sodoma og Gomorra, og Abraham ber for byene. Lot og døtrene hans blir reddet, men byene blir ødelagt. I Gerar tar kong Abimelek Sara til seg, men Gud advarer ham i en drøm, og Abraham ber for ham. Sara føder Isak, Hagar og Ismael blir sendt bort og reddet av Gud, og Abraham slutter en pakt med Abimelek i Beer-Sjeba. Til slutt prøver Gud Abraham på Moria, der en engel stanser ham før han legger hånd på Isak.

  • Gjestfrihet: Abraham løper for å ta imot fremmede og gir dem det beste han har.
  • Rettferdighet og rett: Gud sier at Abraham skal lære sine etterkommere å holde Herrens vei ved å gjøre rettferdighet og rett.
  • Forbønn for andre: Abraham ber for Sodoma og senere for Abimelek, mennesker som ikke tilhører hans egen familie.
  • Gudsfrykt: Spørsmålet om det finnes gudsfrykt på et sted, går igjen i møtet med Abimelek og i prøven på Moria.

Rabbinske perspektiver

«Og Herren viste Seg for ham»: å besøke den syke

Ukeavsnittet begynner rett etter at Abraham har omskåret seg. Rashi forklarer, etter Talmud, at det var den tredje dagen etter omskjærelsen, og at Gud kom for å besøke den syke og spørre hvordan han hadde det (Rashi til 1. Mosebok 18,1; Talmud, Bava Metsia 86b). Talmud bygger en hel lære på dette: Mennesket skal følge Guds egenskaper. Slik Gud kledde de nakne, besøkte den syke, trøstet de sørgende og begravde de døde, skal også vi gjøre det samme (Talmud, Sota 14a). Dette er gode gjerninger som er åpne for alle mennesker.

Gjestfrihet i teltåpningen

Rashi skriver at Abraham satt i teltåpningen for å se om noen gikk forbi, så han kunne be dem inn. Da Gud så at han var lei seg fordi ingen kom på den varme dagen, sendte Han engler i skikkelse av menn (Rashi til 1. Mosebok 18,1). Talmud leser vers 3 som ord Abraham sier til Gud: «Gå ikke forbi din tjener», mens han går for å ta seg av gjestene. Ut fra dette sier Rav at å ta imot gjester er større enn å ta imot Guds nærvær (Talmud, Shabbat 127a).

Gjestfriheten hadde likevel en grense. Rashi forklarer at Abraham ba gjestene vaske føttene fordi han trodde de var blant dem som tilba støvet på føttene sine, og han ville ikke føre noe som ble dyrket som gud, inn i huset sitt (Rashi til 1. Mosebok 18,4). Abraham var raus mot alle mennesker, men han holdt fast ved troen på den ene Gud.

«For å gjøre rettferdighet og rett»

Midt i fortellingen sier Gud hvorfor Abraham er utvalgt: «For Jeg har kjent ham, for at han skal befale sine barn og sitt hus etter seg at de skal holde Herrens vei ved å gjøre rettferdighet og rett» (1. Mosebok 18,19). Rashi forklarer at «kjent» her betyr at Gud holdt ham kjær, og at grunnen er at Abraham vil lære sine barn å holde Guds veier (Rashi til 1. Mosebok 18,19). Verset før sier at alle jordens folkeslag skal bli velsignet i ham (1. Mosebok 18,18).

Midrasjen viser hvordan Abraham gjorde dette i praksis. Han tok imot dem som gikk forbi, og når de hadde spist og drukket, ba han dem velsigne Gud, Den høyeste, for maten de hadde fått (Bereshit Rabba 49,4). Talmud forteller det samme: Abraham sa til gjestene at de ikke hadde spist av hans mat, men av maten til verdens Gud (Talmud, Sota 10b). Maimonides beskriver hvordan Abraham gikk fra by til by og lærte menneskene at det finnes én Gud, og hvordan han ga denne kunnskapen videre til Isak, som ga den videre til Jakob (Mishne Tora, Hilkhot avodat kokhavim 1,3). Abraham ble altså utvalgt fordi han lærte mennesker om Gud og om rettferdighet, og det jødiske folk har fått i oppdrag å føre dette videre.

Les videre: Å følge Herrens vei – Abraham og de syv noahittiske lovene →
En fordypning i 1. Mosebok 18,19, med eldre og nyere jødiske kilder om rettferdighet, omsorg og menneskehetens forpliktelser.

Hva var Sodomas synd?

Profeten Esekiel sier at Sodomas synd var hovmod: Byen hadde brød i overflod og levde i trygghet, men den støttet ikke de fattige og trengende (Esekiel 16,49). Talmud forteller at folket i Sodoma mente at de hadde alt de trengte og ikke hadde bruk for reisende, som bare kom for å ta fra dem. Derfor ville de få all gjestfrihet mot fremmede til å bli glemt i landet (Talmud, Sanhedrin 109a). I Sodoma var det altså forbudt å vise gjestfrihet mot fremmede og å hjelpe de fattige. En ung kvinne som i hemmelighet ga brød til de fattige, ble drept for det, og ifølge Talmud var det ropet over henne som beseglet byens skjebne (Talmud, Sanhedrin 109b; Rashi til 1. Mosebok 18,21). Dette er det stikk motsatte av Abraham, som løp de tre gjestene i møte og skyndte seg å skaffe dem mat (1. Mosebok 18,1-8).

Ramban skriver at mennene i Sodoma ville hindre fremmede i å komme til byen, og at de foraktet det å gi til de fattige. Alle folkeslag viser godhet mot sine venner og sine fattige, men ingen kom opp mot Sodoma i grusomhet (Ramban til 1. Mosebok 19,5). Mishna beskriver en holdning som sier «mitt er mitt, og ditt er ditt», og noen kaller dette Sodomas holdning (Pirkei Avot 5,10). Sodoma står slik som det motsatte av Abrahams telt: der den ene åpner døren for fremmede, stenger den andre dem ute.

«Skulle ikke Dommeren over hele jorden gjøre rett?»

Før dommen sier Gud: «Jeg vil stige ned og se» (1. Mosebok 18,21). Rashi forklarer at dette lærer dommere at de ikke skal avsi dom i saker om liv og død uten først å ha undersøkt saken grundig (Rashi til 1. Mosebok 18,21). Abraham ber deretter for byene og spør: «Skulle ikke Dommeren over hele jorden gjøre rett?» (1. Mosebok 18,25). Rashi forklarer at Abraham mente at det ville vanære Guds navn om Han rammet rettferdige og onde på samme måte (Rashi til 1. Mosebok 18,25; Bereshit Rabba 49,9). Abraham ber altså for mennesker som ikke er av hans eget folk, og han ber om at retten skal skille mellom skyldig og uskyldig.

Abimelek og spørsmålet om gudsfrykt

Da Abimelek spør hvorfor Abraham sa at Sara var hans søster, svarer Abraham: «Det finnes slett ingen gudsfrykt på dette stedet» (1. Mosebok 20,11). Det hebraiske uttrykket er yir’at Elokim, gudsfrykt. Rashi forklarer, etter Talmud, at når en fremmed kommer til en by, spør man ham om han trenger mat og drikke. Man spør ham ikke om kvinnen han har med seg, er hans hustru eller søster (Rashi til 1. Mosebok 20,11).

Abimelek forsvarer seg med at han handlet i god tro (1. Mosebok 20,4–5), og Gud bekrefter at han gjorde det i sitt hjertes uskyld (1. Mosebok 20,6). Likevel må han gi Sara tilbake. Talmud lærer av denne fortellingen at et menneske fra folkeslagene er ansvarlig for å kjenne de lovene som gjelder ham, for han burde ha lært dem (Talmud, Makkot 9b). Forbudet mot å ta en annen manns hustru er en av de syv noahittiske lovene (Mishne Tora, Hilkhot melakhim 9,1). Fortellingen ender godt: Abraham ber for Abimelek og hans hus, og Gud helbreder dem (1. Mosebok 20,17). Senere sier Abimelek til Abraham at Gud er med ham i alt han gjør, og de slutter en pakt om trofast kjærlighet (1. Mosebok 21,22–23).

Bindingen av Isak: «Nå vet Jeg at du frykter Gud»

Ukeavsnittet slutter med at Gud prøver Abraham. Når engelen stanser ham, sier han: «Nå vet Jeg at du frykter Gud» (1. Mosebok 22,12). Det samme ordet for gudsfrykt som Abraham savnet i Gerar, brukes nå om ham selv. Rashi gjengir en midrasj der Gud sier til Abraham: Jeg sa ikke at du skulle slakte ham, men at du skulle føre ham opp på fjellet. Nå har du ført ham opp, så før ham ned igjen (Rashi til 1. Mosebok 22,12).

Talmud leser profeten Jeremias ord om barneofringer til Baal, «som Jeg ikke har befalt, ikke talt om, og som ikke har kommet opp i Mitt hjerte» (Jeremia 19,5). De siste ordene forstås som en henvisning til Isak: Det var aldri Guds vilje at Abraham faktisk skulle ofre sønnen sin, det var en prøve (Talmud, Taanit 4a). Fortellingen slutter med at en vær blir ofret i stedet, og Toraen fordømmer andre steder å ofre barn (5. Mosebok 12,31).

Universell relevans for noahider i dag

Vayera viser hvordan tro på den ene Gud henger sammen med hvordan vi behandler andre mennesker. Abraham tar imot fremmede, ber for byer som ikke er hans egne, og stiller krav om rett og rettferdighet.

  • Følg Guds egenskaper: Å besøke den syke, ta imot gjester og hjelpe den fattige er gode gjerninger som Talmud knytter til Guds egne veier (Sota 14a).
  • Rettferdige domstoler: Sodoma viser hva som skjer når et samfunn bruker sine regler mot de svake. Påbudet om å opprette domstoler gjelder alle Noahs etterkommere, og Maimonides skriver at de skal sette dommere i hver by (Mishne Tora, Hilkhot melakhim 9,14).
  • Gudsfrykt og kunnskap: Abimelek-fortellingen lærer at et menneske fra folkeslagene bør kjenne de lovene som gjelder ham (Makkot 9b). Maimonides skriver at den som holder de syv lovene fordi Gud har befalt dem i Toraen, regnes blant de rettferdige blant folkeslagene og har del i den kommende verden (Mishne Tora, Hilkhot melakhim 8,11).

Løftet i Vayera gjelder også folkeslagene: «I din ætt skal alle jordens folkeslag velsigne seg» (1. Mosebok 22,18). Et menneske fra folkeslagene går Abrahams vei ved å kjenne den ene Gud, holde de syv noahittiske lovene og «gjøre rettferdighet og rett» (1. Mosebok 18,19).

Til refleksjon denne uken

  • Hvordan kan jeg ta bedre imot gjester og fremmede, slik Abraham gjorde i teltåpningen?
  • Finnes det mennesker utenfor min egen krets som jeg kan be for eller hjelpe denne uken?
  • Hva betyr det for meg at det finnes «gudsfrykt på dette stedet», hjemme, på jobben og i samfunnet der jeg bor?

Ukens tekst i norsk oversettelse

Bibelteksten er delt i syv lesninger etter jødisk tradisjon, en for hver dag i uken.

Versnumrene står i hevet skrift; ved kapittelskifte vises kapittel og vers.

1. Mosebok 18,1–22,24

Søndag, første lesning: 1 Mos 18,1–14

18:1 Og Herren viste Seg for ham ved Mamre-eikene, mens han satt i teltåpningen da dagen var som hetest. 2 Og han løftet blikket og så, og se, tre menn stod foran ham. Og da han så dem, løp han fra teltåpningen for å møte dem, og han bøyde seg til jorden. 3 Og han sa: Min herre, om jeg har funnet nåde i dine øyne, så gå ikke forbi din tjener. 4 La det bli hentet litt vann, og vask føttene deres og hvil dere under treet. 5 Og jeg vil hente et stykke brød, så dere kan styrke hjertet deres. Siden kan dere dra videre, for det er derfor dere er kommet forbi deres tjener. Og de sa: Gjør som du har sagt. 6 Og Abraham skyndte seg inn i teltet til Sara og sa: Skynd deg, ta tre sea fint mel, kna det og lag kaker. 7 Og Abraham løp til storfeet og tok en kalv, mør og god, og gav den til tjenestegutten, og han skyndte seg å lage den til. 8 Og han tok smør og melk og kalven som han hadde laget til, og satte det fram for dem. Og han stod hos dem under treet, og de spiste.

9 Og de sa til ham: Hvor er Sara, din hustru? Og han sa: Se, hun er i teltet. 10 Og han sa: Jeg skal komme tilbake til deg på denne tiden neste år, og se, da skal Sara, din hustru, ha en sønn. Og Sara lyttet i teltåpningen, som var bak ham. 11 Og Abraham og Sara var gamle og langt oppe i årene. Det hadde opphørt for Sara å gå slik det går med kvinner. 12 Og Sara lo for seg selv og sa: Etter at jeg er blitt utslitt, skulle jeg få glede, og min herre er gammel? 13 Og Herren sa til Abraham: Hvorfor lo Sara og sa: Skal jeg virkelig føde, nå når jeg er blitt gammel? 14 Er noe for underfullt for Herren? Til den fastsatte tiden skal Jeg komme tilbake til deg, på denne tiden neste år, og Sara skal ha en sønn.

Mandag, andre lesning: 1 Mos 18,15–33

15 Og Sara nektet og sa: Jeg lo ikke, for hun var redd. Og Han sa: Nei, du lo. 16 Og mennene brøt opp derfra og så ned mot Sodoma, og Abraham gikk med dem for å følge dem på vei. 17 Og Herren sa: Skal Jeg skjule for Abraham det Jeg vil gjøre? 18 Abraham skal jo bli et stort og mektig folk, og i ham skal alle jordens folkeslag bli velsignet. 19 For Jeg har kjent ham, for at han skal befale sine barn og sitt hus etter seg at de skal holde Herrens vei ved å gjøre rettferdighet og rett, for at Herren skal la det komme over Abraham som Han har talt om ham. 20 Og Herren sa: Ropet over Sodoma og Gomorra er stort, og deres synd er svært tung. 21 Jeg vil stige ned og se om de har gjort fullt ut slik ropet som er kommet til Meg, sier. Og om ikke, vil Jeg vite det.

22 Og mennene vendte seg derfra og gikk mot Sodoma, men Abraham stod fremdeles for Herrens ansikt. 23 Og Abraham trådte fram og sa: Vil Du virkelig rive bort den rettferdige sammen med den onde? 24 Kanskje det finnes femti rettferdige inne i byen. Vil Du virkelig rive dem bort og ikke tilgi stedet for de femti rettferdiges skyld som er der? 25 Det være langt fra Deg å gjøre noe slikt, å drepe den rettferdige sammen med den onde, så den rettferdige blir som den onde. Det være langt fra Deg! Skulle ikke Dommeren over hele jorden gjøre rett? 26 Og Herren sa: Finner Jeg i Sodoma femti rettferdige inne i byen, vil Jeg tilgi hele stedet for deres skyld. 27 Og Abraham svarte og sa: Se, jeg har våget å tale til Herren, jeg som er støv og aske. 28 Kanskje mangler det fem på de femti rettferdige. Vil Du ødelegge hele byen på grunn av de fem? Og Han sa: Jeg vil ikke ødelegge den om Jeg finner førtifem der. 29 Og han talte enda en gang til Ham og sa: Kanskje finnes det førti der. Og Han sa: Jeg vil ikke gjøre det for de førtis skyld. 30 Og han sa: La ikke Herren bli vred, så vil jeg tale: Kanskje finnes det tretti der. Og Han sa: Jeg vil ikke gjøre det om Jeg finner tretti der. 31 Og han sa: Se, jeg har våget å tale til Herren: Kanskje finnes det tjue der. Og Han sa: Jeg vil ikke ødelegge den for de tjues skyld. 32 Og han sa: La ikke Herren bli vred, så vil jeg tale bare denne ene gangen til: Kanskje finnes det ti der. Og Han sa: Jeg vil ikke ødelegge den for de tis skyld. 33 Og Herren gikk bort da Han var ferdig med å tale til Abraham, og Abraham vendte tilbake til sitt sted.

Tirsdag, tredje lesning: 1 Mos 19,1–20

19:1 Og de to englene kom til Sodoma om kvelden, mens Lot satt i porten til Sodoma. Og Lot så dem og stod opp for å møte dem, og han bøyde seg med ansiktet mot jorden. 2 Og han sa: Se, mine herrer, ta inn i huset til deres tjener og bli der natten over og vask føttene deres. Så kan dere stå tidlig opp og gå deres vei. Og de sa: Nei, vi blir natten over på torget. 3 Men han nødde dem sterkt, og de tok inn til ham og kom inn i huset hans. Og han laget et måltid for dem og bakte usyret brød, og de spiste. 4 Før de hadde lagt seg, omringet mennene i byen, mennene i Sodoma, huset, fra ung til gammel, hele folket fra hver kant. 5 Og de ropte til Lot og sa til ham: Hvor er mennene som kom til deg i natt? Før dem ut til oss, så vi kan kjenne dem. 6 Og Lot gikk ut til dem i døråpningen og lukket døren etter seg. 7 Og han sa: Mine brødre, gjør ikke noe ondt! 8 Se, jeg har to døtre som ikke har kjent noen mann. La meg føre dem ut til dere, og gjør med dem som dere synes er godt. Bare mot disse mennene må dere ikke gjøre noe, for de er jo kommet inn under skyggen av mitt tak. 9 Og de sa: Gå unna! Og de sa: Denne ene kom hit for å bo som fremmed, og nå vil han spille dommer! Nå skal vi gjøre verre mot deg enn mot dem. Og de trengte hardt inn på mannen, på Lot, og gikk fram for å bryte opp døren. 10 Men mennene rakte ut hånden og tok Lot inn til seg i huset og lukket døren. 11 Og mennene som var ved døråpningen til huset, slo de med blindhet, både små og store, så de strevde forgjeves med å finne døråpningen.

12 Og mennene sa til Lot: Har du flere her? En svigersønn, dine sønner og dine døtre og alle du har i byen, før dem ut fra stedet. 13 For vi skal ødelegge dette stedet, for ropet over dem er blitt stort for Herrens ansikt, og Herren har sendt oss for å ødelegge det. 14 Og Lot gikk ut og talte til sine svigersønner, som hadde tatt hans døtre, og sa: Stå opp, gå ut fra dette stedet, for Herren skal ødelegge byen. Men i svigersønnenes øyne var han som en som spøkte. 15 Og da morgenrøden steg opp, drev englene på Lot og sa: Stå opp, ta din hustru og dine to døtre som er her, så du ikke blir revet bort i byens skyld. 16 Men han nølte. Og mennene grep ham i hånden, og hans hustru i hånden og hans to døtre i hånden, fordi Herren ville skåne ham, og de førte ham ut og satte ham ned utenfor byen. 17 Og da de hadde ført dem ut, sa han: Flykt for livet! Se deg ikke tilbake, og stans ikke noe sted på hele sletten. Flykt til fjellet, så du ikke blir revet bort. 18 Og Lot sa til dem: Å nei, min herre! 19 Se, din tjener har funnet nåde i dine øyne, og du har vist stor trofast kjærlighet mot meg ved å berge livet mitt. Men jeg kan ikke flykte til fjellet, for da kan ulykken nå meg, og jeg dør. 20 Se, denne byen er nær nok til å flykte dit, og den er liten. La meg flykte dit, den er jo liten, så mitt liv kan bli berget.

Onsdag, fjerde lesning: 1 Mos 19,21–21,4

21 Og han sa til ham: Se, jeg tar hensyn til deg også i denne saken, så jeg ikke ødelegger byen du har talt om. 22 Skynd deg og flykt dit, for jeg kan ikke gjøre noe før du er kommet dit. Derfor kalte man byen Soar. 23 Solen var gått opp over jorden da Lot kom til Soar. 24 Og Herren lot svovel og ild regne over Sodoma og Gomorra, fra Herren, fra himmelen. 25 Og Han ødela disse byene og hele sletten og alle som bodde i byene, og det som vokste på jorden. 26 Og hans hustru så seg tilbake bak ham, og hun ble til en saltstøtte. 27 Og Abraham stod tidlig opp om morgenen og gikk til stedet der han hadde stått for Herrens ansikt. 28 Og han så ned mot Sodoma og Gomorra og over hele sletten, og han så, og se, røyken steg opp fra landet som røyken fra en smelteovn. 29 Og det skjedde da Gud ødela byene på sletten, at Gud kom Abraham i hu, og Han sendte Lot ut fra ødeleggelsen da Han ødela byene der Lot hadde bodd.

30 Og Lot drog opp fra Soar og bodde i fjellet, og hans to døtre med ham, for han var redd for å bo i Soar. Og han bodde i en hule, han og hans to døtre. 31 Og den eldste sa til den yngste: Vår far er gammel, og det finnes ingen mann i landet som kan komme inn til oss, slik det er skikk på hele jorden. 32 Kom, la oss gi vår far vin å drikke og ligge med ham, så vi kan holde liv i en ætt fra vår far. 33 Og de gav sin far vin å drikke den natten, og den eldste gikk inn og lå med sin far, og han merket ikke da hun la seg, og ikke da hun stod opp. 34 Og dagen etter sa den eldste til den yngste: Se, i natt lå jeg med min far. La oss gi ham vin å drikke også denne natten, og gå du inn og ligg med ham, så vi kan holde liv i en ætt fra vår far. 35 Og de gav sin far vin å drikke også den natten, og den yngste stod opp og lå med ham, og han merket ikke da hun la seg, og ikke da hun stod opp. 36 Og begge Lots døtre ble med barn ved sin far. 37 Og den eldste fødte en sønn og gav ham navnet Moab. Han er far til moabittene den dag i dag. 38 Og også den yngste fødte en sønn og gav ham navnet Ben-Ammi. Han er far til ammonittene den dag i dag.

20:1 Og Abraham brøt opp derfra og drog til Negev-landet og bosatte seg mellom Kadesj og Sjur, og han bodde som fremmed i Gerar. 2 Og Abraham sa om Sara, sin hustru: Hun er min søster. Og Abimelek, kongen i Gerar, sendte bud og tok Sara. 3 Og Gud kom til Abimelek i en drøm om natten og sa til ham: Se, du skal dø på grunn av kvinnen som du har tatt, for hun er en annen manns hustru. 4 Men Abimelek hadde ikke kommet nær henne. Og han sa: Herre, vil Du drepe et folk, også om det er rettferdig? 5 Sa han ikke selv til meg: Hun er min søster? Og hun, også hun sa: Han er min bror. I mitt hjertes uskyld og med rene hender har jeg gjort dette. 6 Og Gud sa til ham i drømmen: Også Jeg vet at du har gjort dette i ditt hjertes uskyld, og Jeg har også holdt deg tilbake fra å synde mot Meg. Derfor lot Jeg deg ikke røre henne. 7 Og nå, gi mannens hustru tilbake, for han er en profet, og han skal be for deg, så du får leve. Men gir du henne ikke tilbake, skal du vite at du skal dø, du og alle som hører deg til. 8 Og Abimelek stod tidlig opp om morgenen og kalte sammen alle sine tjenere og fortalte dem alt dette, og mennene ble svært redde. 9 Og Abimelek kalte Abraham til seg og sa til ham: Hva har du gjort mot oss? Og hva har jeg syndet mot deg, siden du har ført en stor synd over meg og mitt rike? Du har gjort mot meg gjerninger som ikke skal gjøres. 10 Og Abimelek sa til Abraham: Hva hadde du i tankene da du gjorde dette? 11 Og Abraham sa: Jeg tenkte: Det finnes slett ingen gudsfrykt på dette stedet, og de kommer til å drepe meg på grunn av min hustru. 12 Og dessuten er hun virkelig min søster, datter av min far, men ikke datter av min mor, og hun ble min hustru. 13 Og da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, sa jeg til henne: Dette er den trofaste kjærligheten du skal vise meg: Overalt hvor vi kommer, skal du si om meg: Han er min bror. 14 Og Abimelek tok småfe og storfe, treller og trellkvinner, og gav dem til Abraham, og han gav ham Sara, hans hustru, tilbake. 15 Og Abimelek sa: Se, mitt land ligger åpent foran deg. Bo der du synes det er godt. 16 Og til Sara sa han: Se, jeg har gitt din bror tusen sølvstykker. Se, det skal være et dekke for øynene for deg overfor alle som er med deg, og overfor alle er du renvasket. 17 Og Abraham bad til Gud, og Gud helbredet Abimelek og hans hustru og hans tjenestekvinner, og de fikk barn. 18 For Herren hadde lukket hvert morsliv i Abimeleks hus på grunn av Sara, Abrahams hustru.

21:1 Og Herren så til Sara slik Han hadde sagt, og Herren gjorde mot Sara slik Han hadde talt. 2 Og Sara ble med barn og fødte Abraham en sønn i hans alderdom, til den fastsatte tiden som Gud hadde talt om. 3 Og Abraham gav sin sønn, som var født ham, som Sara hadde født ham, navnet Isak. 4 Og Abraham omskar Isak, sin sønn, da han var åtte dager gammel, slik Gud hadde befalt ham.

Torsdag, femte lesning: 1 Mos 21,5–21

5 Og Abraham var hundre år gammel da Isak, hans sønn, ble født ham. 6 Og Sara sa: Latter har Gud gitt meg. Alle som hører det, skal le med meg. 7 Og hun sa: Hvem skulle ha sagt til Abraham at Sara skulle amme barn? For jeg har født en sønn i hans alderdom. 8 Og barnet vokste og ble avvent, og Abraham holdt et stort festmåltid den dagen Isak ble avvent.

9 Og Sara så at sønnen til Hagar, egypteren, som hun hadde født Abraham, lekte og lo. 10 Og hun sa til Abraham: Driv ut denne trellkvinnen og hennes sønn, for sønnen til denne trellkvinnen skal ikke arve sammen med min sønn, med Isak. 11 Og dette var svært ondt i Abrahams øyne for hans sønns skyld. 12 Og Gud sa til Abraham: La det ikke være ondt i dine øyne for gutten og for din trellkvinne. Alt det Sara sier til deg, skal du lytte til, for det er gjennom Isak at du skal få en ætt som skal bære ditt navn. 13 Og også trellkvinnens sønn vil Jeg gjøre til et folk, for han er din ætt. 14 Og Abraham stod tidlig opp om morgenen og tok brød og en vannsekk og gav det til Hagar. Han la det på skulderen hennes, og gav henne gutten, og sendte henne bort. Og hun gikk og flakket om i Beer-Sjeba-ørkenen. 15 Og da vannet i sekken var slutt, la hun gutten under en av buskene. 16 Og hun gikk og satte seg et stykke unna, så langt som et bueskudd, for hun sa: Jeg vil ikke se på at gutten dør. Og hun satt et stykke unna og løftet sin røst og gråt. 17 Og Gud hørte guttens røst, og Guds engel ropte til Hagar fra himmelen og sa til henne: Hva er det med deg, Hagar? Frykt ikke, for Gud har hørt guttens røst der han er. 18 Stå opp, løft opp gutten og hold ham fast med din hånd, for Jeg vil gjøre ham til et stort folk. 19 Og Gud åpnet øynene hennes, og hun så en vannbrønn. Og hun gikk og fylte sekken med vann og gav gutten å drikke. 20 Og Gud var med gutten, og han vokste opp. Og han bodde i ørkenen og ble bueskytter. 21 Og han bodde i Paran-ørkenen, og hans mor tok en hustru til ham fra Egypts land.

Fredag, sjette lesning: 1 Mos 21,22–34

22 Og det skjedde på den tiden at Abimelek og Pikol, hans hærfører, sa til Abraham: Gud er med deg i alt du gjør. 23 Og nå, sverg meg her ved Gud at du ikke vil svike meg eller min sønn eller min sønnesønn. Slik den trofaste kjærligheten jeg har vist deg, skal du vise mot meg og mot landet der du har bodd som fremmed. 24 Og Abraham sa: Jeg skal sverge. 25 Og Abraham irettesatte Abimelek på grunn av vannbrønnen som Abimeleks tjenere hadde tatt med makt. 26 Og Abimelek sa: Jeg vet ikke hvem som har gjort dette. Du har heller ikke fortalt meg det, og jeg har ikke hørt om det før i dag. 27 Og Abraham tok småfe og storfe og gav dem til Abimelek, og de to sluttet en pakt. 28 Og Abraham stilte syv lam av flokken for seg selv. 29 Og Abimelek sa til Abraham: Hva betyr disse syv lammene som du har stilt for seg selv? 30 Og han sa: Disse syv lammene skal du ta av min hånd, så de kan være et vitnesbyrd for meg om at jeg har gravd denne brønnen. 31 Derfor kalte man dette stedet Beer-Sjeba, for der sverget de to. 32 Og de sluttet en pakt i Beer-Sjeba. Og Abimelek og Pikol, hans hærfører, stod opp og vendte tilbake til filisternes land. 33 Og han plantet en tamarisk i Beer-Sjeba, og der kalte han på Herrens navn, Den evige Gud. 34 Og Abraham bodde som fremmed i filisternes land i mange dager.

Lørdag (sabbaten), syvende lesning: 1 Mos 22,1–24

22:1 Og det skjedde etter disse hendelsene at Gud prøvde Abraham. Og Han sa til ham: Abraham! Og han sa: Her er jeg. 2 Og Han sa: Ta din sønn, din eneste, som du elsker, Isak, og gå til Moria-landet og bær ham fram der som brennoffer på et av fjellene som Jeg skal si deg. 3 Og Abraham stod tidlig opp om morgenen og salet eselet sitt og tok med seg to av sine unge menn og Isak, sin sønn. Og han kløyvde ved til brennofferet, og han brøt opp og gikk til stedet som Gud hadde sagt ham. 4 Den tredje dagen løftet Abraham blikket og så stedet langt borte. 5 Og Abraham sa til sine unge menn: Bli her med eselet, så går jeg og gutten dit bort, og vi skal tilbe og komme tilbake til dere. 6 Og Abraham tok veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn, og selv tok han ilden og kniven i hånden, og de gikk begge sammen. 7 Og Isak sa til Abraham, sin far: Far! Og han sa: Her er jeg, min sønn. Og han sa: Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet? 8 Og Abraham sa: Gud skal selv se Seg ut lammet til brennofferet, min sønn. Og de gikk begge sammen. 9 Og de kom til stedet som Gud hadde sagt ham, og Abraham bygde alteret der og la veden til rette. Og han bandt Isak, sin sønn, og la ham på alteret oppå veden. 10 Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å slakte sin sønn. 11 Og Herrens engel ropte til ham fra himmelen og sa: Abraham! Abraham! Og han sa: Her er jeg. 12 Og han sa: Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ingenting! For nå vet Jeg at du frykter Gud, og du har ikke spart din sønn, din eneste, for Meg. 13 Og Abraham løftet blikket og så, og se, bak ham var en vær som hadde satt seg fast i krattet med hornene. Og Abraham gikk og tok væren og bar den fram som brennoffer i stedet for sin sønn. 14 Og Abraham kalte dette stedet «Herren ser», som man sier den dag i dag: På Herrens fjell viser Han Seg. 15 Og Herrens engel ropte til Abraham en gang til fra himmelen 16 og sa: Ved Meg selv sverger Jeg, sier Herren: Fordi du har gjort dette og ikke spart din sønn, din eneste, 17 vil Jeg rikelig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand, og din ætt skal ta sine fienders port i eie. 18 Og i din ætt skal alle jordens folkeslag velsigne seg, fordi du har lyttet til Min røst. 19 Og Abraham vendte tilbake til sine unge menn, og de brøt opp og gikk sammen til Beer-Sjeba. Og Abraham bodde i Beer-Sjeba.

20 Og det skjedde etter disse hendelsene at det ble fortalt Abraham: Se, også Milka har født sønner til Nahor, din bror: 21 Us, hans førstefødte, og Bus, hans bror, og Kemuel, far til Aram, 22 og Kesed og Haso og Pildasj og Jidlaf og Betuel. 23 Og Betuel ble far til Rebekka. Disse åtte fødte Milka til Nahor, Abrahams bror. 24 Og hans medhustru, som het Re’uma, fødte også hun Tebah og Gaham og Tahasj og Maaka.

Kilder