I både jødiske tekster og hellenistisk litteratur finner vi referanser til to spesielle grupper av ikke-jøder som har fascinert forskere i nyere tid: Fastboende innflyttere (hebr. gerei toshav) og Gudsfryktere (gr. sebomenoi ton theon).

Gerei toshav, også kjent som «fastboende innflyttere,» er ikke-jøder som ifølge Talmud har bosatt seg i en jødisk stat og forpliktet seg til å følge de syv noahittiske lovene. Disse lovene betraktes som den opprinnelige pakt mellom Gud og menneskeheten. Prinsippene i lovene inkluderer anerkjennelse av Guds eksistens og etterlevelse av grunnleggende moralske prinsipper. En viktig oppgave for jødiske samfunn, som «nasjon av prester» og «lys for nasjonene,» er å opplyse om disse lovene.

Gudsfryktere, også kjent som «sebomenoi ton theon,» er en terminologi som vi finner i hellenistisk litteratur og inskripsjoner. Disse var ikke-jøder som oppsøkte synagogene, trodde på én Gud og fulgte visse jødiske praksiser, men som ikke var jøder. Forskere har stått overfor utfordringer når det gjelder å forstå den offisielle tilknytningen mellom disse gruppene og i hvilken grad de har blitt anerkjent av jødedommen.

Hovedperspektivet som jeg belyser i min masteroppgave (se lenke nederst i innlegget), er å betrakte både Gudsfryktere og fastboende innflyttere som tilhengere av de noahittiske lovene. Den viktigste forskjellen mellom begrepene er at «Gudsfrykter» er en ikke-juridisk terminologi som ble brukt i hellenistisk tid, mens begrepet «fastboende innflyttere» viser til en juridisk status som ble gitt i bibelsk tid og som gir spesifikke rettigheter og plikter til ikke-jødiske beboere i en jødisk stat.

Hovedmålet med min masteroppgave er å vise at forvirringen knyttet til Gudsfryktere og fastboende innflyttere forsvinner når begge gruppene knyttes til de noahittiske lovene. Konklusjonen min er at de to gruppene kan betraktes som to sider av samme sak, da begge var tilhengere av de noahittiske lovene. Dette gir oss et mer komplett bilde av det mangfoldige og inkluderende aspektet ved jødisk religion.

Ved å anerkjenne Gudsfryktere som tilhengere av Noahide-lovene, oppnår vi en bedre forståelse av deres rolle i det jødiske samfunnet. De var ikke-jøder som respekterte og praktiserte visse aspekter av jødisk tro og praksis uten å konvertere fullstendig gjennom omskjæring. Deres tilstedeværelse i synagogene og deres engasjement i det jødiske livet var et fascinerende fenomen som har utfordret forskere gjennom historien.

Denne undersøkelsen har også bidratt til å løse gåten rundt begrepet «ger» i den hebraiske litteraturen. Ved å undersøke ulike kilder har jeg klargjort at «ger» kan referere til ulike kategorier av proselytter, inkludert fastboende innflyttere og Gudsfryktere. Dette gir oss en mer presis forståelse av begrepet og bidrar til å unngå mye av forvirringen som har preget forskningen på dette området.

Det er viktig å merke seg at denne teorien ikke bare er av akademisk interesse, men den gir oss også innsikt i dagens verden. Den viser at det alltid har vært rom for ikke-jødiske tilhengere innenfor det jødiske samfunnet. Dette sender et sterkt budskap om inkludering og respekt for mangfold.

Lenke til masteroppgaven: Resident Proselytes, god-fearers and the Noahide laws. Making a case for an identification between the ger toshav in traditional Judaism and the sebomenos ton theon in Hellenistic literature