• en tekst av Ole Mads Sirks Vevle, mastergrad i religionshistorie

Det er tradisjonell jødisk lære at «alle rettferdige mennesker har en andel i den kommende verden» (Sanhedrin 105a). 

Det er derfor ikke nødvendig for de som ikke er jødisk å konvertere til jødedom for å stå i en relasjon til Gud. Det er heller ikke nødvendig å tilhøre en bestemt religion. Det som er hovedsaken er å være «et rettferdig menneske».

Alle mennesker har allerede en eksisterende pakt med Gud. I rabbinske tekster er denne pakten referert til som De syv lovene for Noahs etterkommere (Sheva mitzvot b’nei Noach). Talmud (Sanhedrin 56b) forklarer at disse lovene kan avledes fra 1 Mos 2:16. Dette er således en pakt som går tilbake til Adam, det første mennesket.

Lovene er kjent under Noah sitt navn siden de ble gitt på nytt til Noah og hans etterkommere etter syndfloden. «Og Gud sa til Noah, og til hans sønner sammen med ham, ‘Nå vil jeg opprette Min pakt med dere og etterkommerne deres’» (1 Mos 9:8-9). Disse lovene anses av de Talmudiske rabbinerne som universelle og bindende for alle mennesker. 

Det er jødisk lære at generasjonen før syndfloden ble ødelagt grunnet deres overtredelser av disse universelle lovene. En hendelse som bidrar til å demonstrere at Gud holder alle mennesker ansvarlig for sin oppførsel og at det forventes av oss at vi overholder et minimum av moralske lover (Rashi sin kommentar til 1 Mos 6:13; Nachmanides kommentar til 1 Mos 6:2; Sanhedrin 104b).

For alle som leser Den Hebraiske Bibelen (Tanakh) så er det tydelig at det er en del lover som er universelle og som følgelig gjelder for alle mennesker uavhengig av nasjonalitet, sted og tid. Dette gjelder spesielt de moralske lovene. Samtidig er det tydelig at mange av lovene kun gjelder for israelittene (i.e. jøder). Dette gjelder spesielt de rituelle lovene. I rabbinsk tradisjon så er læren om hvilke lover som er universellt gyldige sammenfattet under overskriften «De syv noahittiske lovene.»

Disse lovene blir diskutert gjennom hele Talmud, men den mest omfattende rabbinske debatten om dem finnes i den Babylonske Talmud, Sanhedrin 56-60. Maimonides har kodifisert De noahittiske lovene i Mishneh Torah, Hilchot Melachim 8:10-10:12. Disse kapitlene etterfølges av temaet om Den messianske tidsalder. Maimonides knytter dermed disse to emnene sammen. 

Den tidligste tannaitiske referansen finnes i Tosefta, Avodah Zarah 8.4,

«Noahs etterkommere ble gitt syv bud: om rettsystemer [dinim], om blasfemi [birkat Hashem], om avgudsdyrkelse [avodah zarah], om seksuell umoral [giluy arayot], om mord [shefichat damim], om tyveri [gezel], og om å spise kjøtt tatt fra et dyr mens det ennå levde [eiver min ha’chai].»

De noahittiske (i.e. universelle) lovene ble overholdt av Adam og Noah og andre rettferdige ikke-jødiske individer som er nevnt i Den hebraiske bibelen. Og det var Den noahittiske kodeksen som ble overholdt av de jødiske patriarkene Abraham, Isak og Jakob og deres etterkommere fram til utvandringen fra Egypt og mottakelsen av Torahen på Sinai. Teknisk sett så var de ikke jøder, men noahitter. Det vil si, de var forpliktet til å følge De noahittiske Lovene, og ikke Moseloven, som ennå ikke var offisiellt blitt åpenbart (Yoma 28b, Nedarim 31a; Rashi sine kommentarer til 1 Mos 20:12 og 39:9; Nachmanides kommentarer til 1 Mos 26:5).

Når Torahen ble mottatt på Sinai gjennom Moses så inneholdt den både de spesifikke budene som ble gitt eksklusivt til Israelittene, Moseloven, og detaljene til de allerede eksisterende noahittiske lovene (Mishneh Torah, Hilchot Melachim 8:11). 

Torahen (Den skriftlige og Den muntlige) består således av kunnskap om to pakter:

1) Den mosaiske pakten som er forpliktende for Israels etterkommere (b’nei Yisrael) i deres spesielle rolle som Torahens forvaltere og formidlere.

2) Den noahittiske pakten som er universellt forpliktende for Noahs etterkommere (b’nei Noach) [i.e. Noahs etterkommere, dvs. alle mennesker] (ibid. 8:10).

Det innebærer at De noahittiske lovene er en integrert del av Torahen, og at det finnes en egen halacha for Noahs etterkommere. Det presiseres i Talmud (Sanhedrin 74b) og annen rabbinsk litteratur at «De syv lovene er generelle kategorier, men de har mange detaljer» (Sefer HaChinuch, Mitzvah 416). Avodah Zarah 14b lærer at Abraham skrev en traktat bestående av ikke mindre enn fire hundre kapitler om forbudet mot avgudsdyrkelse. 

Det er Den muntlige Toraen som inneholder detaljene til disse lovene og kunnskap om hvordan de identifiseres. I alle sine detaljer omfatter De syv noahittiske lovene alle aspekter vedrørende det å leve et liv i overensstemmelse med Guds vilje for menneskene.

Ikke lenge etter Noahs tid så var kunnskapen om De noahittiske lovene i fare for å gå tapt. Abraham, grunnet hans anerkjennelse og proklamering av den monoteistiske Gud, ble regnet som verdig til å bli stamfar for en nasjon som skulle ha til oppgave å bevare kunnskapen om De noahittiske Lovene og ansvaret for å lære dem til de andre nasjonene (Tosafat, traktat Chagigah 13a). 

Israel fikk således til oppgave å være «en nasjon av prester» (2 mos 19:6) og «et lys for nasjonene» (Jes 49:6; 42:6-7; 60:3). Rabbi David Kimchi (1160-1235), kjent under akronymet Radak, skriver i sin kommentar til Jesaja 42:6 at jøder skal tjene som «et lys for nasjonene» gjennom å undervise dem om hvorledes de skal overholde De noahittiske Lovene.

Den italienske rabbineren Elijah Benamozegh (1822-1900) understreker i en brev-korrespondanse med en katolikk som er interessert i å konvertere til jødedom at vedkommende ikke behøver å bli jødisk, men at han kan overholde De noahittiske lovene (Palliere, The Unkown Sanctuary). Rabbi Benamozegh forklarer at disse lovene aldri har opphørt å være gyldige, men siden de var i fare for å gå tapt så ble jødedom etablert for å bevare dem, for å lære dem fra seg og å spre kunnskap om dem. Han fortsetter med å forklare at jødene utøver en prestefunksjon for menneskeheten. For å kunne utøve prestegjerningen er de underlagt en egen lov som kun gjelder dem, Moseloven. 

Den jødiske rollen som Torahens forvaltere og formidlere sikrer at alle mennesker får pålitelig tilgang til Torahens lære slik den gjelder for den enkelte, enten som en b’nei Noach eller som b’nei Yisrael. Gjennom å studere De syv noahittiske Lovene i overensstemmelse med Torahens lære slik den gjelder for Noahs etterkommere får de som ikke er jødisk tilgang til detaljert innsikt i hva det er som definerer et rettferdig menneske. «En gentil som studerer Torah [i.e. De syv noahittiske lovene] er som en høyesteprest» (Baba Kamma 38a; Sanhedrin 59a). Alle gentiler kan således legitimt henvende seg til den jødiske tradisjonen og dens lærere (i.e. rabbinerne) for å få innsikt i sine forpliktelser ovenfor Gud og sine medmennesker.

Jødedom inneholder en særegen blanding av nasjonalitet og universalitet. Innen familien av nasjoner så har jøder status som førstefødt (2 mos 4:22). De øvrige familiene/nasjonene har i denne sammenheng en rolle som billedlig sett kan sammenlignes med å være en menighet, i.e. å være mottagere av den læren som prestenasjonen har fått i oppgave å formidle videre. De som ønsker det, og som føler prestekallet ekstra sterkt, kan bli jødisk og ta del i den spesifikke jødiske oppgaven eller de kan forbli innen sin allerede eksisterende nasjonalitet og tjene Gud på den måten.

Dette perspektivet har som forutsetning at den jødiske nasjonen og de ​​øvrige nasjoner jobber sammen innenfor de rammene som er blitt fastsatt av Torahen. Jødene må overholde sine spesifikke 613 bud, og verdens mennesker forøvrig må overholde sine generelle 7 bud. 

Overholdelse av De noahittiske lovene vil bidra til at rettferdige samfunn vil kunne vokse frem og de vil samtidig være et vern mot lovløshet og diktatur. Slike samfunn vil fungere i overenstemmelse med det som er Guds vilje. For den enkelte vil overholdelse av lovene bidra til å sikre en personlig forbindelse til Gud (ordet mitzvah betyr både ‘bud’ og ‘forbindelse’) og at vedkommende gjør seg fortjent til en andel i den kommende verden (Mishneh Torah, Hilchot Melachim 8:11). Overholdelse av lovene vil også bidra til at den enkelte vil kunne forbedre seg selv gjennom å korrigere sin karakter, handlinger og tanker (Rabbi Moshe Weiner, The Divine Code). 

Jødenes overholdelse av De mosaiske lovene vil gjøre verden mer mottagelig for åndelighet. Rabbi Benamozegh hevder at menneskeheten ikke kan oppfylle de grunnleggende prinsipper som samfunn må baserere seg på med mindre de møter Israel. Og Israel kan ikke forstå dybden av sin egen tradisjon med mindre de møter menneskeheten (Palliere, The Unknown Sanctuary). 

Jøder og gentiler er således to gjensidig avhengige komponenter som begge må overholde sine respektive lover for at verden skal nå sin fullendelse, i.e. Den messianske tidsalderen. Dette er den tid hvor hele verden vil åpent anerkjenne Gud sin eksistens (Jes 11:9) og hvor det vil herske fred mellom nasjonene (Jes 2:4; Michah 4:3-4).

Maimonides siterer de jødiske lærde som fremhever at det ikke vil være noen egentlig forskjell mellom verden slik den er nå og Den messianske tidsalderen (Hilchot Melachim 12:2). Det som vil være annerledes er at jødene ikke vil være undertrykt av de øvrige nasjonene. De vil således være fri til å fordype seg i Torahens lære. 

De ikke-jødiske nasjonene vil i denne tidsalderen følge De noahittiske lovene. Den messianske tidsalder vil dermed inntre som et naturlig resultat av at verden vil bli et sted uten avgudsdyrkelse, blasfemi, seksuell umoral, mord og skade, tyveri, dyremishandling (slik som disse momentene defineres av den jødiske tradisjonen) og hvor alle samfunn sørger for at lov og orden opprettholdes. Jødene vil være store vismenn og nasjonene vil strømme til Jerusalem for å få deres veiledning (Mishneh Torah, Hilchot Melachim 12:5; Jes 2:2). 

Den første tempelperioden, spesielt under Kong Salomon, så var det mange gentiler som strømmet til Tempelet for å få veiledning (1 Kong 10:24). I den 2. Tempelperioden så var det også en stor bevegelse av «Gudsfryktere» som var aktive i det romerske riket. Dette var gentile tilhengere av Israels Gud som rettet sin religiøse lojalitet til de jødiske lærde og som overholdt De syv noahittiske lovene. 

Dette var en bevegelse som forsvant i takt med jødenes stadig vanskeligere eksil-situasjon. Og det er først nå i vår tid at vi igjen kan se konturene av en voksende bevegelse av gentiler som på nytt henvender seg til den jødiske tradisjonen. Disse har innsett feilene i sine egne tradisjoner og ønsker å lære om Gud fra prestenasjonen og motta instruksjoner om hvorledes de kan overholde Torahens universelle lære. 

Det kan slik sett være en god ide for alle jøder å gjøre seg fortrolig med læren om De noahittiske lovene, for når som helst kan det være at noen fra nasjonene griper tak i kappefliken deres og sier, «La oss få gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere» (Sak 8:23).

• Denne teksten har også vært publisert i Hatikva (2014, nr. 2)